[go: up one dir, main page]

Faktaboks

Hector Berlioz
Uttale
bɛrljˈå:z
Født
11. desember 1803, La Côte-Saint-André, Isère
Død
18. mars 1869, Paris

Hector Berlioz

.
Lisens: fri

Hector Berlioz var en fransk komponist, den viktigste skikkelsen i den romantiske bevegelsen i fransk musikk. Sammen med Franz Liszt og Richard Strauss var Berlioz toneangivende i den nytyske retningen innen musikken, en retning som, i motsetning til den klassiserende strømningen med Franz Schubert, Felix Mendelssohn og Johannes Brahms, vektla det litterære, og som delvis dyrket naturalistisk tonemaleri og programmusikk.

Berlioz kan betraktes som skaperen av den beskrivende og den egentlige programmusikken. De to andre formene, den imiterende og den stemningsmessige programmusikken, har andre musikalske uttrykk enn den egentlige programmusikken, slik denne kommer til uttrykk hos Berlioz og senere hos Liszt. Berlioz ble betraktet som sin tids desidert største dirigent. Når man leser Berlioz' kritikker i dag, oppdager man at han var en avgjort moderne kritiker, ikke minst i sitt kompromissløse krav om troskap mot partitur og noter og hans holdning om at «det kan være at komponistene vet hva de driver med».

Biografi

Hector Berlioz
Av /Bibliothèque nationale de France.

Tidligste musikalske studier, medisinstudier

Hector Berlioz' far, Louis Berlioz, bestemte at sønnen skulle bli lege som ham selv. Faren var av den oppfatningen at musikere, kunstnere i det hele, ikke hadde samme status som andre borgere. Man kunne få lære seg å spille klaver, men dette ble betraktet som et slags tidsfordriv, intet annet. Faren underviste ham derimot i klassisk litteratur. På egen hånd lærte Berlioz seg å spille fløyte, og etter en tid ble han elev av direktøren for Grenobles byorkester. Han lærte seg også å spille gitar ganske virtuost. 12 år gammel forelsket Berlioz seg i en betydelig eldre dame ved navn Estelle Duboeuf. Inspirert av henne komponerte han sitt første lille musikkstykke, et stykke han senere anvendte i «Symphonie fantastique».

I 1821 begynte Berlioz legestudiet ved universitetet i Paris, men da han tre år senere, i 1824, skulle være med på disseksjoner, klarte han ikke mer og hoppet av studiet. Mens han studerte medisin, var han samtidig en flittig gjest på operaen. Her ble han spesielt fanget av Christoph Willibald Glucks og Gasparo Spontinis musikk. 1822 ble han Jean François Le Sueurs elev i komposisjon, men uten at Berlioz tok sterke stilistiske inntrykk av sin lærer. Derimot ble de meget gode venner. Det sies at Lesueur var den eneste vennen Berlioz hadde mens han studerte ved konservatoriet. Alt i alt gjorde dette at medisinstudiene helt enkelt ble oppgitt.

Tidligste større verk, videre studier, møte med Beethovens musikk

1825 ble Berlioz' Messe solenelle oppført i St. Roch-kirken i Paris, og samme år begynte han på sin første opera: Les Francs-Juges. Foreldrenes motvilje mot sønnens karrierevalg opphørte til slutt, og i 1826 fikk han ta fatt på sine musikkstudier ved konservatoriet i Paris, men uten økonomisk støtte fra foreldrene.

I 1827 overvar Berlioz oppførelser av William Shakespeares Hamlet og Romeo og Julie og møtte den irske skuespillerinnen Harriet Smithson. Berlioz forelsket seg både i Shakespeares dramaer og i skuespillerinnen, men uten framgang i sitt amorøse forsett. Resultatet ble ouverturen til Romeo og Julie, og året etter, i 1828, forelå en konsert på samme tema som ble rost til skyene i pressen. Samme år vant han Romprisens andreplass med kantaten Herminie.

1828 ble et merkeår også på en annen måte: For første gang stiftet han bekjentskap med Ludwig van Beethovens tredje og femte symfoni – en opplevelse som satte uutslettelige spor. Det var etter dette at han begynte arbeidet med Symphonie fantastique, som ble uroppført i 1830. Samme år ble han venn med Franz Liszt, vant den store Romprisens førsteplass med kantaten La Mort de Sardanapale og innledet en romanse med pianisten Camille Moke.

Opphold i Roma, giftermål, Benvenuto Cellini

Romprisen bestod av et tre års opphold i Villa Medici i Roma. Før han reiste, forlovet han seg med Camille Moke, men etter bare ett år ble forlovelsen brutt, og Camille giftet seg med en annen. I stedet fattet Harriet Smithson og Berlioz interesse for hverandre på nytt, og etter tilbakekomsten i 1833 giftet de seg. Mens han var i Roma lærte han Felix Mendelssohn-Bartholdy å kjenne og begynte arbeidet på operaen Fausts fordømmelse. Johann Wolfgang von Goethes diktverk var nylig blitt oversatt til fransk, og verket grep ham meget sterkt. Operaen forelå imidlertid ferdig først i 1846. I 1837 komponerte Berlioz sin berømte Grande Messe des Morts (Requiem) og arbeidet på det som skulle bli hans første store opera, Benvenuto Cellini, et verk som var ferdig i 1838.

Kritiker og bibliotekar, læreboken i instrumentasjon

Ved siden av å komponere arbeidet Berlioz også med andre områder av musikken. Han ble musikkritiker i en avis og bibliotekar ved musikkonservatoriet, og den berømte fiolinisten Nicolo Paganini bestilte et verk av ham, Harold en Italie. 1839 ble han tildelt Hederslegionen, og i 1840 ble Symphonie funèbre et triomphale en hyllest til julirevolusjonen, uroppført med Berlioz selv som dirigent. Årene 1841–1842 utkom hans kjente og banebrytende verk om instrumentasjon, Grand traité d’instrumentation et d’orchestration, som en serie artikler i Revue et gazette musicale. Som bok forelå den i 1844.

Til Tyskland og England, skilsmisse

I 1842 begynte Berlioz å leve i et åpent forhold med sangerinnen Marie Recio. Samme år innledet han en større turne i Tyskland, der hans elskerinne var med. I Tyskland lærte han mange av samtidens store tyske komponister å kjenne. Han vendte tilbake til Paris i 1843, der han komponerte Le Carnaval romain. Samme år tok han ut separasjon fra Harriet Smithson, som han ble skyldig underholdsbidrag til. Dette førte til at hans økonomi ble meget anstrengt, og etter 1847 var han på langt nær like produktiv som komponist lenger. Han befant seg det året i London, der han påbegynte sine memoarer. I 1849 komponerte han Te Deum, og året etter publiserte han La Fuite en Égypte. Etter dette bega han seg på nytt ut på turne til Tyskland. I 1854 komponerte han oratoriet L’Enfance du Christ og giftet seg samme år med sin elskerinne Marie Recio.

De siste verkene, turné til Russland

I 1856 ble Berlioz innvalgt i Institut de France, og i 1859 forelå operaen Les Troyens, et verk han hadde arbeidet på i flere år. Hans siste store verk ble deretter påbegynt, operaen Béatrice et Bénédict. Han foretok også flere turneer, blant annet til Russland. Hans kone Marie døde i 1862 og hans eneste sønn noen få år senere. I 1868 fikk Berlioz slag, noe han aldri egentlig kom seg etter. Nærmest invalid døde Berlioz i sitt hjem i Paris i 1869.

Viktige sider ved Berlioz' estetikk

Berlioz banet på mange måter veien for en ny musikkstil med Liszt og Richard Wagner som de fremste etterfølgerne. Han hadde et markant og gjennomtenkt musikksyn, modige programmatiske fortolkninger av egen musikk, bedrev en nøktern og objektiv kritikervirksomhet, viste en fremragende instrumentasjonsevne og en genial og gjennomført bruk av «l’idée fixe» i en rekke praktfulle verk.

Gluck og Beethoven

Berlioz' musikalske forbilder var Christoph Willibald Gluck og Beethoven. Hos Gluck ble synet på operaen som en dramatisk helhet, og evnen til å anvende orkestret som et dramatisk middel innen denne enheten, helt avgjørende. Han gikk imidlertid mot Glucks syn på at teksten skulle stå over musikken.

Samsvar mellom musikalsk form og dramatisk idé

For Berlioz var Beethoven å betrakte nærmest som en gud. Han så på Beethovens symfonier og ouverturer som utgangspunkt for sine egne programmusikalske verker. Beethovens evne til å skape musikalsk drama i den symfoniske musikken, der det rent musikalske og det poetiske inngår i en symbiotisk dramatisk helhetsopplevelse, ble helt avgjørende for Berlioz' musikalske skapergjerning.

Uttrykksfullhet ble selve grunnbegrepet i hans estetikk; all musikk er bærer av en poetisk idé. Han så det som sin oppgave å åpne denne uttrykksfulle, nye musikalske verdenen ved å utvikle en uttrykksfull, dramatisk musikk på det instrumentale området, først og fremst i symfonier og ouverturer. Det han strebet etter var å skape «une oeuvre», et verk båret frem av en grunnleggende dramatisk idé der det var samsvar mellom den musikalske formen og den tilgrunnliggende dramatiske ideen. Det er i dette Beethoven blir hans store forbilde og inspirator. Beethoven er ingen diverterende rapsodiker, hans satser hører sammen og oppfattes som del av en integrert helhet.

L’idée fixe, orkesterbehandlingen

Et viktig redskap i denne forbindelsen er å ha et samlende moment, det Berlioz kalte en «idée fixe», gjennom alle enkeltdeler. «L’idée fixe» er et karakteristisk, lett gjenkjennelig tema, et slags ledemotiv, som i forskjellig bearbeidede former i nærmest alle enkeltheter er til stede i hele verkets sykliske forløp. Et annet redskap er alle nyerobringer på orkesterteknikkens område som ble resultat av Berlioz' arbeid. Kort sagt viser Berlioz en innsikt og eleganse på orkesterbehandlingens område som er uten sidestykke i musikkhistorien. Ingen kommer opp mot hans intuitive forståelse av instrumenters klanglige egenart og muligheter.

Musikalsk program kontra verkenes indre musikalske logikk

Som den kanskje viktigste eksponenten for programmusikken er det viktig å peke på at musikk, ifølge Berlioz, egentlig ikke har behov for et forklarende «program». Men et «program» kan være til hjelp både for komponist og lytter – et dramatisk forløp kan være til hjelp i komposisjonsarbeidet og til hjelp for en lytter som er uvant med symfonisk musikk. Men man skal ifølge Berlioz ikke følge et program på detaljplanet, bare en ytre ramme bør angis. Avgjørende for all god musikk vil være verkenes indre musikalske logikk. Mangler den, er musikken mislykket samme hvilken kvalitet programmet måtte ha.

Symphonie fantastique og Liszts symfoniske dikt

Ikke minst med Symphonie fantastique, Berlioz' mest fargerike verk, kom han til å få en enorm betydning for 1800-tallets europeiske musikkliv. Da Symphonie fantastique ble uroppført i 1830 var Franz Liszt til stede, og det er nærmest umulig ikke å skulle tenke seg at Berlioz' verk ble til inspirasjon for Liszts mange senere symfoniske dikt.

Hovedverker

Tittel Sjanger Opusnummer År
Les Francs-Juges ouverture 1826
Symphonie fantastique symfoni 14 1830
La Mort d'Ophélie korverk 1830
La Captive sang 1830
Kong Lear ouverture 4 1831
Harold en Italie (med bratsj, solo) symfoni 16 1834
Benvenuto Cellini opera 23 1834–1838
Grande messe des morts rekviem 5 1837
Roméo et Juliette symfoni 17 1839
Symphonie funèbre et triomphale (for militærorkester) symfoni 15 1840
Les Nuits d'Été seks sanger 1841
La Mort de Cléopâtre sang
Romersk karneval (over temaer fra Benvenuto Cellini) ouverture 9 1844
La Damnation de Faust kantate 24 1846
Te Deum 1849
L'Enfance du Christ oratorium 25 1854
Korsaren ouverture 21 1855
Les Troyens opera 1856–1859
Béatrice et Bénédict opera 1860–1862

Litteratur

  • Berlioz, Hector: Berlioz : selected letters, ed. by Hugh Macdonald, 1995, isbn 0-571-14881-6
  • Bloom, Peter: The life of Berlioz, 1998, isbn 0-521-48548-7
  • Bloom, Peter, red.: The Cambridge companion to Berlioz, 2000, isbn 0-521-59388-3
  • Cairns, David: Berlioz, 1989-99, 2 b.
  • Holoman, D. Kern: Berlioz, 1989, isbn 0-571-14235-4
  • Macdonald, Hugh: Berlioz, 1982, isbn 0-460-03156-2

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg