byplanlegging

Anlegg av byer fra grunnen av etter en samlet byplan må ha forekommet allerede i Mesopotamia etter mange omfattende krigsherjinger. Blant de tidligste kjente byene som ble bygd etter byplaner er en hovedstad som ble bygd ved al-Amarna under den egyptiske faraoen Akhnaton rundt 1350 fvt.

Ellers er det kolonisasjon som i første rekke har gjort det aktuelt å anlegge byer planmessig, for eksempel for grekerne. Deres opprinnelige kolonier var ofte anlagt på områder uten utvidelsesmuligheter. Derfor kunne det bli nødvendig å flytte hele byen dersom befolkningen vokste over et visst nivå. Grekernes byplaner utmerker seg ved en geometrisk bestemt regelmessighet, særlig i form av et rettvinklet gatenett. Dette gjelder alle byplaner fram til slutten av 1800-tallet.

Hippodamos fra Milet er den første byplanarkitekten vi kjenner navnet på. På 400-tallet fvt. planla han sin fødeby og Athens havneby, Pireus. Planene hans omfattet havn, bymur, gatenett og torg, samt plassering av offentlige bygninger og anlegg.

Den typisk romerske byplanen har militærleiren som forbilde. Den er bygd opp omkring to kryssende hovedgater, lagt nord–sør og øst–vest. Dette mønsteret kan stadig skjelnes som grunnstamme i mange mellomeuropeiske byer som i sin tid ble anlagt av romerne.

De europeiske byenes vekst i middelalderen var i mindre grad et resultat av en bevisst, samordnet byplanlegging. De er allikevel ikke grodd fram helt av seg selv. Det finnes tilløp til en viss regelmessighet, Den ordenen som kirke og kongemakt tilstrebet ved utbyggingen av anleggene sine ble tilpasset både terreng, landskap og de ytre grensene i den eksisterende bystrukturen. Unntak finnes allikevel, som for eksempel Montpellier i det sørlige Frankrike, som på 1200-tallet ble planlagt og bygd ut etter en tilnærmet kvadraturplan.

Utover på 1600- og 1700-tallet utviklet det seg sterke sentralmakter. Da ble byene igjen gjenstand for en ordnet planlegging og styrt utbygging. Dette var et bilde på fyrstemaktens eller kirkemaktens utøvelse.

Derfor består den barokke byen oftest av rettvinklede ordnete gatemønstre der akser, symmetri og paradegater spiller en avgjørende rolle. Den mest komplette barokke byplanen finner vi i Washington. Her tok den franske arkitekten Pierre-Charles L'Enfant utgangspunkt i plasseringen av enkelte sentrale bygningskomplekser og anla et rettvinklet gatenett som krysses av diagonale brede avenyer.

Også i Norge finner vi byer der et kvadrat- eller rektangelmønster ble tatt i bruk. Typiske eksempler er Kristiansand og Fredrikstad. Også i Oslo og Trondheim lå et slikt regelmessig mønster til grunn for nyreguleringen på 1600-tallet.

Utover på 1800-tallet preges byplanleggingen i hovedsak av idealer fra barokken. Tydeligst ser vi det i Georges-Eugène Haussmanns forvandling av Paris under Napoleon 3. Her skjærer parade-avenyer seg gjennom den gamle byens struktur.

Denne videreføringen av barokke planleggingsidealer tjente flere formål. Delvis var det en symbolsk og politisk markering; et uttrykk for en ambisjon om å markere Frankrike som stormakt og gjøre Paris til en internasjonalt ledende by. De drastiske byinngrepene hadde likevel også et realpolitisk mål: Å sikre statsmakten økt kontroll. Med den nye byplanen hadde staten bedre oversikt og muligheter for forsvar enn det som var mulig i de kronglete middelalderske smågatene i det gamle Paris.

Samtidig oppnådde Hausmann å effektivisere driften av Paris. Det skjedde ved at han knyttet de nye jernbanestasjonene til sentrale forretningsstrøk og offentlige bygninger i byen.

Rundt århundreskiftet kom reaksjonene mot denne formen for autoritær planlegging som i liten grad tok hensyn til behov byboerne hadde. Motreaksjonen ble målbåret av østerrikeren Camillo Sitte. Han ønsket å vende tilbake til bystrukturen fra middelalderen, der byer nærmest grodde fram av seg selv og det hersket en organisk sammenheng mellom gateløp, plasser og viktige bygninger.

Utfordringen var å tilpasse disse målene til den voldsomme befolkningsveksten i byene som kom med industrialiseringen. Byplanleggerne måtte skaffe alternativer til de store byenes selvvokste slum. I England utformet Ebenezer Howard ett svar: Hagebyene. De var organisert i konsentriske sirkler omkring et sentrum. Utover løste den seg opp i en ytre krets av landbruksareal og friområder. Dette mønsteret hadde røtter helt tilbake til renessansen.

I Norge holdt denne tradisjonen seg levende utover 1900-tallet, gjerne kombinert med innflytelse fra tysk klassisisme. Professor Sverre Pedersen ved NTH ledet arbeidet med Brente Steders Regulering fra 1945, etter andre verdenskrig. I de mange byene som bærer preg av hans arbeid, er utsiktakser, symmetri, plasser og gater i klassisk orden viktige virkemidler. Samtidig var planene relativt moderne, med et differensiert trafikknett og en kraftig modellering av bebyggelsen.

Etter krigen ble planene til Pedersen møtt med kritikk, blant annet for å i for liten grad dele forskjellige typer byfunksjoner i soner. I denne kritikken er de funksjonalistiske byplanideene tydelige. De ble formulert allerede i det såkalte Athen-charteret på en byplankongress i 1933 (den fjerde CIAM-kongressen).

Funksjonalistene mente at byplanleggingen skulle styres av et ønske om å skape effektive byorganismer. De hadde en ambisjon om å fjerne sosial nød og trangboddhet i sentrumsnære boligområder. Hovedprinsippene var å skille de fire viktigste funksjonene byen måtte løse: bolig, arbeid, rekreasjon og transport. I tillegg måtte man bygge ut transportårer mellom funksjonene.

I tiårene etter andre verdenskrig kom etter hvert en voldsom økonomisk vekst. Ved hjelp av soneplaner og trafikkplaner maktet planleggerne til en viss grad å styre de endringene veksten førte med seg. Det ble lagt mindre vekt på byen som et formalt uttrykk for endringsprosessene i samfunnet.

Denne typisk administrerende planleggingspraksisen førte med seg såkalte sovebyer omkring gjennomkontoriserte, utdøende sentrumsområder. Handel ble flyttet av av sentrum til store kjøpesentre utenfor byene. Forurensingen økte fordi det stadig kom flere biler til daglig transport. Dette har ført til ny interesse for å revitalisere og forme byen på mer bærekraftige måter. I mange byer er det nå en sterkere vilje til å få til en mer blandet bruk av arealer, ikke minst gjennom utvikling av planer og prosjekter i privat og offentlig regi. Det blir lagt økende vekt på utvikling av offentlige rom som for eksempel plasser og torg, gater og parker.