[go: up one dir, main page]

Faktaboks

Johannes Brahms
Født
7. mai 1833, Hamburg
Død
3. april 1897, Wien
Johannes Brahms

Johannes Brahms

Johannes Brahms
Av /※.
Brahms, Johannes

Johannes Brahms’ grav på Zentralfriedhof i Wien

Brahms, Johannes
Av /※.

Johannes Brahms var en tysk komponist og en av de betydeligste innenfor romantikken på slutten av 1800-tallet. Han er karakterisert som den siste store klassikeren.

Brahms sluttet seg tidlig til den schumannske romantikken og Ludwig van Beethovens (1770–1827) siste verker, men søkte samtidig gradvis større enkelhet og konsentrasjon i sin musikk. «La andre gjøre hva de vil. Min mester er Beethoven», skal han ha uttalt. Han studerte flittig Johann Sebastian Bach (1685–1750), eldre tyske vokalkomponister og den tyske folkemusikken. Brahms var ytterst selvkritisk og sin første symfoni fullførte han først 43 år gammel og av hans i alt 23 strykekvartetter lot han bare tre utgis.

Hans verk er stadig å finne på konsertprogrammene over hele verden. Hans fire symfonier, to klaverkonserter, fiolinkonserten og dobbeltkonserten for fiolin, cello og orkester regnes som hovedverker i orkesterlitteraturen. Hans kammermusikk og sanger er like ofte på konsertprogrammene, det samme gjelder Ein deutsches requiem, et verk som regnes som et av epokens aller mest betydelige kirkemusikalske verk.

Estetikk

Brahms og Den nytyske skolen

Brahms stilte seg kritisk til den såkalte nytyske skolen, kretsen rundt komponisten Franz Liszt (1811–1886), som stod for en ny innfallsvinkel til musikk, med moderne nyvinninger og nye komposisjonsformer. Sammenlignet med ny-tyskerne, gikk Brahms mer i konservativ retning med et tilbakeholdt klassisistisk uttrykk.

Inspirasjonskilder

Brahms hadde en grunnleggende ærbødighet for Beethoven. Den sterke patos og idealisme som han fornemmet i Beethovens musikk svarte til det han selv søkte å oppnå i sin egen musikk, ikke stilistisk, men i den kunstneriske kjernen. Dette lot seg også forene med den store innflytelse som Robert Schumann (1810–1856) hadde på den unge Brahms slik man merker i Brahms’ tidlige sterkt emosjonelle og ildfulle klaverkomposisjoner de to årene etter møtet med Schumann i 1853. Schumann så i Brahms en viktig impulsgiver av de holdninger han selv ikke hadde fått fullføre og avslutte. I tillegg til interessen for Beethoven, var Brahms’ beundring for Franz Schubert stor.

Brahms’ romantiske og historiske interesse førte ham også til eldre tiders musikk, blant annet til Haydn (1732–1809), Mozart (1756–1791), Gluck (1714–1787), Bach, Schütz (1585–1672), Palestrina (1525 el. 1526–1594) og ennå eldre musikk. Brahms begynte å samle håndskrifter av eldre komponisters verk samtidig som han ble opptatt av vitenskapelig edisjonsarbeid. Dette førte tl en utvikling i stil både når det gjaldt form, melodikk, rytmikk og harmonikk.

Bach fikk en særlig plass, selv om Brahms lot seg påvirke av alt han fant tjenlig fra den «gamle» musikken. Han overtok wienerklassikernes formtyper med sonate- og symfoniformens satsdeler om enn modifisert i tillegg til eldre former som passacaglia og chaconne som i Haydn-variasjonene og fjerde symfoniens finale for bare nevne to eldre former.

Melodikk

Helt sentralt i Brahms’ komposisjonstenkning stod melodien der interessen for folkevisen og en flerstemmig og kontrapunktisk verkstruktur ble grunnleggende. Brahms synes å ha funnet wienerklassisismens melodidannelse nesten stereotyp. I stedet lot han seg inspirere av barokkens idé om en friere og mindre regelbundet melodisk formdannelse.

Når det gjelder det melodiske er temaenes usymmetriske oppbygning det mest egenartede og grunnleggende trekk ved Brahms’ melodidannelse. Ofte finner man fem- eller tre-takts-perioder som i Haydn-variasjonene op. 56 fra 1873 og klaverkvartetten i g-moll op. 25 komponert 1856–1861. Og i første temaet i tredje sats i symfoni nr. 1, finner man at den normale firetakts-perioden er tøyet ut til fem takter. Fra barokken har Brahms også tatt ideen om å la en melodisk idé fortsette – «viderespinnes» – i lange perioder noe som fører til at man ikke egentlig kan snakke om et «avrundet» tema, men heller om en fritt strømmende melodi.

Fra folkevisen hentet Brahms et annet typisk melodisk trekk – treklangstematikken, tydelig i hovedtemaet i fiolinkonsertens første sats. Like karakteristisk er temaer med trinnvis bevegelse. Kromatikk som Wagner og andre romantiske komponister ofte anvender, bruker Brahms langt mer sparsomt. Generelt er melodikken hos Brahms preget av en elegisk grunnstemning. Helt sentralt i hans melodi- og tema-utforming er hans teknikk der motivet eller melodien til stadighet fremstår i fornyet form, en komposisjonsteknikk som gjennomsyrer store deler av hans instrumentale produksjon – mest kjent er andre og fjerde satsen i fjerde symfoni.

To melodiske variasjonsteknikker typisk hos Brahms er det som er kalt «samtidig variasjon» – meloditonene danner en stamme der den tematiske variasjon slynger seg som en stengel rundt melodien som for eksempel i det første av «Drei Intermezzi» i op. 117. En annen variasjonsteknikk er det som kalles «intervallforskyvning» – et fire- eller fem-tonemotiv gjentas i tre-takt slik at motivets forskjellige intervall forskyves i forhold til taktstreken, slik man for eksempel finner det i fiolinkonsertens første sats.

Rytmikken

Brahms var fullstendig klar over at klassisismens melodiske, rytmiske og harmoniske grunnformer ikke kunne gjentas i det uendelige. I den førklassiske musikken hadde han imidlertid oppdaget en friere og annerledes rytmikk noe han forsøkte å tilpasse i sine verk. Synkopert rytmikk av ulike slag finnes overalt i Brahms’ musikk i tillegg til rytmiske antesipasjoner, som for eksempel i første symfoniens første sats. Mest typisk er hemiolaen, et fenomen Brahms hentet fra 1600-talsmusikken – to takter i ujevn taktart omgrupperes til en rytmisk figur i jevn taktart, for eksempel i andre symfoniens første sats samt i fjerde sats. I tillegg må nevnes polyrytmikk, et fenomen som er like vanlig hos Brahms som hos hans samtidige. Orgelpunkt og liggende stemmer er også typisk hos Brahms.

Harmonikken

I romantikken ble harmonikken gjenstand for betydelige forandringer – nye akkorder, stadige modulasjoner og kromatiske alterasjoner av akkordene og nye dissonansvirkninger ble påfallende. Brahms lot seg i sine yngre år fange av det nye for gradvis å forenkle sin harmonikk. Sammenlignet med samtidens klangeksesser er Brahms’ harmonikk konservativ. Hans bruk av molltonearter og bruken av modulasjoner mot subdominantplanet sammen med plagale kadenser gir Brahms’ musikk også et avgjort konservativt preg.

Biografi

Barne- og ungdomsår

Johannes Brahms ble født i Hamburg. Faren, Johann Jakob, var en musiker som kunne traktere både fiolin og horn, men endte opp som kontrabassist i Hamburg Stadt-theater og i Hamburg filharmoniske selskap. Moren, Johanna Henrica Christiane, var syerske. Johannes hadde to søsken, en to år eldre søster, Elisabeth, og en to år eldre bror, Fritz Friedrich, som ble pianist.

Johannes’ første lærer var faren og av faren fikk han først undervisning i fiolin, senere også i cello.

I 1840 begynte Johannes å ta klavertimer med Otto Cossel og i 1843 gjorde den ti år gamle Johannes sin første offentlige konsert med blant annet Beethovens klaverkvintett op. 16 i tillegg til en klaverkvartet av Mozart. Tolv år gammel komponerte han en klaversonate i g moll.

Tolv år gammel, i 1845, begynte Johannes å ta timer med Cossels lærer, pianisten og komponisten Eduard Marxen (1806–1887). Marxen kjente både Beethoven og Schubert i tillegg til å beundre både Mozart, Haydn og Johann Sebastian Bach. Det var her grunnlaget for Brahms’ beundring for klassisismen ble lagt sammen med hans store beundringen for Bach.

Sin første solo-konsert hadde Brahms i 1848 med et program som bestod av en fuge av Bach, verker av Eduard Marxen samt virtuose klaverstykker av ukjente komponister. En andre solokonsert fant sted i 1849 med blant annet Beethovens Waldstein-sonate i tillegg til en egen valse-fantasi, en konsert som fikk meget god presseomtale.

Tidligere har man trodd at Brahms-familien var fattig og at den unge Johannes for å klare livhanken tidlig var tvunget til å spille i barer og bordeller. Brahms har selv fortalt til Clara Schumann (1819–1896) at dette slett ikke var sant.

Møte med Joseph Joachim, Clara og Robert Schumann

Et møte med den ungarske fiolinisten Ede Reményi (1828–1898) i 1850 førte til at Brahms ble interessert i ungarsk musikk. Resultatet ble de to samlingene med ungarske danser i 1869 og 1880. I 1850 forsøkte Brahms å komme i kontakt med Robert Schumann, men et møte fant sted først i 1853 samme år som Brahms møtte fiolinisten Joseph Joachim (1831–1907) i Hannover. Brahms ble betatt av Joachim både som fiolinist og som komponist og Joachim skrev et introduksjonsbrev til Schumann som resulterte i at Brahms fikk møte både Robert og Clara Schumann i Düsseldorf.

Schumann ble svært begeistret for den meget talentfulle 20-årige unge mannen og Schumann skrev en artikkel med tittelen «Neue Bahnen» (Nye retninger) publisert 28. oktober i «Neue Zeitschrift für Musik» der man blant annet kan lese: «Han er kommet, den unge mann, ved hvis vugge gratier og helter har stått vakt. Hans navn er Johannes Brahms.» Noe senere skrev Brahms til Schumann at han var svært usikker på om han ville klare å nå opp til Schumanns forventninger!

Brahms og Clara Schumann

Etter Schumanns selvmordsforsøk i 1854 bestemte Brahms seg for å slå seg ned i Düsseldorf for å hjelpe Clara (1819–1896) i hennes meget vanskelige situasjon. Samtidig ble det klart at det utviklet seg et nært og intenst platonsk forhold mellom Clara Schumann og Brahms, et forhold som varte til Claras død i 1896.

I 1854 tilegnet Brahms sitt op. 9 – «Variasjoner over et tema av Robert Schumann i fiss-moll» – til Clara Schumann sammen med klaverballadene op. 10. Frem til 1860 arbeidet Brahms for det meste med klaverkonserten i d-moll. I tillegg skrev han 1857–1860 to serenader, op. 11 og 16, noen damekor samt de to klaverkvartettene op. 25 og 26.

Manifestet mot «ny-tyskerne»

Til Brahms store skuffelse slo ikke klaverkonserten i d-moll an. Forlaget Breitkopf & Härtel ville ikke fortsette kontrakten med Brahms. I stedet ble forlaget Simrock Brahms’ nye forlegger. I 1860 gikk Brahms sammen med Joseph Joachim og andre inn i debatten med «ny-tyskerne». Ført i pennen av Joachim skrev man et manifest som gikk mot Berlioz’ og Liszts programmusikk, delvis også mot Wagner. Planen var at manifestet skulle underskrives av en rekke betydelige komponister før det ble offentliggjort. Ved en indiskresjon ble det imidlertid offentliggjort før tiden og da kun med fire underskrifter hvilket førte til at manifestet mistet slagkraften. Dette ble siste gang Brahms offentlig ga uttrykk for en musikkpolitisk holdning.

Til Wien og ny omgangskrets

I 1862 hadde Brahms søkt dirigentstillingen ved Hamburg-filharmonien, men ble underkjent. I stedet fikk barytonen Julius Stochausen (1826–1906) stillingen. Skuffet reiste Brahms til Wien og ble der et års tid. I Wien møtte han flere innflytelsesrike personer i Wagners omgangskrets. Omgangskretsen ble utvidet til den meget innflytelsesrike kritikeren Eduard Hanslick (1825–1904) – en motstander til den «ny-tyske» skolen – dirigenten Hermann Levi (1839–1900) og legen Theodor Billroth (1829–1894) – alle ble Brahms’ nære venner og varme talsmenn.

Første møte med Wagner

I 1863 møtte Brahms Wagner for første gang og spilte «Händel-variasjonene» for ham. Møtet var hjertelig, men med årene kjølnet relasjonen og resulterte i at Wagner ble både kritisk og krenkende i sine uttalelser om Brahms og hans musikk. Brahms på sin side forble svært interessert i Wagners musikk.

Dirigent for «Wiener Singakademie»

Samme år, i 1863, ble Brahms dirigent for «Wiener Singakademie» og overrasket sitt publikum med å fremføre en rad verk av de eldre tyske mestere så som Heinrich Schütz og Johann Sebastian Bach samt ennå eldre komponister blant annet Giovanni Gabrieli (1554–1612). Av moderne komponister satte han Beethoven og Felix Mendelssohn (1809–1847) på programmet. I tillegg komponerte og fremførte Brahms egne verk som motetten op. 29. Dirigentposten for sangakademiet krevde imidlertid altfor mye av hans tid – det ble for lite tid til å komponere. Derfor avsluttet han dirigentposten allerede i 1864.

Ein deutsches requiem

I februar 1865 døde Brahms’ mor og han begynte på sitt største kor- og orkesterverk, «Ein deutsches requiem» op. 45. Seks av de syv satsene ble avsluttet i 1866 hvorav de tre første satsen ble uroppført i Bremen i 1868 med stor suksess. Han la til en syvende sats, sopran-solo-satsen «Ihr habt nun traurigkeit» og hele verket ble uroppført i februar 1869 om mulig med ennå større suksess. Foruten i Tyskland slo verket igjennom i England, Sveits og Russland. Gjennombruddet førte til at Brahms nå plasserte seg på de fleste av verdens store konsertscener. For ham medførte suksessen at han maktet å fullføre en rekke verk som han hadde slitt med i mange år så som kantaten «Rinaldo» (1863–1868), de to første strykekvartettene op. 51 nr. 1 og 2 (1865–1873), den tredje klaverkvartetten (1855–1875) og ikke minst den første symfonien fullført i 1876, men som han allerede hadde begynt på i 1855.

Direktør for «Gesellschaft der Musikfreunde»

Fra 1872 til 1875 var Brahms direktør for «Gesellschaft der Musikfreunde» i Wien. Han sikret seg at orkestret kun ble besatt av profesjonelle musiker og utformet et repertoar som omfattet verk fra Bach til 1800-tallet, men uten komponister fra ny-tyskernes rekke. Komponister han aksepterte var Beethoven, Schubert, Mendelssohn, Schumann, Joachim, Ferdinand Hiller (1811–1885), Max Bruch (1838–1920) og ham selv. Av sentrale egne verk trakk han frem «Ein deutsches requiem», alt-rapsodien og den patriotiske «Triumphlied» op. 55 sammen med uroppførelsen av orkesterverket «Variasjoner over et tema av Haydn», et verk som er blitt et av Brahms’ mest populære verk.

Årene med de store verkene

Brahms’ første symfoni op. 68, forelå i 1876, men var påbegynt allerede tidlig på 1860-tallet. Arbeidet med sin første symfoni var preget av forsiktighet og selvkritikk og selv om symfonien ble godt mottatt, var Brahms selv ikke helt fornøyd med resultatet. Først og fremst omarbeidet han andre satsen før symfonien ble utgitt.

Etter den første symfonien fulgte en rekke andre verk som alle ble vel mottatt – andre symfoni i D-dur op. 73 i 1877, fiolinkonserten i D-dur op. 77 i 1878 tilegnet Joseph Joachim, «Akademisk festouverture» op. 80 og «Tragisk ouverture» op. 81 begge fra 1880 og tilegnet universitetet i Breslau. I 1882 kom den andre klaverkonserten, den i B-dur op. 83 tilegnet hans gamle lærer Eduard Marxen. Hans von Bülow og Hoff-orkestret i Meiningen inviterte Brahms til uroppførelsen. Von Bülow var den som skapte uttrykket «De tre B-er» om Bach, Beethoven og Brahms. Året etter, i 1883, ble tredje symfoni op. 90 uroppført og to år etter, i 1885, fulgte fjerde symfoni op. 98. Richard Strauss som hadde vært noe reservert til Brahms’ musikk endret sin holdning etter tredje symfoni og ble meget begeistret etter å ha hørt fjerde symfoni. Blant den yngre generasjonen mente Gustav Mahler at Brahms stod over Anton Bruckner, men var mer jordnær enn Wagner og Beethoven. I løpet årene 1876–1890 var Brahms blitt den klassiske musikkens hovedfigur.

De siste verkene. Brahms’ død

Etter å ha opplevd suksess med sin andre strykekvartett op. 111 i 1890, begynte Brahms å tenke på å avslutte sin komponistgjerning. Han fant det imidlertid både behagelig og inspirerende å akkompagnere den 28 år gamle mezzo-sopranen Alice Barbi. Men møtet med klarinettisten Richard Mühlfeld, et av medlemmene i Meningen-orkestret, gjorde at Brahms endret planer. Han fortsette å komponere. Nå fulgte klarinett-trioen op. 114 i 1891, klarinettkvintetten op. 115 samme år og de to klarinettsonatene op. 120 i 1894. Hans siste klaververk ble klaverstykkene op. 116–119 og «Vier ernste Gesänge» op. 121 i 1896. «Vier ernste Gesänge» ble tilskyndet av Clara Schumanns bortgang samme år. Brahms siste verk ble hans «11 chorale preludes» op. 122 (posth.) for orgel.

Sommeren 1896 fikk Brahms en kreft-diagnose. Hans siste offentlige opptreden ble da Hans Richter 7. mars 1897 dirigerte fjerde symfoni. Brahms fikk ved slutten av hver sats enorme ovasjoner fra publikum. Han døde en måned senere, 3. april.

Utvalgte verk

Orkesterverk

Symfonier

  • Symfoni nr. 1 i c-moll op. 68 (1876)
  • Symfoni nr. 2 i D-dur op. 73 (1877)
  • Symfoni nr. 3 i F-dur op. 90(1884)
  • Symfoni nr. 1 i e-moll op. 98 (1886)

Serenader

  • Serenade nr. 1 i D-dur op. 11 (1860)
  • Serenade nr. 2 i A-dur op. 16 (1860)

Konserter

  • Konsert for klaver og orkester nr. 1 i d-moll op. 15 (1859)
  • Konsert for klaver og orkester nr. 2 i B-dur op. 83 (1882)
  • Konsert for fiolin og orkester i D-dur opp. 77 (1879)
  • Konsert for fiolin og cello og orkester i a-moll nop. 102 (1888)

Andre orkesterverk

  • Variasjoner over et tema av Haydn op. 56a (1874)
  • Akademisk Festouverture i c-moll op. 80 (1880)
  • Tragisk overture i d-moll op. 81 (1880)

Vokalverk

  • «Ein deutsches Requiem» op. 45 (1866/1867 og 1868)
  • «Liebeslieder-Walzer» op. 52 (1868)
  • «Rinaldo» op. 50 (1869)
  • «Rhapsodie» for alt, mannskor og orkester op. 53 (1869)
  • «Neue Liebeslieder-Walzer» op. 65 (1874)
  • «Schicksalslied» op. 54 (1871)
  • «Triumphlied» op. 55 (1871)
  • «Vier ernste Gesänge» op. 121 (1896)

Kammermusikk

Klaver og fiolin

  • Sonate for klaver og fiolin nr. 1 i G-dur op. 78 (1880)
  • Sonate for klaver og fiolin nr. 2 i A-dur op. 100 (1886)
  • Sonate for klaver og fiolin nr. 3 i d-moll op. 108 (1889)

Klaver og cello

  • Sonate for klaver og cello nr. 1 i e-moll op. 38 (1865)
  • Sonate for cello og klaver nr. 2 i F-dur op. 99 (1886)

Klavertrio

  • Klavertrio nr. 1 i H-dur op. 8 (1854, omarbeidet 1891)
  • Klavertrio nr. 2 i C-dur op. 87 (1880)
  • Klavertrio nr. 3 i c-moll op. 101 (1887)

Klaverkvartett

  • Klaverkvartett nr. 1 i g-moll op. 25 (1863)
  • Klaverkvartett nr. 2 i A-dur op. 256 (1863)
  • Klaverkvartett nr. 3 i c-moll op. 60 (1875)

Strykekvartett

  • Strykekvartett i c-moll op. 51 nr. 1 (1873)
  • Strykekvartett i a-moll op. 51 nr. 2 (1873)
  • Strykekvartett i B-dur op. 67 (1873)

Strykekvintett

  • Strykekvintett nr. 1 i F-dur op. 88 (1882)
  • Strykekvintett nr. 2 i G-dur op. 111 (1891)

Strykesekstett

  • Strykesekstett nr. 1 i B-dur op. 18 (1862)
  • Strykesekstett nr. 2 i G-dur op. 36 (1866)

Andre kammermusikkverk

  • Klaverkvintett i f-moll op. 34 (1865)
  • Trio for horn, fiolin og klaver i Ess-dur op. 40 (1865)
  • Klarinettrio i a-moll op. 114 (1891)
  • Klarinettkvintett i h-moll op. 115 (1891)
  • Sonate for klarinett og klaver i f-moll op. 120 nr. 1 (1894)
  • Sonate for klarinett og klaver i Ess-dur op. 120 nr. 2 (1894)

Orgel- og klaververk samt nærmere 330 romanser for sang og klaver. Brahms laget også tre store samlinger med folkevisebearbeidelser.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Brahms, Johannes: Johannes Brahms: life and letters, selected [...] by Styra Avins, 1997, isbn 0-19-816234-0
  • Keys, Ivor: Johannes Brahms, 1989, isbn 0-7470-1805-7
  • MacDonald, Malcolm: Brahms, 1990, isbn 0-19-816484-x
  • Musgrave, Michael: A Brahms reader, 2000, isbn 0-300-06804-2
  • Musgrave, Michael, red.: The Cambridge companion to Brahms, 1999, isbn 0-521-48581-9
  • Neunzig, Hans A.: Brahms, 2003, isbn 1-904341-38-1
  • Swafford, Jan: Johannes Brahms: a biography, 1997, isbn 0-679-42261-7
  • Østerberg, Dag: Brahms, 2003, isbn 82-05-30626-5

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg