Roma

Romas økonomiske liv har lenge særlig vært innrettet på å forsørge byens egen befolkning og de hundretusener av turister og pilegrimer som besøker «den evige stad». Industrien har i senere år utviklet seg sterkt. Roma kommer imidlertid etter Milano i industriell og økonomisk betydning. Roma har betydelige maskin-, beklednings- og næringsmiddelfabrikker ved siden av kjemisk, petrokjemisk og grafisk industri. Den er videre et motesenter og midtpunktet for Italias filmindustri.

Rundt 87 prosent av byens yrkesaktive befolkning er sysselsatt i tertiærnæringene.

Roma er et viktig nasjonalt og internasjonalt trafikknutepunkt. Jernbanelinjene løper sammen i den store sentralstasjonen Stazione Termini. Det er gode motorveiforbindelser både mot det industrielt viktige Nord-Italia og sørover langs kysten mot Napoli, ut mot kysten og innover i landet. Omkring Roma går Grande Raccordo Anulare («den store ringveien»), en motorvei som danner en sirkel rundt byen cirka ti kilometer utenfor sentrum. Den er forbundet med Autostrada del Sole (A1) og andre hovedveier.

Den internasjonale lufthavnen, Leonardo da Vinci-Fiumicino, ligger i Fiumicino ved Teveres munning. Lufthavnen Ciampino, sørøst for Roma, besørger en del charter- og innenlandstrafikk. Trafikken innenfor Roma besørges delvis av undergrunnsbanen, La Metropolitana, som ble åpnet i 1955 og utvidet med en ny linje i 1980. En tredje metrolinje (linea C) er under bygging. For øvrig besørges kollektivtrafikken av busser, trikker og lokaltog.

Som mange andre storbyer har Roma store trafikkproblemer. Bilparken er stor, dertil kommer et stort antall scootere og motorsykler. Veitrafikken fører blant annet til vibrasjonsskader på byens historiske minnesmerker, samt forvitring av marmor og annen bygningsstein. I de senere årene har myndighetene sørget for å redusere privatbilismen i sentrum av byen, og i enkelte gater som tidligere var sterkt trafikkerte, har gjennomgangstrafikken i dag blitt borte.

Roma har, ved siden av sine mange forvaltningsfunksjoner, et stort antall undervisnings- og forskningsinstitusjoner. Byen har flere universiteter, det største og eldste av dem er Università degli Studi di Roma «La Sapienza», som ble grunnlagt i 1303. Med over 120 000 studenter (2022) regnes dette som det største universitetet i Europa. De andre statlige universitetene er Università degli Studi di Roma Tor Vergata, grunnlagt i 1982, og Università degli Studi Roma Tre, grunnlagt i 1992. Roma har for øvrig en rekke høyskoler, blant annet teknisk høyskole, musikkonservatorium, kunstakademi, filmhøyskole og handelshøyskole. Roma er rik på læreanstalter for utdannelse av romersk-katolske geistlige fra alle land. Av de mange lærde selskaper og akademier må særlig nevnes Accademia Nazionale dei Lincei og det pavelige vitenskapsakademi.

Flere internasjonale organisasjoner har sitt hovedsete i Roma, blant annet FAO (De forente nasjoners organisasjon for ernæring, landbruk, skogbruk og fiskeri). Det er også et stort antall utenlandske institusjoner som driver arkeologisk, historisk og litteraturhistorisk forskning; de eldste og mest tradisjonsrike er det franske akademi i Roma og det tyske arkeologiske selskap. Et norsk institutt ble opprettet i 1959 (Det norske institutt i Roma for arkeologi og kunsthistorie).

Roma er rik på kulturskatter, og blant det store antall museer, kunstgallerier og andre samlinger, biblioteker og arkiver står Vatikanets i en særstilling. Av de fremste museene må videre nevnes Termemuseet (det nasjonale romerske museum – Terme di Diocleziano), museene på Kapitol, Villa Giulia-museet (etruskiske samlinger), nasjonalgalleriet i Palazzo Barberini, museet og galleriet Villa Borghese, Castel Sant'Angelo og Nasjonalmuseet for moderne kunst. Det er også et svært stort antall kunstverk som befinner seg i kirker, palasser og villaer. Byen har rundt 400 kirker, de betydeligste fra senantikken, renessansen og barokken, mange av dem er bygd inn i antikke byggverk. Roma har en verdenskjent opera og for øvrig et rikt teater- og musikkliv.

Roma var vertsby for de olympiske sommerleker i 1960. Finalene i fotball-VM i 1934 og 1990, samt finalene i fotball-EM i 1968 og 1980, ble spilt i byen.

Det finnes en rekke idrettsanlegg i Roma. Det største av dem er Olympiastadion, som ble innviet i 1932 som Stadio dei Cipressi. Dette anlegget var en del av et større område med en rekke andre idrettsanlegg, som da det ble tatt i bruk i 1932 gikk under navnet Foro Mussolini, og som i dag heter Foro Italico. Olympiastadion har blitt utvidet og restaurert flere ganger, og er i dag et moderne anlegg med 72 698 sitteplasser.

Fotballklubbene AS Roma og Società Sportiva Lazio hører hjemme i byen, og begge spiller sine hjemmekamper på Olympiastadion.

Andre populære lagidretter, i tillegg til fotball, er basketball, volleyball, vannpolo og rugby.

Byen dekker et areal på over 200 kvadratkilometer på begge sider av elva Tevere, som slynger seg gjennom byen. Bebyggelsen har også spredt seg langs Aniene, en av Teveres bielver. Den indre byen er fra gammelt av delt i 14 rioni (fra latin regiones). I dag er bykommunen administrativt inndelt i 15 bydeler (municipi), der det historiske sentrum av byen (Centro Storico) utgjør en egen bydel.

Sentrum i Roma (innenfor bymurene) er lite i forhold til andre europeiske hovedsteder, og man kan utmerket godt ta seg frem til fots mellom severdighetene. De fleste gatene er fortsatt smale og uten fortau og fører ofte frem til overraskende torg med en kirke, et palass, et kloster eller en klynge med kafeer.

Roma omfatter det gamle Romas sju høyder: Kapitol, Palatin, Monte Celio, Quirinal, Viminal, Esquilin og Aventin. I tillegg kommer Monte Pincio, Gianicolo og Monte Mario.

Kapitol var senteret i den romerske verden, og er i dag sete for byens styre. Comune di Roma holder sine møter i Palazzo Senatorio. Dagens bebyggelse på Kapitol stammer fra 1500-tallet, og to av de tre bygningene rundt piazzaen inneholder nå Kapitolmuseet. På Kapitolhøyden finnes også kirken Santa Maria in Aracoeli. Nedenfor ligger det enorme Victor Emanuel-monumentet og Piazza Venezia med Palazzo Venezia.

Roma vokste frem på et sted hvor en øy i Tevere forenklet kryssingen av elven og ferdselen mellom Latium og Etruria. Stedet lå også inntil en ferdselsvei mellom fjellene i innlandet og kysten. Som midtpunkt i Romerriket spilte byen en usedvanlig stor rolle i verdenshistorien gjennom flere hundre år. Man regner med at byen i år 150 evt. kan ha hatt så mange som 1 500 000 innbyggere.

Da keiser Konstantin den store i 330 evt. flyttet keiserresidensen til Bysants (Konstantinopel), begynte byens tilbakegang, som tok fart under kampene med goter og langobarder på 400- og 500-tallet. Innbyggertallet i millionbyen falt til rundt 50 000, senere enda lavere. De største ødeleggelsene rammet Roma under Justinians kamper mot germanerne i 534–553, da akveduktene ble brutt og hele bydeler lagt i ruiner og forlatt. Ved Vest-Romerrikets fall ble biskopen av Roma, paven, byens egentlige hersker. Roma lå under ostrogoterne til 552, og hørte deretter til det østromerske Eksarkatet. Med frankernes hjelp på 700-tallet ble grunnlaget for Kirkestaten lagt. Araberne herjet i Roma i 846, og da normannerne under Robert Guiscard stormet byen i 1084, gikk Roma for en stor del opp i flammer.

Fra 1100- til 1300-tallet var det politiske herredømmet i Roma sterkt omstridt; under de forbitrede partistridene mellom adelsslektene, særlig Colonna og Orsini, ble de antikke ruinene omdannet til festninger. Først pave Martin 5. klarte rundt 1420 å befeste pavemakten og gjøre byen til hovedstad i Kirkestaten. Nå begynte en ny storhetstid for Roma, bare en kort tid hemmet ved keiser Karl 5.s plyndring i 1527 (Il Sacco di Roma). Byen var under fransk herredømme i periodene 1798–1799, 1808–1814 og etter februarrevolusjonen i 1848, da franske tropper rykket inn for å beskytte pavens suverenitet. Okkupasjonen varte til 1870. I 1871 ble Roma Italias hovedstad og en ny vekstperiode begynte. Folketallet var 244 000 i 1871, 425 000 i 1901 og 664 000 i 1921. I løpet av 1930-årene passerte innbyggertallet én million.

Da Kirkestaten ble innlemmet i Italia i 1870, og Roma ble Italias hovedstad, ble forholdet mellom Vatikanet og den italienske staten problematisk. Konflikten ble løst ved Lateranoverenskomsten i 1929, da Vatikanstaten ble opprettet. Under andre verdenskrig ble Roma erklært som åpen by, og ble ikke særlig skadd ved krigshandlingene. I september 1943 okkuperte tyskerne byen, men 4. juni 1944 ble den overlatt til de allierte uten kamp. Roma ble 2. juni 1946 proklamert som hovedstad i republikken Italia.

Byen hadde en betydelig befolkningsvekst i 1930-årene. Mens Milano var Italias største bykommune i 1930, hadde Roma overtatt denne posisjonen i 1940. I etterkrigstiden fortsatte byen å vokse. Innbyggertallet steg fra 1,6 millioner i 1951 til 2,8 millioner i 1981. Etter 1980 har folketallet i bykommunen stabilisert seg, mens folketallet i enkelte av nabokommunene har økt kraftig.

• Romas arkitekturhistorie
• Italias historie
• Romerriket
• Romerrikets historie