historisme

Historismen som stilretning kjennetegnes av et variert uttrykk og flere underkategorier. De mest fremtredende substilene, eller underkategoriene er, nyromansk, nygotikk, nyrenessanse og nybarokk, som hver for seg henter inspirasjon fra tidligere stilepoker i arkitekturhistorien. Svært ofte kombineres de ulike substilene med hverandre, noe som også resulterer i eklektiske blandinger og ny sammensetninger.

Denne utviklingen var i stor grad drevet av en ny historisk bevissthet som vokste frem på slutten av 1700-tallet, der arkitekter begynte å forstå arkitekturhistorien som en strøm av unike perioder med særpreg. Dette førte til en økt interesse for å bruke tidligere epokers stiler som referanser, men samtidig skape noe som reflekterte samtiden.

I tillegg spilte industrialiseringen med nye byggematerialer og teknikk en viktig rolle for stilens utvikling. Dette gjorde flere materialer og konstruksjonsmetoder tilgjengelige, noe som ytterligere bidro til stilretningens mangfold og varierte uttrykk. Tradisjonelle håndverkstradisjoner og lokal byggeskikk ble i økende grad supplert eller erstattet av prefabrikkerte materialer og industrielle produkter.

Historismen bar preg av en begeistring for historieforskningens fremskritt og teknologiske nyvinninger. På 1800-tallet ble mange norske arkitekter utdannet i utlandet, særlig i Tyskland, og reiser og studieopphold i utlandet preget arkitekturen som ble reist i perioden.

På 1800-tallet var det særlig fokus på stilhistorie og oppmålinger av bygninger fra antikken og middelalderen. Gottfried Semper, som var professor ved høyskolen i Zurich hvor mange norske arkitekter ble utdannet, sa: «Det å bekle og maskere er så gammelt som selve den menneskelige sivilisasjon.» Stilidéer som oppsto på arkitekthøyskolene, ble selvsagt dominerende i perioden.

Bruk av stål, armert betong og andre tekniske nyvinninger ga arkitektene mulighet til stor fleksibilitet når det gjaldt planløsning og arealutnyttelse. Arkitekter og ingeniører arbeidet tett sammen, og Den Norske Ingeniør- og arkitektforening ble grunnlagt i denne perioden.

I England startet nygotikken allerede under romantikken på slutten av 1700-tallet, og noen av de første eksmplene på nygotisk arkitektur dukker opp i Storbritannia. En av disse er Strawberry Hill House i Twickenham i London, som er en av de tidligste nygotiske bygningene i Europa. Bygningen ble reist mellom 1749-1776, og brøt med den tids klassisisme med sine tydelige gotiske forbilder. Det middelalderinspirerende formspråk dominerer både i ekteriøret og interiøret, og det er ikke de klassiske søylene og den symmetriske fasaden som klassismen representerte.

Nygotikken blomstret i England, men for eksempel i Frankrike fikk den aldri ordentlig fotfeste. Det var ikke bare i England nygotikken dominerte. I Tyskland var også nygotikken viktig, og flere tidlige eksempler fra nygotikk kan vi finne her.

I Frankrike var det empiren og barokken som ble de viktigste inspirasjonskildene, og særlig nybarokken ble en dominerende stil for både bolig og monumentalbygninger i Frankrike. Louvres nye fløy (1852–1857) og Operaen i Paris ble inspirasjonskilder for mange monumentalbygninger, ikke bare i Frankrike, men i hele Europa

I USA er det også mange bygninger som representerer denne perioden, både innen boligarkitektur og offentlige bygninger. Historismen i USA varte fra midten av 1800-tallet til tidlig på 1900-tallet, med et høydepunkt i siste halvdel av 1800-tallet. Perioden var preget av en eklektisk tilnærming, der stilarter som gotikk, renessanse, barokk og klassisisme ble kombinert og tilpasset moderne behov. Mange offentlige bygninger, kirker og universiteter har i dag et slikt uttrykk.

I Australia utviklet arkitekturen seg i en lignende retning. Historismen preget australsk arkitektur fra midten av 1800-tallet til tidlig på 1900-tallet, parallelt med den viktorianske og edvardianske epoken. Perioden var sterkt påvirket av europeisk arkitektur, særlig fra Storbritannia. Stiler som nygotikk, nyrenessanse og nyklassisisme ble ofte brukt på offentlige bygninger som rådhus, jernbanestasjoner og kirker. Gotiske elementer gjorde seg også gjeldende i høyhusarkitektur, en praksis som fortsatte helt ut på 1930-tallet, men da som et element i andre moderne stiluttrykk som for eksempel art deco og modernisme.

Mange av monumentalbygningene i Norge er gode representanter for historismen. Nationaltheatret og Nasjonalgalleriet er begge en del av historismen, men med ulikt stiluttrykk. Nyrenessanse og nybarokk var stiler som ofte ble brukt på offentlige bygninger, både i Norge og i resten av Europa.

Nyromansk, og spesielt nygotisk arkitekur, dominerer kirkearkitekturen i perioden, uavhengig av om de var bygget som murte- eller trekirker. Konstruksjonselementene ble ofte fremhevet, for eksempel ved bruk av kontrastfarger på etasjebånd og andre konstuksjonsdetaljer.

I Norge ble det bygget et stort antall kirker i denne perioden, og de fleste av disse representerer historismen. Utviklingen startet med klassisismens innflytelse, men nygotikken, ble den dominerende stilen. Dette gjelder ikke bare i Norge, men også i resten av Europa.

Et eksempel på nygotiske kirker i Norge er Johanneskirken i Bergen og Sagene kirke i Oslo. Begge er bygget i teglstein og har nygotiske trekk, men de skiller seg fra hverandre i form og proporsjoner.

Arkitekten Wilhelm von Hanno arbeidet med flere monumental- og kirkerbygninger i perioden og var en viktig arkitekt for epoken. Trefoldighetskirken og Grønlandkirke er ekempler på to viktige kirkebygninger tegnet av Wilhelm von Hanno.

Det er ikke bare monumentalbygningene som er preget av historismen, men også boligarkitekturen. I Oslo, som da het Christiania, var det stor byggevirksomhet for å løse boligbehovet for den økende befolkningen. Svært mange av murgårdene på Grünerløkka, Majorstua og Frogner ble reist i denne perioden. Fasadens oppbygning er relativt lik, men leilighetenes størrelse varierer. Fasadens rytmiske oppbygging er ofte den samme, vanligvis uten sentralmotiv, og med etasjebånd langs fasaden avsluttet på toppen med et dekorativt gesimsbånd. Vindusrekkene har etasjevis ulik dekor, og ofte er det en egen markering av etasjen på gateplan. Slike murgårder finner vi også andre steder i landet, men de er i dag dominerende i Oslos bybilde og går ofte under betegnelsen «1890-gårdene».

Mange nye villaer ble også reist i perioden. Den verdenskjente fiolinisten Ole Bulls villa Lysøen utenfor Bergen blir sett på som et av den norske historismens hovedverk. Bygningen bærer preg av Ole Bulls mange reiser. Den er preget av arabisk-maurisk stil og har en russisk løkkuppel. Arkitekten, Fritz von der Lippe, reiste mange bygninger som faller inn under historismen. Villa Lysøen representerer en svært personlig stil og er ikke spesielt representativ for de mer vanlige villaene som ble reist i samme periode.

Stiluttrykket til trevillaene varierte gjennom perioden. Mange villaer ble reist med en innebygget altan eller veranda, og gavlens konstruktive deler ble ofte fremhevet. I starten av perioden var klassismens slake vinkel dominerende, før den utviklet seg til svært spisse vinkler i 1880-årene. Villaene ble bygget med både bad og WC. Dette gjaldt ikke arbeiderboligene. Villa Breidablikk i Stavanger, tegnet av arkitekt Henrik Nilsen, er også et godt eksempel fra perioden. Fasaden er preget av den allerede etablerte sveitserstilen, men med innslag av romanske og gotiske former og uttrykk.

Mange turisthoteller og jernbanestasjoner som ble reist i perioden, representerer også historismen. Flere av disse bygningene hentet inspirasjon fra utlandet, men gjerne med en norsk vri. I perioden var det fire jernbanearkitekter i Norge som alle var utdannet i Tyskland. Turisthoteller og jernbanestasjoner var helt nye bygningsformer for arkitekter i Norge.

Perioden har av sine kritikere blitt omtalt som en tid preget av «stilforvirring» eller «redselsperioden», som den også ble kalt av funksjonalismens tilhengere. Bygninger reist i denne perioden ble også betegnet som en form for kulissearkitektur. I bruddet med historismen ble det et tydeligere ønske om å bryte med de gamle stilene og skape noe nytt.

En av kritikerne av historismen var Adolf Loos, som i sitt essay Ornament and Crime fra 1908 kritiserte bruken av ornamenter som han beskrev som både overflødig og anakronistisk. For Loos representerte ornamenter et unødvendig bånd til fortiden og en ineffektiv bruk av ressurser, spesielt i en tid hvor arkitekturens funksjon og praktiske nytte burde stå i sentrum.

Modernismen, som også var en reaksjon mot historismen, hadde et ideologisk grunnlag som søkte å forme arkitekturen i tråd med samtidens behov og teknologi. Modernister som Le Corbusier og Bauhaus-bevegelsen argumenterte for at arkitektur ikke bare skulle reflektere samtiden, men også bidra til å forme framtiden. De avviste historismens avhengighet av tidligere stilarter og la vekt på prinsippet om at «form følger funksjon».

Begrepet «historisme» ble imidlertid ikke tatt i bruk i Norge før på 1950-tallet. Uttrykket stammer fra Tyskland og i Tyskland refererer man til perioden som Eklektizismus eller Historismus.

• arkitekturhistorie
• nygotikk
• nyrenessanse
• nybarokk