I motsetning til Todt var Speer verken ingeniør eller spesialist, men ble valgt til sin sentrale rolle i industri- og byggsektoren mye på grunn av sine organisatoriske ferdigheter og lederskapet han hadde utvist innenfor en rekke større arkitektoniske prosjekter. Han fortsatte å omgi seg med kompetente medarbeidere og gjorde det til en vane å delegere oppgaver.
Fra sin nye maktposisjon gikk Speer i bresjen for å omorganisere et statlig system preget av ledere og institusjoner med overlappende ansvarsområder. Gjennom trinnvis ekspansjon steg Speer frem som Tysklands krigsøkonomis mektigste mann. Et hovedfokus for ham ble å tilpasse økonomien til krigens behov og krav. Hitler opplevde denne omstruktureringen som en «Speer-revolusjon» etter hvert som produksjonstallene tok seg kraftig opp.
En umiddelbar prioritet for Speer ble å sikre hans rustnings- og byggeprogrammer god nok tilgang på arbeidskraft, og han ønsket å samle kontrollen over arbeidsformidlingen i hendene på en generalfullmektig for arbeidsinnsats. Han foreslo sin gamle venn Karl Hanke til stillingen, men Hitler utnevnte i stedet Fritz Sauckel. Speers ambisjoner om å kontrollere rekrutteringen og distribusjonen av arbeidskraft brast idet Sauckel endte opp med å bli direkte underordnet Hitler, og ikke ham selv. Ønsket om å overbevise Hitler om nødvendigheten av enda mer dyptgripende mobiliseringer av den tyske befolkningen og tilpasninger til krigsøkonomien, brakte ham etter Stalingrad-nederlaget i allianse med Joseph Goebbels, Heinrich Himmler og Hermann Göring. De tre Speer-kritikerne Wilhelm Keitel, Hans Lammers og Martin Bormann, som alle tre stod Hitler nær til daglig, motarbeidet fremstøtet deres med hell. Disse tilbakeslagene synliggjorde begrensningene til Speers maktsfære. Lenge hadde han som rustningsminister presset igjennom sin politikk ved å innhente Hitlers prinsipielle samtykke, fremfor hans støtte i konkrete saker. Men strategien ble etter hvert gjennomskuet av hans motstandere, noe som innvarslet at Speer var forbi høyden av sin makt.
I midten av januar 1944 ble Speer alvorlig syk, noe som tvang ham til å holde seg i ro. Da Speer gjenopptok arbeidet for fullt tre måneder senere, hadde motstanderne hans, som nå også inkluderte Göring, i mellomtiden drevet med intriger mot ham. Han erfarte også at hans gunst hos Hitler også var noe svekket. De vennskapelige forbindelsene deres tok seg opp igjen, men ble aldri mer så nære som de hadde vært. Det var illustrerende for Speers tapte prestisje at han dette året mistet plassen som Hitlers favorittarkitekt til Giesler.
SS’ bygg- og industriimperium vokste frem som en konkurrent og overtok, under Hans Kammlers ledelse, ansvaret for utviklingen av rakettvåpenet V-2. Konkurranse kom også fra Speers egne rekker. Speer hadde gitt sine nærmeste underordnede ledere mye handlefrihet, med den følge at de mest ambisiøse av dem klarte å oppnå større grad av autonomi enn Speer hadde forutsatt. Xaver Dorsch endte med å bli Organisation Todts de facto leder, mens Karl Otto Saur tok full kontroll over jagerflyproduksjonen. Sammen med Bormann og gauleiterne dannet Dorsch og Saur en allianse som utgjorde en konstant utfordring mot Speer, selv om hans stilling som rustningsminister aldri var direkte truet. Den fortsatte veksten i våpenproduksjonen utover året, hjalp på Speers anseelse. Imidlertid overdrev han produksjonstallene systematisk for å fremme egne interesser.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.