Palais du Louvre, del av østfasaden, tegnet av Louis Le Vau, Charles Le Brun og Claude Perrault, bygget 1667 til 1674 i Paris. Fasaden blir regnet som det mest typiske eksemplet på fransk klassisisme, og den fikk stor innflytelse. Symmetri og system preger helheten, og arkitektene har lagt stor vekt på å følge den romerske arkitekten Vitruvius Pollios anbefalinger. Legg merke til bruken av balustrade, loggia, kolonnade, korintiske søyler koblet i par, trekantet gavl, sokkeletasje og at inngangspartiet er trukket litt frem (på fransk kalt avant corps).
Mange tyske bymiljøer er preget av kontraster mellom gammelt og nytt. Det skyldes i særlig grad bombingen under den annen verdenskrig og den storstilte gjenoppbyggingen etterpå. En klassisistiske tempelfrontinngang til byens gamle bibliotek er bevart som et minnesmerke, mens en moderne blokk er reist der biblioteket lå.
Klassisisme er en betegnelse som refererer til kunst, litteratur og arkitektur som bygger på tradisjoner som går tilbake til den greske og romerske antikken.
Klassisismen i visuell kunst, arkitektur og litteratur har dreid seg om å formulere et tidløst uttrykk fylt av harmoni og likevekt. Tankegangen er at de klassiske verkene representerer en allmenngyldig virkelighetsforståelse.
Det er vanlig å dele arkitektur-, kunst- og litteraturhistorien inn i epoker, eksempelvis i middelalder og renessanse. Men ser man bort fra det klassiske gjennombruddet i gresk kultur, finnes det ingen senere epoke som kan benevnes som klassisisme. Klassisisme er mer å forstå som en tradisjon.
Man kan derfor si at den greske og romerske antikkens kanoniske verker danner en vedvarende tradisjon som blir aktualisert og tolket på stadig nye måter. Det finnes med andre ord «klassisk» kunst, litteratur og arkitektur i alle epoker etter antikken, men ingen «klassisisme» som egen epoke.
Innflytelsen fra den romerske antikken dominerte over den greske helt frem til 1700-tallet. Årsaken til denne asymmetrien mellom gresk og romersk innflytelse har å gjøre med kunnskapsnivået. I Italia var bygninger, skulpturer, akvedukter, badeanlegg, broer, veier og systemer for avløpsvann synlige og praktisk brukbare for etterfølgende generasjoner. Først da systematiske arkeologiske utgravninger i Hellas ble satt i gang på 1700-tallet, økte innsikten i gresk kunst og kultur.
Den klassiske tradisjonen er ingen konstant størrelse, men kan sies å være kumulativ. Det innebærer at forståelsen av den klassiske tradisjonen har blitt endret fortløpende. Flere arkitekter og kunstnere har ikke bare supplert tradisjonen, men omdefinert den i nye retninger.
Man kan dessuten legge til at antikkens klassisisme er ambivalent allerede i utgangspunktet. Dobbeltheten viser seg i at man i renessansens Italia kan peke ut to sentrale tendenser. Den ene refererer til den klassiske perioden i gresk kunst og tilsvarende i Romerriket. Innenfor denne tendensen finner man utøvere som Rafael (1483–1520) og Andrea Palladio (1508–1580).
Den andre tendensen refererer til hellenismen og skulpturer som Torso Belvedere og Laokoongruppen, som ble gjenfunnet i Italia på 1400- og 1500-tallet. Michelangelo (1475–1564) representerer denne mer emosjonelle tendensen innenfor det klassiske vokabularet av former og motiver.
De to hovedtendensene i renessansen fortsatte på 1600-tallet. Barokken i Italia, representert av Gian Lorenzo Bernini og Francesco Borromini, skiller seg fra den moderate barokken i Frankrike, som kalles barokk klassisisme eller fransk klassisisme.
Todelingen med hensyn til valg av antikke referanser fikk betydning for hvilken type barokkstil som spredte seg i det øvrige Europa. De klassiske referansene blandet seg dessuten med nasjonale stiler.
Antikkens kulturprodukter, som har blitt assosiert med allmenngyldighet og dekorum, har utøvet sterk tiltrekningskraft på senere generasjoner.
I billedhuggerkunsten har man lagt vekt på at fremstillingen av et menneske skal være generalisert og idealisert. Alle uregelmessigheter fjernes til fordel for jevne ansiktstrekk og symmetri omkring en midtakse. Kroppen har blitt satt inn i et skjema, kalt kontrapost, der fordeling av vekt er bestemmende for fremstillingen.
Klassisismens kunstsyn tilsa at man i malerkunsten burde foretrekke tegning og linjer fremfor farger, rette vinkler fremfor bøyde former og det generelle og allmenne i steden for det partikulære og individuelle.
I arkitekturen har symmetri og regelmessige proporsjoner, pluss forskjellige typer søyler, pilastrer, gavler og arkitekturornamenter, definert den antikke forankringen nærmest uavbrutt fra 1400-tallet og frem til begynnelsen av 1900-tallet.
Klassisisme kan bli definert som en stilistisk og ikonografisk tradisjon.
Det stilistiske viser seg i bruken av det formspråket som antikkens kunstverk og arkitektur er formet etter.
Når det gjelder motiver, finner man ikke minst innslag fra antikkens ikonografi i Den romersk-katolske kirke, som i en tidlig fase overførte og tilpasset klassiske motiver til kristen ikonografi og symbolikk.
Klær, frisyre og kosmetikk av gresk og romersk opprinnelse, spesielt for kvinner, har influert motebildet siden renessansen. Årene mellom 1790 og 1810 var i særlig grad preget av antikkens klesstil. Men først etter at korsettet ble forkastet omkring århundreskiftet 1900, fikk kroppsnære, smale kjoler og andre typer klær med klassiske referanser et nytt oppsving.
Men i et motebilde som endrer seg mye, betegner klassisk mote en moderat eller konservativ klesstil.
Studiet av gresk og romersk litteratur, teater, kunst og arkitektur har stått sterkt i den europeiske tradisjonen for undervisning. En sentral idé har vært den antikke kulturens oppdragende og dannende funksjon. Kjennskap til antikkens litteratur og sjangerteori, billedkunst og ornamenter har blitt ivaretatt av pedagogiske institusjoner og museer.
Kunstakademiene, som har blitt etablert siden renessansen, har dessuten vært sentrale formidlere av klassisismens idealer og tradisjoner.
Betegnelsen klassisk kan ha en mer generell betydning som går ut over referansen til antikkens kunst- og kulturytringer. En roman kan for eksempel bli karakterisert som klassisk fordi den blir regnet som fremragende i sitt slag.
Betegnelsen klassisk blir dessuten brukt om eksemplariske kunstverk som har blitt skapt utenfor den gresk-romerske tradisjonen.
Arkeologene deler for eksempel mayasivilisasjonen inn i en førklassisk, klassisk og postklassisk fase.
En klassiker kan være et verk fra antikken, men kan også betegne et verk fra senere tid som regnes som mønstergyldig. Uttrykk som en moderne klassiker, i betydningen et verk av varig verdi, blir for eksempel brukt om en bygning som er tegnet av Le Corbusier (1887–1965).
Forestillinger om klassikere, det vil si kanoniske verk, styrer alt fra konserthusenes spilleplaner til lærestedenes pensumlister.
Betegnelsen klassisistisk handler om at kulturprodukter er preget av den klassiske antikken.
Men som historiske og kritiske termer har klassisk, klassiker, klassisistisk og klassisisme vage avgrensninger. Spesifisering av historisk kontekst kan være nødvendig for forståelsen.
Et eksempel på nødvendigheten av kontekst er den klassiske musikken, som har få eller ingen tangeringspunkter med musikk i Det gamle Hellas.
Den musikalske klassisismen, kalt wienerklassisismen etter mønster av den litterære weimarklassisismen, blir tidfestet til perioden mellom 1720 og 1790. Wienerklassisismen inkluderer verk av Joseph Haydn, Wolfgang Amadeus Mozart og Ludwig van Beethoven.
Den italienske renessansen på 1400- og 1500-tallet blir vanligvis definert som «gjenfødelse» i betydningen fornyet interesse for antikkens arkitektur, kunst og litteratur. Men i løpet av middelalderen kan man lett skille ut minst tre tidsavsnitt hvor kontakten med antikkens kulturprodukter ble aktivert og fornyet.
Den første gjenoppblomstringen kom i tiden etter at Karl den store ble kronet til romersk keiser i 800. Fra 808 bosatte han seg fast i Aachen, som ble et samlingssted for diktere, teologer og historikere. Disse var med på å løfte frem den klassiske tradisjonen innen kunst og arkitektur.
Karl den store bekreftet sin legitimitet som romersk keiser ved å bygge et kapell etter modell av San Vitale i Ravenna.
Fornyet forbindelse med antikkens kunst og kultur, primært som politisk legitimering, fortsatte under Otto den store, som ble kronet til romersk keiser i det tysk-romerske riket i 962.
De karolingiske og ottonske periodene er først og fremst kjennetegnet av gjenstander i liten målestokk, som manuskripter, mynter og gemmer.
Klassisismen på 1100- og 1200-tallet var lokalisert til flere land i Europa, blant annet Frankrike og Italia. Et eksempel på klassisk forankring i monumental målestokk er den sekskantede prekestolen som ble laget av Niccolò Pisano til baptisteriet ved domkirken i Pisa. Flere figurer i relieffene på prekestolens sider er hentet fra antikke, romerske sarkofager. Pisano omformet antikkens mytologiske skikkelser til bibelske personer eller kristne allegorier.
Antikkens litteratur på gresk og latin ble i middelalderen kopiert av munker og oppbevart i bibliotek som tilhørte klostre, kirken eller kongehusene.
Når det gjelder kunst og arkitektur i renessansens Italia, peker Firenze og Roma seg ut. I begge byer var det kulturpolitisk interesse for å gi malere, billedhuggere og arkitekter offisielle oppdrag. I både Roma og Firenze fantes det enkeltpersoner, grupper eller institusjoner som var villige til å finansiere utsmykninger og byggverk.
Entusiasmen for antikkens klassiske arkitektur og kunst som inspirasjonskilde for samtidens kunst og arkitektur økte betraktelig fra og med 1420-årene, da pavene Martin 5 og Nikolaus 5 styrket pavestolens makt i Roma, inklusive en ekspanderende kulturpolitikk.
Kunstnere og arkitekter i renessansen hadde daglig omgang med antikkens kunst og arkitektur, og de bearbeidet denne innflytelsen i de verkene de skapte på oppdrag fra Den katolske kirke eller formuende dynastier.
Alliansen mellom politikk og kulturell praksis i Firenze og Roma gjorde renessansen som bevegelse til en eksportartikkel. Allerede på 1520-tallet fikk italienske kunstnere innpass i hoffene i Frankrike, Spania og Tyskland. Det klassiske vokabular av former og motiver oppnådde rask og effektiv spredning.
Et eksempel på antikkens sterke innflytelse på sentrale kunstnere som Michelangelo er Torso Belvedere, som ble funnet i Roma i første halvdel av 1400-tallet. Den karakteristiske vridningen av den muskuløse og idealiserte kroppen, som denne skulpturen fremviser, dannet modell for flere malte figurer som Michelangelo utførte som utsmykning av taket i Det sixtinske kapell.
Rafael forente i sin kunst klassiske og kristne tradisjoner. Hans utsmykninger av tre saler i Vatikanet, blant disse Stanza della Segnatura (som inkluderer «Skolen i Athen»), presenterer idealiserte opptrinn med greske filosofer og samtidens kunstnere i en storslått arkitektur som peker tilbake til antikken.
Donatellos (1386–1466) monumentale rytterstatue i Padova, som portretterer condottiere Gattamelata i salen, viser tilbake til den antikke rytterstatuen med den romerske keiseren Marcus Aurelius til hest, som Donatello kjente til fra opphold i Roma.
Andrea Palladios arkitektur – alt fra kirker og bygårder til landlige villaer i Venezia, Vicenza og Veneto – har fungert som modell for senere arkitekter i Europa og USA. Dette er en innflytelse som er innbefattet i begrepet palladianisme.
Palladio oppsøkte den antikke arkitekturen i Roma og studerte bøkene om arkitektur til den romerske arkitekten Vitruvius Pollio. I publikasjonen Quattro Libri dell'Architettura (1570) presenterer Palladio i tekst og illustrasjoner egen arkitektur, Donato Bramantes arkitektur og den antikke arkitekturens motiver og systemer.
Dette verket kom i mange senere utgaver og ble en svært viktig kilde til definisjonen av klassisisme i arkitekturen.
Italiensk kunst og arkitektur oppnådde høy anseelse i Frankrike på 1600-tallet. Men den barokke arkitekturen i Frankrike fikk et langt mer regulert preg enn tilsvarende i Italia. Av denne grunn blir arkitektur og hager i Frankrike karakterisert som barokk klassisisme.
Jules Hardouin-Mansart, Claude Perrault, André Le Nôtre og Charles Le Brun formulerte et moderat arkitektonisk formspråk. Denne stilen – omtalt som Louis-quatorze-stil – ble oppkalt etter kong Ludvig 14. Eksempler på denne stilens vokabular av former og motiver kan man finne i Versaille (slott og hage), Le Grand Trianon, Louvre (østfasaden) og Place Vêndome.
Tilsvarende forståelse for klassisisme gjelder for fransk malerkunst. Nicolas Poussin blir regnet som referansepunkt for den klassiske tradisjonen i fransk maleri. Omkring 1640 utviklet han motivet det ideale landskap, hvor det naturlige landskapet er omdannet til et sted hinsides virkeligheten. Her blir mennesker iscenesatt i situasjoner som henspiller på antikkens greske og romerske mytologi.
I Frankrike på 1600-tallet oppstod en uenighet som dreide seg om hvorvidt antikkens kunstnere for evig og alltid var hevet over ettertidens aktører.
Nicolas Boileau hevdet at samtidens forfattere burde etterligne de store dikterne fra antikken (les anciens). Nåtidens forfattere (les modernes), ledet av Charles Perrault, mente at utviklingen gikk i deres favør på grunn av den innsikten man oppnådde gjennom naturvitenskap og kartesiansk filosofi.
En parallell konflikt fant sted mellom malere på 1600-tallet. De to frontene, kalt poussinister og rubenister, tok navn etter Nicolas Poussin og Peter Paul Rubens.
Poussinistene hevdet, med referanse til Rafael, at tegning, linje og kontur stod over fargebruk, siden fargene taler til sansene, mens tegning og linjer taler til intellektet. Rubenistene, med henvisning til Tizian, inntok det motsatte standpunktet.
Betegnelsen klassisisme refererer både til kunst i antikken og til arkitektur og kunst fra senere perioder som er inspirert av og etterligner antikkens kunst. Termen nyklassisisme henviser utelukkende til kunst og arkitektur som er laget på et senere tidspunkt i historien, men som refererer til antikken.
Termene klassisisme og nyklassisisme er derfor sammenfallende med hensyn til referansen til antikken. Men nyklassisisme blir fortrinnsvis brukt for å karakterisere kunst, arkitektur, møbler og prydgjenstander i årene cirka 1770 til 1830.
Nyklassisismen etterfulgte stil- og kunstretningen rokokko, som var en utløper av barokkens sene utvikling. Men nyklassisistene betraktet rokokkostilens sensualisme og frivolitet som et avvik fra den forståelsen man ønsket å dyrke og ha av antikken.
Den mest nyskapende fasen av nyklassisismen som ledende stiluttrykk var i tid og holdning sammenfallende med opplysningstiden. Som opplysningstiden bygget nyklassisismen på historiske undersøkelser og vitenskapelige analyser, og som opplysningstiden var nyklassisismen en bevegelse som gikk på tvers av nasjonale grenser.
Romantikken versus nyklassisisme i kunst og arkitektur blir betraktet som en motsetning mellom følelse og fantasi på den ene siden og fornuft på den andre. Romantikken blir også betraktet som en desillusjonert reaksjon på situasjonen etter den franske revolusjon.
Likevel ser man hos kunstnere som Eugène Delacroix at de klassiske motivene opprettholdes, men formspråket endres.
Nyklassisismen slo raskt igjennom som en internasjonal stil med bred utbredelse i Europa og USA. Avgjørende for utbredelsen var ny førstehånds kunnskap om antikken, som supplerte renessansens forståelse. Arkeologiske utgravninger i Pompeii, Herculaneum og Paestum økte kunnskapsmengden.
Foreninger som Society of Dilettanti of London finansierte arkeologiske undersøkelser i Hellas og Lilleasia. Resultatet av utgravningene ble publisert i skriftserien The Antiquities of Athens (fra 1762).
Dessuten gjennomførte unge og økonomisk uavhengige kvinner og menn lange dannelsesreiser til europeiske kultursentra, kalt Grand Tour. En viktig effekt av denne gryende turismen var formidling av den antikke verdens kunst, arkitektur og litteratur.
Sentrale formidlere av gresk og romersk kunst, arkitektur og litteratur var forfattere som Johann Joachim Winckelmann, Gotthold Ephraim Lessing og Johann Wolfgang von Goethe.
Antonio Canovas nyklassisistiske skulpturer trekker med seg noe av rokokkoens grasiøse og sensuelle preg. Hans skulpturer skiller seg derfor markant fra Bertel Thorvaldsens tolkning av det klassiske formspråket.
Mange av Jacques Louis Davids malerier bygger på historiske hendelser eller litterære fortellinger fra antikken. Motivene problematiserer individets interesser satt opp mot staten og fellesskapet. Faste konturer og dempete farger kjennetegner Davids iscenesatte motiver.
Angelika Kauffmann representerer den nyklassiske stilen, men hennes malerier tangerer også rokokkoens mildhet.
Arkitekter i annen halvdel av 1700-tallet oppfattet i økende grad at den italienske renessansens tolkning av antikkens byggestil ikke i tilstrekkelig grad var sannferdig.
Nyklassisismens arkitekter ønsket en tilbakevending til en stil i arkitekturen som la vekt på det strukturelle og enkle uten for mange dekorative ornamenter. Varianter av denne tendensen finner man i arkitekturen til franske arkitekter som Étienne-Louis Boullé og Claude Nicolas Ledoux, tyske arkitekter som Karl Friedrich Schinkel og Leo von Klenze samt briten John Soane.
Norsk arkitektur fra slutten av 1700-tallet og frem til omkring 1850 ble preget av det sammensatte arkitektoniske formspråket som rådet i andre europeiske land. Men klassisisme i betydningen antikk forankring var retningsgivende, selv om andre termer, som nyklassisisme, empirestil eller Louis-seize-stil, blir anvendt retrospektivt i analyser av arkitektonisk stil fra denne perioden.
Ulefos Hovedgård er et eksempel på en privat bolig som er relatert til det omkringliggende landskapet. Søyler i fronten og hevet midtparti med kuppel viser at bygningen tilhører den klassiske tradisjonen for en landlig beliggende villa (villa suburbana, palladianisme).
Etter 1800 markerte en rekke statsinstitusjoner Christiania (Oslo) som hovedstad. De fleste av disse institusjonene ble bygget med klassiske fasader eller klassisk dekor. Det gjelder for eksempel Det kongelige slott, Norges Bank og Det Kongelige Frederiks Universitet. Militære bygninger og kirker, som også var statens ansvar, ble reist i henhold til den klassiske stil.
Sentrale arkitekter var Christian Heinrich Grosch, Hans Ditlev Franciscus Linstow og Heinrich Ernst Schirmer.
Flere malere og billedhuggere som var virksomme i tiårene omkring 1850, fikk sin utdannelse i København, Stocholm eller Paris. Men en studiereise til Roma var likevel nærmest obligatorisk for å tilegne seg førstehånds kunnskap om antikkens kulturprodukter.
Jacob Munch er blant annet kjent for sitt portrett av Bertel Thorvaldsen. Ole Fladager, Hans Michelsen og Julius Middelthun arbeidet innenfor det klassiske systemet både med hensyn til motivvalg og formspråk.
Forskjellige historistiske stiler overtok nyklassisismens hegemoni i første halvdel av 1800-tallet. Nyklassisismen tapte terreng. Et samlet stiluttrykk ble splittet opp i mange stiler. Dessuten ble klassiske referanser anvendt eklektisk og ideologisk under Napoleon 1 Bonapartes periode som keiser i Frankrike.
Fremover på 1800-tallet økte kunnskapen om den klassiske tradisjonen. Museene og skolenes opplysningsvirksomhet førte til dypere forståelse, samtidig som en moderne virkelighet preget av industrialisering økte avstanden til den klassiske verden. Nasjonale stiler, blant disse nygotikk, svekket klassiske alternativer. Dessuten ble arkitektonisk stil etter 1850 mer og mer oppfattet som relativ og funksjonelt tilpasset en bygnings bruk og symbolverdi.
Klassiske modeller og motiver mistet sitt hegemoni innenfor historismens arsenal av stilarter.
I mellomkrigstiden foretrakk flere totalitære regimer arkitektur og kunst som knyttet an til den klassiske tradisjonen fremfor henholdsvis funksjonalisme og modernisme.
Arkitekter i det nazistiske Tyskland hentet inspirasjon fra antikkens Roma. I byplanleggingen la man vekt på scenografi og akser. Regimets monumentale bygninger skulle ha midtstilte inngangspartier og høyreiste fasader samt uttrykke makt.
Postmodernismens kunst og arkitektur har siden 1970-årene omtolket klassisisme og nyklassisisme og gjør ironisk bruk av visuelle sitater eller approprierte elementer.
Horatiernes ed, olje på lerret, 329,8 x 424,8 cm, malt av Jacques Louis David i 1784. I maleriet har David illustrert en legende som han hentet fra Titus Livius' bøker om romersk historie: Ad urbe condita. Maleriet fremstiller en familiefeide, og dermed løfter David frem et hovedtema i nyklassismens stoiske etikk, nemlig at individet må underkaste seg statens interesser, selv om det fører til individuell og familiær katastrofe. David bygget delvis på Pierre Corneilles tragedie Horace (1641). Maleriets komposisjon er anlagt som en stilisert frise. Personene dramatiserer roller som på en teaterscene. Arkade og tung dorisk søyleorden i bakgrunnen understreker det dramatiske.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.