de allierte

Storbritannia og Frankrike erklærte Tyskland krig 3. september 1939 som reaksjon på tyskernes invasjon av Polen to dager tidligere, i det som formelt sett ble starten på andre verdenskrig. Storbritannia og Frankrike, også kjent som vestmaktene, videreførte dermed det allianseforholdet som gjennom hele første verdenskrig (1914–1918) hadde utgjort kjernen på alliert side. Gjennom sin forsvarskamp mot Tyskland ble Polen alliansens tredje stat. Polens felttog endte med Tysklands og Sovjetunionens fullførte erobring av landet 6. oktober 1939. Polske sivile og militære ledere som via Romania klarte å ta seg til Frankrike, etablerte deretter en eksilregjering i Angers. Hensikten var å fortsette krigen mot Tyskland fra utlandet med sin betydelige eksilhær. USA valgte, i lys av befolkningens sterke motstand mot å involvere seg i krigen, å holde seg nøytral.

Tyskland invaderte Frankrike 10. mai 1940 og påførte landet de neste fem ukene avgjørende nederlag (se Frankrike under andre verdenskrig). Franske myndigheter inngikk etter forutgående forhandlinger en våpenstillstandsavtale med tyskerne 22. juni 1940 og trakk seg dermed fra alliansen med Storbritannia. Storbritannia var fra da av formelt eneste land som førte krig mot Tyskland. Reelt sett hadde britene også Det britiske imperium i ryggen, med dominionene Canada, Australia, New Zealand og Sør-Afrika som sine mest aktive og sterkeste allierte. Den britiske kolonien India, med sin store hær av frivillige soldater, ble gradvis også en viktig bidragsyter til Storbritannias krigsinnsats. Videre ble menn fra britiske kolonier i Vest- og Øst-Afrika de neste årene vervet til våpentjeneste.

Etter Frankrikes fall forflyttet de polske eksilmyndighetene seg til London. Regjeringene til de tyskokkuperte landene Nederland, Belgia, Luxembourg og Norge (se Londonregjeringen) fulgte polakkenes eksempel og søkte i juni 1940 nytt tilholdt i London, hvorfra de organiserte eksilstyrer som bygget opp egne militærstyrker av ulike størrelser. Alle deltok på forskjellige tidspunkt og på forskjellige måter i krigsoperasjoner for de allierte. Da Tyskland invaderte og okkuperte Hellas og Jugoslavia i april 1941 flyktet også representanter for deres myndigheter via Egypt til London og organiserte eksilregjeringer der. Eksilhærene deres fikk baser i Egypt. I tillegg slo det tsjekkiske opposisjonelle eksilmiljøet seg ned i London etter Frankrikes fall og ble anerkjent av britene som eksilregjeringen til Tsjekkoslovakia, som hadde vært okkupert av Tyskland siden mars 1939. Tsjekkerne bygget opp en eksilhær og erklærte formelt Tyskland krig 16. desember 1941, som det siste av de krigførende eksilsamfunnene som britene var vertskap for.

Statsminister Winston Churchill var av politiske grunner opptatt av å tilrettelegge for de okkuperte lands eksilhærer. Blant annet ved å vise at Storbritannia hadde med seg en bred koalisjon av nasjoner som kjempet for sin frigjøring, håpet han å påvirke USA til å gå med i krigen på britisk side.

Diplomatiet til Storbritannia hadde frem til juni 1940 satt mest krefter inn på å pleie allianseforholdet til Frankrike. Etter Frankrikes uttreden fra krigen forsøkte Storbritannia å orientere seg nærmere USA. Også for USA markerte Frankrikes fall et utenrikspolitisk vendepunkt. Amerikanske myndigheter oppfattet en tysk dominans på det europeiske kontinentet som en trussel mot USA. President Franklin D. Roosevelt sørget i september for å låne Storbritannia 50 eldre amerikanske destroyere. Etter gjenvalget sitt, to måneder senere, fulgte ham opp med låne- og leieloven, vedtatt 11. mars 1941, som åpnet for leveranser av våpen og materiell til Storbritannia og andre land hvis overlevelse USA tilla stor sikkerhetspolitisk betydning. Denne loven ble Roosevelts mandat til å utvide den amerikanske marinens patruljevirksomhet til å omfatte den vestlige halvdelen av Atlanterhavet.

Tysklands invasjon av Sovjetunionen 22. juni 1941 ble et kjærkomment vendepunkt i krigen for et hardt presset Storbritannia, fordi den fjernet tyskernes invasjonstrussel mot Storbritannia og innebar at 70–75 prosent av Tysklands samlede militære ressurser ble flyttet til østfronten, bort fra britenes egne frontavsnitt. Britiske myndigheter forventet innledningsvis et snarlig sovjetisk sammenbrudd og nølte derfor med å innlede et allianseforhold til Sovjetunionen. Først 12. juli 1941, etter å ha opprettet en militærmisjon i Moskva, undertegnet britene en pakt med Sovjetunionen som forpliktet begge landene til å «yte hverandre assistanse og støtte av alle slag» i krigen og aldri inngå separatfred med Tyskland. Samme måned ba generalsekretær og regjeringssjef Josef Stalin Storbritannia om å avlaste sovjeterne på østfronten gjennom å åpne «en andre front» i Europa ved å invadere Nord-Frankrike eller Nord-Norge. Britene avviste imidlertid dette forslaget, samt Stalins anmodning om å sende mellom 25 og 30 britiske divisjoner til Sovjetunionen for å bli satt inn på østfronten, ettersom den britiske hæren ikke hadde kapasitet til å gjennomføre operasjoner i så stor skala. Storbritannia valgte i stedet å ivareta sin nye allierte ved å sende Sovjetunionen våpen og materiell sjøveien via Murmansk og Arkhangelsk, samt Iran, foruten å dele viktig etterretningsinformasjon med sovjeterne. Fra august 1941 begynte også USA å forsyne Sovjetunionen med våpen og krigsviktig materiell, men i enda større mengder.

USA beveget seg dermed tydeligere bort fra sin nøytralitetslinje. Roosevelt møtte Churchill om bord på den amerikanske krysseren «Augusta» utenfor Newfoundland 12. august 1941 hvor de undertegnet Atlanterhavserklæringen, et liberalt manifest om menneskerettigheter og nasjoners rett til å bestå som uavhengige demokratier, som i praksis betydde formuleringen av felles britisk-amerikanske krigsmål.

Den amerikanske destroyeren «Greer» ble 4. september angrepet av en tysk ubåt den forfulgte. I etterkant fikk den amerikanske marinen ordre om å beskytte skip i fart i USAs interessesfærer av Atlanterhavet, uansett nasjonalitet, med alle midler. Det innebar tillatelse for amerikanske krigsskip til å åpne ild først dersom de havnet i truende situasjoner med aksemaktenes fartøyer. Det opptrappede aggresjonsnivået som fulgte mellom USA og Tyskland til havs, nådde et høydepunkt 31. oktober, da en tysk ubåt senket den amerikanske destroyeren «Reuben.» Imidlertid var det Japans angrep mot den amerikanske flåtebasen Pearl Harbor 7. desember 1941 som forårsaket USAs offisielle inntreden i krigen på alliert side. USA erklærte Japan krig dagen etter. Grunnet dette og som en konsekvens av allianseforholdet til Japan, erklærte Tyskland USA krig 11. desember.

Japan og Tysklands krigsallianse gjorde krigen global. De fleste land som allerede var i krig med Tyskland, erklærte også Japan krig. Det eneste større allierte landet som ikke erklærte Japan krig så lenge krigen i Europa varte, var Sovjetunionen. Bortsett fra den britisk-sovjetiske invasjonen og okkupasjonen av Iran 25.–30. august 1941, kom verken Storbritannia eller USA til enighet med Sovjetunionen om samkjørte militære operasjoner. Vestmaktene og sovjeterne førte sine felttog på atskilte frontavsnitt – Sovjetunionen begrenset sine operasjoner til østfronten. En felles strategi i den globale krigen ble i stedet formulert av Storbritannia og USA. Landets ledere, anført av Churchill og Roosevelt, møttes til en tre ukers konferanse, med kodenavnet Arcadia, i Washington D.C. 22. desember 1941. Der ble de enige om en «Europa først»-strategi: Hovedvekten av deres væpnede styrker skulle settes inn mot Tyskland; først når Tyskland var beseiret skulle de militære ressursene samles om krigføringen mot Japan. Videre ble det besluttet å opprette en britisk-amerikansk fellesstab, Combined Chiefs of Staff, bestående av de to landenes øverste militære ledere, som fattet beslutninger i alle overordnede krigsstrategiske spørsmål. Beslutningene måtte dernest godkjennes av Roosevelt og Churchill.

Et annet viktig utfall av Arcadia-konferansen var «De Forente Nasjoners erklæring», undertegnet 1. januar 1942 av USA, Sovjetunionen, Storbritannia og Kina. Den var en oppfølging av Atlanterhaverklæringen og formaliserte for første gang alliansen mot Aksemaktene. Dagen etter skrev også de fire britiske dominionene Australia, Canada, New Zealand og Sør-Afrika under på «De Forente Nasjoners erklæring», sammen med eksilregjeringene fra Belgia, Hellas, Jugoslavia, Luxembourg, Nederland, Norge, Polen og Tsjekkoslovakia, foruten de latinamerikanske landene Costa Rica, Cuba, Den dominikanske republikk, El Salvador, Guatemala, Haiti, Honduras, Nicaragua og Panama. Senere i krigen sluttet ytterligere 21 land seg til erklæringen. Den forpliktet undertegnerne til å yte alle krefter og samarbeide med andre allierte land for å oppnå sluttmålet om «fullstendig seier» over Aksemaktene.

De Forente Nasjoner ble fra 1. januar 1942 også det formelle navnet på alliansen. Navnet kom likevel aldri i utstrakt bruk under krigen.

Storbritannia ble sammen med USA og Sovjetunionen de mest betydningsfulle landene som var omfattet av samlebegrepet «de allierte». Som ledere for disse tre landene fikk Winston Churchill, Franklin D. Roosevelt og Josef Stalin det populære tilnavnet «De tre store.»

De allierte hadde preg av en bekvemmelighetsallianse. Det var eksistensen av en felles fiende – Tyskland – som ble limet som holdt alliansen sammen. Storbritannia var pådriveren for det som ble kalt «Den store alliansen», men ble gradvis svekket i forhold til USA og Sovjetunionen, som kom hverandre nærmere og stadig tydeligere dannet alliansens kjerne i kraft av å være langt sterkere både militært, økonomisk og storpolitisk.

Kina var den fjerde største allierte nasjonen. Sammen med dets leder Chiang Kai-Shek ble landet formelt innlemmet i begrepet «De fire store» ved undertegnelsen av firemaktserklæringen under Moskva-konferansen 30. oktober 1943. Denne anerkjennelsen av Kina som stormakt hadde mest symbolsk betydning, hovedsakelig gitt for å forhindre en eventuell kinesisk-japansk separatfred. Som militærmakt var Kina svekket av en pågående borgerkrig mellom det sittende Kuomintang-regimet og kommunistene. Siden 1937 hadde Kina kjempet mot en japansk invasjon, men uten at noen av partene formelt erklærte krig. Krigserklæringen mot Japan kom først 9. desember 1941, etter japanernes angrep på Pearl Harbor. Samme dag erklærte Kina også Tyskland krig.

Kina bidro aldri militært til krigen mot Tyskland, men begrenset den militære innsatsen til bekjempelse av japanerne i Kina og Burma. I motsetning til «De tre store» møttes «De fire store» aldri til konferanse, men Chiang Kai-shek møtte Roosevelt og Churchill under Kairokonferansen ved den amerikanske ambassaden i Kairo 22.–26. november 1943 for å diskutere krigføringen mot Japan. Kinas ledere ble ikke invitert til flere konferanser, og landets innflytelse på de alliertes storstrategi forble begrenset. Det var Roosevelt som insisterte på å betrakte Kina som en stormakt og dermed en av «De fire store», mot innvendingene til Churchill.

Frankrikes brigadegeneral Charles de Gaulle motsatte seg forhandlingene med Tyskland om våpenstillstand. I opposisjon mot den sittende franske presidenten og Vichy-regjeringen trakk han seg tilbake til Storbritannia og London, hvor han allerede 18. juni 1940 etablerte en alternativ regjering, Frie Frankrike. Deretter bygget de Gaulle opp eksilhæren De frie franske styrker med formålet å fortsette krigen mot Tyskland. Fra 1943, da De frie franske styrker hadde tatt kontroll over mesteparten av Frankrikes kolonivelde, ble også deres militære bidrag til de alliertes krig mer betydelige. I praksis hadde Frie Frankrike status som eksilregjering inntil den militære frigjøringen av det tyskokkuperte Frankrike startet 6. juni 1944 (D-dagen) og Frankrikes provisoriske regjering, under ledelse av de Gaulle, ble innsatt.

Den franske hæren ble i løpet av frigjøringen kraftig forsterket og deltok tungt i de avsluttende operasjonene under frigjøringen av landet. Fra mars 1945 deltok også den franske første armé i invasjonen av det sørlige Tyskland. Den franske hæren var da den fjerde største i Europa på alliert side, etter Sovjetunionen, USA og Storbritannia. Frankrike ble også en av de fire okkupasjonsmaktene under delingen av Tyskland ved krigens slutt.

En rekke latinamerikanske land erklærte Aksemaktene krig umiddelbart etter angrepet på Pearl Harbor i lojalitet til USA. Innen sommeren 1943 sluttet også Peru, Mexico, Brasil, Colombia og Bolivia seg til de allierte. Mexico og Brasil var de eneste landene i Latin-Amerika som erklærte Tyskland krig som direkte følge av krigshandlinger. Det skjedde henholdsvis 28. mai og 22. august 1942, etter at tre meksikanske og 18 brasilianske handelsskip var blitt senket så langt samme år. Brasils marine patruljerte havområdene utenfor Sør-Amerika for å jakte fiendtlige ubåter og eskorterte konvoier til og fra Gibraltar som ledd i Atlanterhavsslaget. En forsterket divisjon, det brasilianske ekspedisjonskorps, ble dessuten sendt til Italia og deltok fra september 1944 i felttoget mot tyskerne der. Mexico bidro med en skvadron jagerbombefly samt støtteelement som fra sin base på Luzon på Filippinene gjennomførte angrep mot japanske mål fra juni 1945. Bortsett fra cubanske og colombianske sjøstridskrefters antiubåtoperasjoner i nære farvann, stilte ingen andre latinamerikanske land militærstyrker til disposisjon for de alliertes krigsinnsats.

Også enkelte land i andre verdensdeler utenfor Europa gikk fra 1942 inn i koalisjonen, men forble i krigstilstand med Aksemaktene bare på papiret: Etiopia, Irak (okkupert av de allierte), Iran (okkupert av de allierte) og Liberia. De tre første månedene av 1945 mottok Tyskland krigserklæringer fra land som Ecuador, Paraguay, Uruguay, Venezuela, Argentina, Saudi Arabia, Tyrkia og Egypt. For alle disse landene var krigserklæringene symbolske handlinger. Ingen av dem medvirket militært eller materielt til de alliertes pågående krig. Utenrikspolitiske vurderinger lå til grunn for krigserklæringene til disse ikke-aktive allierte landene. Press fra Storbritannia eller USA, blandet med ønske om å delta på fredskonferansene eller bli medlem av den bebudede verdensorganisasjonen De forente nasjoner etter krigen, ble utslagsgivende for beslutningene deres om å oppgi sin nøytralitet.

Tyskland og Japans øvrige allierte blant Aksemaktene (Italia, Romania, Bulgaria og Ungarn) i tillegg til Finland, brøt ut av alliansen i perioden september 1943–september 1944, og gikk over på alliert side. Romania, Bulgaria og Finland engasjerte deretter sine styrker i offensive operasjoner mot Tyskland.

Verden over forble bare Afghanistan, Bhutan, Irland, Portugal, Spania, Sveits, Sverige, Tibet og Jemen nøytrale gjennom hele krigen. Island var formelt sett nøytralt, men okkupert av Storbritannia og deretter USA. Danmark var okkupert av Tyskland og teknisk sett nøytralt etter å ha inngått fredsavtale med tyskerne. Det fantes ingen dansk eksilregjering og Danmark erklærte aldri Tyskland krig, men landet ble som følge av motstandskampen mot okkupasjonen fra høsten 1943 likevel anerkjent som alliert nasjon.

Ved slutten av andre verdenskrig 2. september 1945 omfattet de allierte totalt 45 nasjoner. Chile og Mongolia (som riktignok bidro med militæravdelinger under sovjetisk kommando på østfronten) var da de eneste landene i alliansen som bare hadde erklært Japan krig.

• andre verdenskrig
• andre verdenskrig – viktige hendelser
• Norge under andre verdenskrig

• Barr, Niall: Eisenhower's Armies. The American-British Alliance During World War II (New York: Pegasus Books, 2016)
• Beschloss, Michael R.: The Conquerors: Roosevelt, Truman, and the Destruction of Hitler's Germany, 1941–1945 (New York: Simon & Schuster, 2002)
• Bosworth, Richard J. B. & Joseph A. Maiolo (red.): The Cambridge History of the Second World War: Volume II: Politics and Ideology (Cambridge: Cambridge University Press. 2015)
• Glantz, Mary E.: FDR and the Soviet Union. The President’s Battles over Foreign Policy (Lawrence, KA: University Press of Kansas, 2005)
• Costigliola, Frank: Roosevelt's Lost Alliances: How Personal Politics Helped Start the Cold War (Princeton University Press: New Jersey, 2012)
• Dilks, David: Churchill and Company. Allies and Rivals in War and Peace (London: I.B. Tauris & Co, 2012)
• Fenby, Jonathan: Alliance: The Inside Story of How Roosevelt, Stalin and Churchill Won One War and Began Another (London: Simon & Schuster, 2006)
• Kitchen, Martin: British policy towards the Soviet Union during The Second World War (New York: St. Martin's Press, 1986)
• McCann, Frank D.: Brazil and The United States during World War II and Its Aftermath: Negotiating Alliance and Balancing Giants (London: Palgrave Macmillan, 2018)
• Roll, David L.: The Hopkins Touch. Harry Hopkins and the Forging of the Alliance to Defeat Hitler (New York: Oxford University Press, 2013)
• Stoler, Mark A.: Allies and adversaries: The Joint Chiefs of Staff, the Grand Alliance, and U.S. strategy in World War II (Chapel Hill/London: The University of North Carolina Press, 2000)