Firenze

Byen er ikke bare rik på byggverk, museer og samlinger, men også på åpen gate finnes utallige statuer og kunstverker som hører til kunsthistoriens mest berømte mesterverk. Den florentinske arkitektur gir gjennomgående byen et strengt og alvorlig preg. Husene er oppført av naturstein, mange eldre palasser er bygd i en festningslignende middelaldersk stil med murkroner på taket og tårn, ofte med underetasje av grovhugd stein (rustika). Gatene er ofte brolagt med grove steinheller.

I byens sentrum ligger den berømte domkirken Santa Maria del Fiore, påbegynt i 1296 etter utkast av Arnolfo di Cambio, med Filippo Brunelleschis berømte kuppel (1420–1461). Ved siden av ligger den elegante marmorkledde kampanilen (1334–1358), påbegynt av Giotto di Bondone. Ved Domkirkeplassen ligger også det åttekantede vakre baptisterium (dåpskirke, cirka 1150–1180), med sine tre berømte bronsedører, den ene av Andrea Pisano, de to andre av Lorenzo Ghiberti.

Av de mest betydelige kirkebygningene kan nevnes den gotiske fransiskanerkirke Santa Croce (1295–1442) i sørøst, visstnok oppført av Arnolfo di Cambio, med fresker av Giotto i familiene Peruzzis og Bardis kapeller. Michelangelo, Machiavelli og Galilei ligger begravd der, og det vakre Pazzikapell (cirka 1430) som Brunelleschi bygde, har sin plass ved en av korsgangene.

I nordvest ligger dominikanerkirken Santa Maria Novella (1283–cirka 1300), en gotisk bygning med renessansefasade bygd etter Leon Battista Albertis tegning (1456–1470), med fresker av Ghirlandaio, visstnok av Orcagna og hans bror Nardo di Cione i Strozzikapellet og av Andrea Firenze i det spanske kapell. Klosteret San Marco ligger i nordøst, det er berømt for munken Fra Angelicos tallrike fresker og malerier og som tilholdssted for Savonarola.

Andre betydelige kirkelige bygninger er: San Lorenzo, påbegynt av Brunelleschi (1421), med så vel Biblioteca Medicea Laurenziana (1523–1526) med mediceernes bibliotek, som mediceernes gravkapell (1520–1524) og gravmæle av Michelangelo; Santa Maria del Carmine, på venstre bredd av Arno, med Brancaccikapellet, berømt ved Masaccios fresker (cirka 1423), som danner et vendepunkt i den italienske kunstens historie.

En sentral plass er Piazza della Signoria, hvor Palazzo Vecchio (hovedbygningen oppført i 1299–1301, etter tradisjonen av Arnolfo di Cambio), sete for den florentinske republikks regjering, hever sine festningslignende murer og sitt høye tårn. I sitt indre er Palazzo Vecchio et minnesmerke over det mediceiske fyrstehus' maktutfoldelse på 1500-tallet, blant annet med De femhundres sal, der Giorgio Vasari og hans medarbeidere i svære fresker har skildret Cosimo 1. de' Medicis militære bragder. I samme sal befant seg en gang Leonardo da Vincis nå forsvunne mesterverk, fresken med Kampen om fanen (1505).

Ved samme plass ligger også den vakre åpne hallen Loggia dei Lanzi (1376–1382) med sine tallrike statuer, oppført av Benci di Cione og Simone di Francesco Talenti for at de styrende der skulle kunne tale til folket. Like ved finnes Palazzo degli Uffizi (1560–1574), som ble bygd av Vasari i forvaltningsøyemed, og som i dag huser den berømte malerisamlingen som vesentlig er grunnet av mediceerne.

Mellom de to nevnte større plasser ligger den vakre bygningen Orsanmichele (1337–1404), der laugene stilte opp statuer av sine skytshelgener i nisjer langs fasadene, blant annet Donatellos St. Georg. Overetasjen tjente som kornmagasin, mens det var innrettet kirke i underetasjen.

I byens sentrale del finnes også det middelalderske gotiske Bargello (1255–1345), tidligere politi- og fengselsbygning, nå nasjonalmuseum, med rike skatter av kunstindustri, statuer av Michelangelo, Donatello og mange andre.

Hittebarnshospitalet (Ospedale degli Innocenti) som Brunelleschi bygde (påbegynt i 1421), har i likhet med Brancaccikapellet (Cappella dei Brancacci) hatt stor betydning for den italienske kunstens historie.

Av de tallrike borglignende florentinske palasser kan fremheves Palazzo Medici-Riccardi (påbegynt i 1444 av Michelozzo etter oppdrag fra Medicifamiliens overhode Cosimo den eldre), Palazzo Strozzi (påbegynt i 1489 av Benedetto da Majano), Palazzo Rucellai bygd av Bernardo Rossellino etter tegning (1450) av Leon Battista Alberti, som visstnok også er mester for Italias mest fornemme private palass, Palazzo Pitti (påbegynt i 1458) på venstre bredd av elven Arno. Her ligger også Giardino di Boboli, et parkanlegg fra 1500-tallet. En stor malerisamling og statuer av Michelangelo finnes i Galleria dell'Accademia, i det arkeologiske museet er det egyptiske og etruskiske antikviteter.

Av de mange broene over Arno er Ponte Vecchio med sine gullsmedbuer og sin overbygde gang fra Uffiziene til Pittipalasset den viktigste, den eneste broen som ikke ble ødelagt av tyskerne under deres retrett i 1944.

Den romerske byen Florentia skal ifølge tradisjonen ha blitt grunnlagt som militærkoloni av Julius Cæsars legioner i 59 fvt. Festningsbyen var omsluttet av bymurer, og man antar at den hadde et sted mellom 10 000 og 15 000 innbyggere i antikken. Byen hadde også et amfiteater utenfor bymurene.

I middelalderen hadde guelferne oftest makten i byen, som ble styrt aristokratisk av konsuler og en fremmed podestà, samt et hundremannsråd. Korstogstidens handelsoppsving satte Firenze i sterk fremvekst, dets ullspinnerier vant ry, og byen ble pengehandelens sentrum med flere bankfilialer. Særlig betydning hadde bankhusenes forbindelse med kurien.

I 1282 tok borgerne makten fra adelen. De rike laugsslektene spilte herrer, og den indre kampen ble videreført. Forfatningen skiftet stadig. En tid kom Firenze under fremmed herredømme, men fra 1382 hadde oligarkiet igjen makten (albizzierne). En opprørsbevegelse blant det lavere borgerskapet, Ciompi-oppstanden i 1378, fikk ingen varige sosiale følger.

Firenze var på slutten av 1200-tallet blant de største byene i Europa, og hadde i 1300 rundt 100 000 innbyggere. Byens katedral, Santa Maria del Fiore, ble påbegynt i 1296 og fullført på 1400-tallet. Ved innvielsen var den blant de aller største kirkene i verden, noe som tydelig viste at Firenze var en rik og betydningsfull by i denne perioden. Kulturelt spilte byen en svært viktig rolle, og forfattere som Dante Alighieri (1265–1321) og Giovanni Boccaccio (1313–1375) bidro til å gjøre Firenze til en viktig by i italiensk litteraturhistorie.

I 1434 vant bankierslekten de' Medici frem til førerskapet, og med dem begynte Firenzes storhetstid. Vernet av fred blomstret borgerlivet, og kunsten nådde sin høyde, støttet av de rike slektene. Her nådde renessansen sin første blomstring. Cosimo de' Medici, kalt fedrelandets far, var den faktiske regent i årene 1434–1464. Under hans sønnesønn, Lorenzo il magnifico, nådde Firenzes praktutfoldelse toppunktet i perioden 1469–1492.

Pazziernes sammensvergelse i 1478 kostet Giuliano de' Medici livet, men Lorenzo ble reddet, og slektens makt forble urokket. I 1480 innrettet han et borgerråd på 70 mann. Etter hans død fulgte uro og forvirring. I 1494 ble mediceerne jaget bort, og dominikanerprioren Girolamo Savonarola ble byens mektigste mann mens han forsøkte å omskape Firenze i teokratisk-demokratisk ånd. I 1498 ble han styrtet og brent, og etter en republikansk overgangsperiode vendte mediceerne i 1512 atter tilbake.

Slekten ble igjen jaget bort i 1527, men keiser Karl 5. og paven støttet den, og i 1530 ble Firenze inntatt etter et tappert forsvar. Alessandro ble hertug under keiserens overhøyhet, men han ble i 1537 myrdet av sin slektning Lorenzino og etterfulgt av Cosimo 1., som førte et stramt regime. Under ham ble Firenze forent med Siena, og han antok i 1569 tittelen storhertug av Toscana. Firenze ble Toscanas hovedstad.

I 1799 ble Firenze besatt av franske tropper, i 1801 ble byen hovedstad i det nye kongeriket Etruria, og i 1807 forent med det franske keiserriket. Restaurasjonen i 1814 gjenopprettet storhertugdømmet med Firenze som hovedstad. Under reisningen i 1849 ble byen en kort tid proklamert som republikk.

Med storhertugdømmets opphør forsvant Firenzes hovedstadsverdighet, men i 1865 ble den det nye Italias hovedstad og kong Viktor Emanuels residens (i Palazzo Pitti) for imidlertid å måtte vike plassen for Roma i 1871. Da Firenze ble nasjonens hovedstad i 1865, ble deler av byens historiske sentrum revet for å gi plass til nye monumentalbygg, og byen kom lenge til å lide under den gjelden den pådro seg under sine bestrebelser for å utstyre seg som rikshovedstad.

Befolkningsveksten i Firenze var stor i første halvdel av 1900-tallet, da turisme og handel bidro til å skape flere arbeidsplasser i byen.

Under andre verdenskrig forårsaket tyskerne betydelige ødeleggelser under sin retrett i august 1944, da de blant annet sprengte alle broene i sentrum av byen bortsett fra Ponte Vecchio, den eneste broen som ble spart.

Firenze ble rammet av en kraftig oversvømmelse 4. november 1966, da vannstanden i Arno steg med mange meter i løpet av kort tid, noe som medførte store ødeleggelser i byen. En rekke kunstverk, i tillegg til tusenvis av gamle dokumenter og bøker, fikk store skader.