Charles Perrault

Perraults gjenfortelling av eventyrene var preget av klassisismens strenge krav til sannsynlighet og moral, men inneholdt også humor og ironisk distanse. Noen eventyr avsluttes med ulike oppsummerende moraler, både en dypere og allmennmenneskelig, og en mer overfladisk, som kan være knyttet til spesielle fenomen i den franske samtiden. Verkets suksess bidro til å skape en egen interesse for fransk folkediktning, som brøt med klassisismens ensporede dyrking av antikkens kultur. Med sin interesse for folkeeventyrene og sin tro på fremskrittet i kulturen var han en forløper for både opplysningstid og romantikk.

Perrault har også skrevet et kristent epos, Saint Paulin (1686), og litteraturkritiske stridsskrifter. I sin samtid var han mest kjent som talsmann i en av de mest legendariske strider i Det franske akademi, der han ble valgt inn i 1671.

I 1600-tallets kjente litterære strid mellom «de gamle» og «de nye» (La querelle des Anciens et des Modernes) ble Perrault tidlig talsmann for «de nye». Hans mest kjente bidrag til striden kom i 1687 da han leste opp det 27 siders lange diktet Le siècle de Louis le Grand (Ludvig den stores århundre) for Det franske akademi. Her viser han at samtidens diktere kan skrive vel så godt som «de gamle», og opponerer dermed mot Nicolas Boileau, Jean de la Bruyère, Jean Racine og de franske klassisistenes krav om å etterligne antikkens diktning. Han fikk støtte fra Bernard le Bovier de Fontenelle og tidsskriftet Le Mercure galant.

De fleste av Perraults tekster, også eposet og eventyrene, gjenspeiler holdningen til «de nye», som kom seirende ut, for å markere overgangen til opplysningstiden, som skulle gi rom for en mer nyskapende og kritisk litteratur.

• Frankrikes litteratur
• eventyr

• Perraults eventyr (bokhylla.no), oversatt og med innledning av Birgit Tønnesson, Thorleif Dahls Kulturbibliotek, Aschehoug, 1986.
• Le siècle de Louis le Grand (Gallica, BnF)