etymologi

Ordet etymologi betyr ‘læren om det sanne’ og uttrykker egentlig den oppfatningen at det eksisterer en naturlig sammenheng mellom tingen og tingens navn, altså at ordet ved sin form og klang avspeiler tingens sanne og virkelige vesen (begrepsrealisme)

Dette er en foreldet oppfatning. I moderne språkvitenskap er det vanlig å tenke at det eksisterer et tilfeldig forhold mellom tingen og tingens navn (nominalisme). Et åpenbart unntak fra denne regelen er de såkalte onomatopoetiske eller lydhermende ordene, for eksempel plaske, brumme og kråke (egentlig krāke). Slike ord er imidlertid i mindretall i de fleste ordforråd.

Vitenskapelig metode og kritikk ble innført i den etymologiske forskningen tidlig på 1800-tallet. Dette skjedde særlig da arbeidet med en systematisk sammenligning av de indoeuropeiske språkene startet.

Dette grunnlaget ble særlig lagt av danske Rasmus Rask og tyske Jacob Grimm, som klarla den såkalte germanske lydforskyvningen. De fant at indoeuropeisk p, t, k (c) tilsvarer germansk f, th (þ), h, slik at for eksempel sanskrit pitar, gresk patēr og latinsk pater i germansk blir norrønt faþer (fadir) og engelsk father, mens latinsk cornu i engelsk, tysk og nordisk heter horn. Ved hjelp av denne og andre lydlover søker man i etymologisk forskning å finne tilbake til ordenes tidligste form i grunnspråket.

Av og til kan likhet mellom ord være tilfeldig som i tilfellet med det norske verbet ha, tysk haben og det latinske habere. De har samme betydning, men det er likevel bevist at de ikke har et felles opphav, men må komme av to forskjellige ord i grunnspråket.

Omvendt kan det ut fra samme lydregler konstateres at siden ordet katt, som gjenfinnes i latinsk cattus, ikke har fått overgangen c til h, slik som cornu (horn) eller caput (hode), må det dreie seg om et lånord i germansk.

Etymologien er en god metode for å etablere ords innlåning og vandring fra land til land. For eksempel kan man tidfeste lånet av det tyske ordet kaiser (norsk keiser) fra latin til før palataliseringen av den bakre (velare) lyden [k], slik vi ser i navnet César, med en fremre (palatal) lyd i fransk og spansk. Og slik ser man også sammenhengen mellom keisersnitt og caesarian section på engelsk.

En overfladisk og tilsynelatende nærliggende fortolkning av ordenes betydning kan lett lede til falsk etymologi eller folkeetymologi.

I middelalderen var det ikke uvanlig for lærde å drive med folkeetymologi. Et kjent eksempel er Isidor av Sevilla, som blant annet argumenterte for at ordet for katt, catum (sen latin/tidlig spansk), hadde samme opphav som captura ‘fangenskap’ eller captar ‘å se’. Denne sammenhengen ble etablert dels basert på at den første stavelsen i alle ordene nok ble uttalt [kat-], dels på tanken om at katter er flinke til å fange og ser godt.

Den etymologiske betydningen kan ofte tjene til å forklare et ords betydning, og enda oftere den betydningsendringen ordet har gjennomgått. Derfor vil leksikalske verker og fyldigere ordbøker gjerne ha med etymologiske opplysninger til artiklene.

• semantikk
• onomatopoetikon
• orddanning

• Harald Bjorvand og Fredrik Otto Lindeman: Våre arveord – etymologisk ordbok
• Kristin Fridtun: Norsk etymologisk oppkok – du veit ikkje kva du snakkar om
• Yann De Caprona: Norsk etymologisk ordbok – tematisk ordnet
• Hjalmar Falk og Alf Torp: Etymologisk ordbog over det norske og det danske sprog