klassisisme (musikk)

I løpet av 1700-tallet skjedde det store kulturelle, politiske og økonomiske endringer i Europa. Kirken og de eneveldige fyrstehusene hadde gradvis mistet makt, og det vokste frem en ny samfunnsklasse: et voksende og etter hvert velstående borgerskap. Parallelt med at barokken kulminerte mot midten av 1700-tallet, vokste det frem nye tanker og ideer innen samfunnsliv, vitenskap og kunst.

Opplysningstidens idealer bekjempet overtro, religiøs intoleranse og politisk undertrykkelse, og fornuften ble den nye rettesnoren. Innen både litteratur, arkitektur, musikk, kunst og kunsthåndverk ble denne tiden kalt klassisisme eller nyklassisisme. I praktisk talt alle andre kunstuttrykk enn musikk var det en ånds- og stilretning som griper tilbake til gresk-romersk kultur. For musikkens del var det heller en reaksjon på barokkens uttrykksfulle mangfold, musikkens tyngde og kompliserte kontrapunktikk, som ble svart med klarere enkelhet, renhet og systematikk.

På begynnelsen av 1800-tallet oppsto nye kontrasterende samtidige strømninger. Den klassiske fornufts-tankegangen møtte en mot-reaksjon der fantasien og følelsene gradvis ble mer fremtredende. Dette førte over i romantikken.

Sammenlignet med barokken skjedde det under klassisismen store forandringer. Opplysningstidens ideer gjorde i musikken seg utslag i klarhet, renhet og balanse, og tidvis i måtehold. De ytre formene ble mer standardiserte.

Her nevnes noen forskjeller mellom barokken og klassisismen:

Sonaten og sonatesatsformen er de to formprinsippene som er mest forbundet med den musikalske klassisismen.

Sonatesatsformen er klassismens fremste nyvinning og kan nærmest sies å være opplysningstidens fornuft satt ut i musikalsk praksis. Den er kjennetegnet av kontrasterende temaer, tematisk bearbeidelse og spenningsskapende modulasjoner og dynamikk. Selv om det finnes et stort antall varianter, følger de fleste den tredelte storformen A-B-A'.

De fleste sonater har fire satser, hvor første sats er hurtig og i sonatesatsform. Andre sats er langsom i to- eller tredelt form, gjerne variasjonsform. Tredje sats er en menuett eller scherzo, mens siste sats i hurtig tempo gjerne har rondo-, sonatesats- eller variasjonsform.

Den firsatsige symfonien man finner hos Joseph Haydn, Wolfgang Amadeus Mozart og Ludwig van Beethoven, står for ettertiden igjen som den viktigste musikkformen med opphav i klassisismen.

Ordet «symfoni» har en historie tilbake til antikken, hvor det betydde opplevd samklang av flere samtidig klingende toner. I klassisismen brukes begrepet om et syklisk orkesterverk, som regel med fire satser. Men det er noen viktige historiske stoppesteder som er med på å forklare symfoniens fremtredende plass. Barokkens tresatsige oppbygging – hurtig-langsom-hurtig – ble gjenstand for eksperimenter allerede i samtiden. En gradvis bevegelse bort fra vekslingen mellom sologruppe og fullt orkester, tutti, som i concerto grosso, over til en tematisk dualisme, var en spire som vokste raskt.

De italienske forsøkene med operasymfonier hadde i seg en førstesats med elementer av sonatesatslignende karakter med gjennomføringsdel, inspirert av operaens dramatikk. I Giovanni Battista Sammartinis såkalte konsertsymfonier blir dette ytterligere forsterket. De langsomme satsene mister barokkens fortspinningsmelodikk og blir erstattet av sangbare melodier inspirert av operaarier.

Borgerskapets framvekst på 1700-tallet skapte grobunn for et større publikum med ressurser til å kultivere musikk. Det meste av denne musiseringen foregikk i hjemmet, da konserter for allmennheten fremdeles var uvanlige de fleste steder. Dette ble muliggjort av – og muliggjorde – en oppblomstring av kommersielle musikktrykkeri, og disse ble stadig viktigere gjennom århundret. Disse ga ut store mengder musikk for små hjemmeensembler. Dette kunne både være musikk som var komponert for dette formålet, eller arrangement av større verk: Mozarts operaer var nok vel så kjente i arrangement for kammerensembler som fra operascenen.

Instrumentene som var brukt, var lavmælte nok til at publikum for kammermusikk må ha vært begrenset til noen få tilhørere, og mye musikk var hovedsakelig skrevet for musikernes egen underholdning; offentlige kammermusikkonserter ble ikke vanlig før et godt stykke ut på 1800-tallet. Av denne grunnen er mye kammermusikk fra denne perioden dialogisk skrevet: Utøverne hadde bare notene til sitt eget instrument foran seg og kunne la seg overraske om andre i ensemblet foretok seg noe uventet. Samtidig kunne den mest ambisiøse kammermusikken være mer lærd enn andre sjangere, siden de viktigste lytterne gjerne var utøverne, som fikk muligheten til å spille gjennom nyskapende eller utfordrende partier flere ganger.

Strykekvartetten ble i løpet av klassisismen den mest prestisjetunge kammermusikksjangeren. Med sine fire strykeinstrumenter (to fioliner, bratsj og cello) fikk strykekvartetten en enhetlig, uniform klang som skilte seg sterkt i klang fra tidligere kammermusikk med generalbass, og de fire instrumentene fikk i større grad enn i noen annen sjanger muligheten til å opptre både som selvstendige utøvere og som del av en større helhet.

Konserten hadde sitt opphav i barokken, men forble en viktig form i klassisismen. Concerto grosso-formen, som hadde vært den foretrukne formen i barokken, forsvant utover 1700-tallet, mens solokonserten ble mer og mer elsket av publikum. Det var først fiolin og fløyte som ble foretrukket av komponistene som soloinstrumenter, men fra 1770-årene fikk klaverkonserten økende popularitet, først for cembalo, men etter hvert gjaldt det det «det nye klaveret», nemlig hammerklaveret, med blant annet Bach-sønnene Johann Christian Bach og Carl Philipp Emanuel Bach som forgrunnsfigurer. En annen variant, kalt sinfonia concertante, hadde gjerne solister på flere instrumenter og lot disse vise seg fram både separat og som et ensemble ved siden av orkesteret. Denne sjangeren var mest populær i Frankrike, men både Haydn og Mozart skrev slike verk.

I klassisismens konserter ble en ny musikalsk form ble utforsket, der orkesterforspillet, eksposisjonen, ofte ble presentert to ganger: først som et orkesterforspill, så på nytt igjen med solisten. Et annet særtrekk er en avsluttende kadens, ikke i betydningen en akkordrekke, men som en virtuos del der solisten kunne briljere med sin improvisasjon. Før kadensen stopper orkesteret alltid på en kvartsekstakkord, en spenningsakkord, før solisten kommer inn med sin improvisasjon. Senere ble kadensene skrevet ned av komponistene.

Konsertlivet gjennomgikk store forandringer under klassisismen. Fra å være beskyttet under kirkens vinger i renessansen og i tillegg bli hoffets og aristokratiets musikk under barokken, oppsto det på 1700-tallet offentlig konsertvirksomhet tiltenkt allmuen.

Med et voksende borgerskap ble det skapt konsertarenaer der musikk ble formidlet av og til dette borgerskapet. Musikkforeninger, ofte kalt collegia musica, kunne ha faste medlemmer som både var amatører og profesjonelle. Amatørene spilte for egen fornøyelses skyld, men likevel ikke bare til underholdning: Det å musisere ble også sett på som en vei til dannelse.

I Frankrike var man tidlig ute med å opprette konsertserier. I 1725 ble Concert spirituel grunnlagt – serien som varte helt til rundt århundreskiftet og ble modell for konsertserier i flere land. 1700-tallet var de mange ulike konsertarrangementenes tid. Konserter foregikk fremdeles i kirker og fyrstehus, men det ble mer og mer en blanding av privat og offentlig aktivitet, fra familiearrangementer til vennekonserter, «tverrfaglige» konserter der andre kunstnere var invitert. Abonnementskonserter ble arrangert i både privat og offentlig regi, i private hjem og i operaene. Konsertene hadde gjerne en sjangerblanding, med solister, kammermusikk og orkestermusikk, kirkemusikk og annet i skjønn forening.

Rene instrumentalkonserter, som for eksempel symfonikonserter, hører 1800-tallet til.

Opera hadde vært den viktigste formen for musikkdrama i barokken. Dette fortsatte inn i klassisismen, men formen undergikk store endringer. Den eldre, høviske formen for opera, opera seria, beholdt en viktig rolle. Denne sjangeren var i sær preget av dikterkunsten til Pietro Metastasio, hvis 27 operalibrettoer nøt en enorm popularitet og ble tonesatt mange hundre ganger i løpet av 1700-tallet. Etter hvert virket likevel formen for mange noe oppstyltret, spesielt på grunn av de lange da capo-ariene, som krevde at deler av teksten ble gjentatt, selv om dette ikke var logisk fra et dramatisk perspektiv.

Christoph Willibald Gluck er opphavsmannen til den såkalte «reformoperaen», som utfordret opera serias fokus på virtuos vokalbruk og spektakulære effekter. For Gluck var det viktig at alle aspekter ved en opera var underordnet dramaet. Mange av disse tankene ble tatt opp av samtidige komponister, og mot slutten av århundret ser man tydelig at opera seria hadde blitt en mer enhetlig og handlingsdrevet form. I hvilken grad dette kan kobles til Gluck, heller enn å bli forstått som et naturlig resultat av at da capo-arien måtte vike for mer moderne former som sonatesats og rondo, er vanskelig å si. Tankene til Gluck skulle senere bli viktige for romantiske komponister som Hector Berlioz og Richard Wagner.

Opera buffa ble et populært alternativ til den alvorligere opera seria. Mens opera seria gjerne benyttet seg av historiske eller mytologiske tema, var denne stilen preget av hverdagslig tematikk og raskere handling, og sågar bruk av dialekter som en kontrast til den tradisjonelle, opphøyde stilen i opera seria. I tyske og franske områder utviklet man egne nasjonale varianter, som respektivt bar navnene Singspiel (syngespill) og opéra comique. Disse skilte seg begge fra opera buffa gjennom bruken av talt dialog i stedet for resitativ.

Instrumentalmusikken hadde på 1500- og 1600-tallet gradvis frigjort seg fra en akkompagnerende funksjon til dans og vokalmusikk. Ren instrumentalmusikk ble vanlig i barokken, og etter datidens praksis kunne instrumentariet variere fra gang til gang et verk ble fremført. Man kan si at noteteksten var viktigere enn klangen.

I løpet av barokken ble det utviklet mer selvstendige ensembletyper som ofte var tilpasset egne musikkformer som tyske og franske suiter, italienske kirkesonater og annen kammermusikk for ulike blåse- og strykeinstrumentkombinasjoner. Disse ensemblene utviklet seg i løpet av 1700-tallet til mer standardiserte ensembler, spesielt strykekvartetten og andre kammermusikkensembler med vekslende besetning.

• klassisisme
• musikk i barokken
• musikk i romantikken
• Joseph Haydn,
• Wolfgang Amadeus Mozart
• Ludwig van Beethoven
• symfoni
• rokokko – kunsthistorie
• litteratur i klassisismen
• arkitektur i klassisismen

• Downs, Philip G.: Classical music: the era of Haydn, Mozart, and Beethoven, 1992
• Gruber, Gernot: Wiener Klassik: ein musikgeschichtlicher Begriff in Diskussion, 2002
• Heartz, Daniel: Haydn, Mozart, and the Viennese School, 1740-1780, 1995
• Heartz, Daniel: Mozart, Haydn and Early Beethoven, 1781-1802, 2008
• Pauly, Reinhard G.: Music in the classic period, 4th ed., 2000
• Ratner, Leonard G.: Classic music: expression, form, and style, 1980
• Rosen, Charles: The Classical Style: Haydn, Mozart, Beethoven, Expanded Edition, 1998.
• Zaslaw, Neal, red.: The classical era: from the 1740s to the end of the 18th century, 1989