Karl Friedrich Schinkel

Karl Friedrich Schinkel var en tysk (prøysisk) arkitekt og maler. Han var en av de mest fremtredende arkitektene i sin tid. Schinkel representerte klassisismen, som han førte over i en særpreget, romantisk retning. Denne retningen var mer gresk enn romersk. Det ble snakket om hans hellenisme.

Han tegnet, sammen med Heinrich Gentz, mausoléet for dronning Luise (1810–1812) i Berlin. I 1815 ble Schinkel overarkitekt for offentlige byggearbeider i Berlin, der tegnet han følgende bygninger:

• 1816-1818: vakthuset Neue Wache i Berlin
• 1818: krigsminnesmerke på Kreuzberg i Berlin
• 1816-1822: den evangeliske katedral i Berlin
• 1819-1921: Schauspielhaus i Berlin
• 1819-1824: slottsbroen i Berlin
• 1821: Marschallbroen i Berlin
• 1823-1830: Berlins museum (idag Altes Museum)
• 1829-1832: det nye tollhus i Berlin
• 1831–1837: Bauakademie i Berlin (revet 1961–1962),

Bygningene var alle i klassisistisk stil, dette bidro til å gi byen tilnavnet «Athen ved Spree». Fra 1831 var Schinkel bygningsdirektør for Preussen.

Schinkel var blant arkitektene i Europa som først begynte å bruke middelalderens bygningsstiler i samtiden, med både romantiske og nasjonale elementer. Han har æren for å ha hevet det upussede teglsteinsbygg til stor arkitektur, inspirert av italienske gotiske teglkirker, blant annet i Bologna. Schinkel formulerte krav til kirkebygg som ble idégrunnlag for nygotikk. Han var dessuten en av de første arkitekter som åpnet veien mot en arkitektur tilpasset industrialismens tidsalder. Ludwig Mies van der Rohe tok sitt utgangspunkt i Schinkel.

Han utformet også mindre hus i en landlig trehusstil etter mønster av sydtyske bondehus. Han mente at små hus i tre skulle ha en annen stil enn monumentalbygg i mur, noe han gjorde Hans Ditlev Franciscus Linstow oppmerksom på.

Schinkel var en av tidens internasjonale autoriteter på arkitekturens område, noe som vises blant annet ved at Christian H. Grosch' prosjekt til Universitetet i Oslo ble sendt ham til godkjennelse. Dette førte til en fullstendig omtegning av bygningenes eksteriør og viktige deler av interiøret. For eksempel forandringer i sidebygningenes vestibyler og den store festsalen i Domus Academica. Den store søylefronten og det halvåpne rommet bakenfor er til minste detalj Schinkels verk. Med dette utgangspunkt, og etter instruks fra byggekomiteen, utførte Grosch de delene som Schinkel ikke hadde levert korrekturtegning til, i Schinkels gresk-klassisistiske stil. Universitet i Oslo ble et av de første eksemplene i Norge siden middelalderen på bruk av norsk stein til monumentale bygg.