Milano (Mediolanum) ble sannsynligvis grunnlagt av en keltisk stamme (insubrene) rundt år 400 fvt., men kan ha blitt grunnlagt enda tidligere, rundt år 600 fvt. Byen ble erobret av romerne i 222 fvt., og ble etter hvert den viktigste byen i Gallia Cisalpina, med mange store og imponerende bygninger, deriblant et stort amfiteater, som det i dag bare finnes rester av.
Keiserne Diokletian og Maximian gjorde byen til residensby fra slutten av 200-tallet evt. På 300-tallet evt. ble byen et viktig politisk, kulturelt og religiøst sentrum. Keiser Konstantin utstedte i 313 det såkalte Milano-ediktet, som skulle sikre religionsfrihet og som innebar slutten på forfølgelsen av de kristne. Kristendommen fikk etter dette et godt fotfeste i byen, mye takket være St. Ambrosius (biskop 374–397), som i dag er byens skytshelgen.
Da keiser Honorius flyttet sin residens til Ravenna i år 402 gikk det nedover med byen, som ble plyndret av hunerne ved midten av 400-tallet.
Etter folkevandringskrigene kom Milano i 569 under langobardene, som gjorde Pavia til hovedstad. Under ledelse av erkebiskopen stod Milano stadig i motsetningsforhold til de arianske langobarder, inntil Karl den store erobret byen i 774. I de urolige tidene som fulgte, ble erkebiskopen den førende i motstanden mot keiser og lensherrer. Milano fikk egen forfatning og gikk i spissen for det lombardiske byforbund, som beseiret keiser Fredrik Barbarossa i slaget ved Legnano i 1176. På 1200-tallet økte adelsslektenes innflytelse. Huset Visconti fikk herredømme i 1277 og oppnådde hertugtittel i 1395. Slekten døde ut i 1447, og deretter kom Francesco Sforza til makten. Milano var en av de mektigste statene i Italia i senmiddelalderen.
I 1540 kom byen under Spania, og i 1706 under Østerrike. Napoleon tok byen i 1796 og gjorde den til hovedstad i sitt italienske lydrike. Etter Wienkongressen kom Milano igjen under Østerrike. I 1848 brøt det ut et opprør som for en tid drev østerrikerne ut av byen. Den norditalienske frihetskampen førte til at Lombardia med Milano ble forent med kongeriket Sardinia i 1859 og gikk inn i den nye nasjonalstaten Italia i 1861. Som landets fremste industriby har Milano vært utgangspunkt for både arbeiderbevegelsen og fascismen.
Milano ble Italias største by på 1920-tallet, da byens innbyggertall passerte 900 000, noe som var høyere enn innbyggertallet i Napoli, byen som til da hadde vært størst i Italia. I løpet av 1930-tallet overtok Roma tronen og ble Italias største by.
Under andre verdenskrig ble byen utsatt for omfattende bombeangrep, og deler av byen ble ødelagt. I perioden 1945–1975 var Milano preget av stor befolkningsvekst. I 1973 hadde byen 1 743 000 innbyggere, mot 1 347 000 i 2012. Etter 1975 har folketallet i nabokommunene økt kraftig, og storbyområdet Milano er i dag det største i Italia, og blant de største i Europa. Det er relativt mange innbyggere i Milano med utenlandsk opprinnelse (anslagsvis 15 prosent), mange av dem fra Asia, Sør-Amerika og Afrika.
Etter år 2000 har bybildet til en viss grad blitt forandret. Biltrafikken er forsøkt redusert i sentrum av byen, og kollektivnettet bygges ut med blant annet to nye metrolinjer. I området rundt sentralstasjonen, Piazza della Repubblica og Porta Garibaldi bygges det mange nye og store kontor- og forretningsbygg.
Milano var vertsby for verdensutstillingen i 2015.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.