Norges forsvar fra 1800 til 1814

Fastlandssperringen førte også til krig mellom Frankrike og Russland, og russerne ble beseiret i slaget ved Friedland. Ved freden i Tilsit 7. juli 1807 sluttet tsaren seg til Napoleons fastlandssperre. Fredsavtalen var i realiteten en allianse rettet mot Storbritannia ettersom Danmark-Norge og Sverige, som begge hadde betydelige orlogsflåter, nå skulle presses til å delta i blokaden mot britene. Tsaren hadde også sikret seg fransk støtte til en eventuell erobring av Finland.

Britene fryktet nå at også Østersjøkysten skulle bli del av fastlandssperren. En samlet opptreden av den russiske og dansk-norske flåten kunne dessuten true britisk sjøherredømme. Det var uakseptabelt. I august 1807 sendte britene en flåtestyrke til København for å forsøke å overtale Danmark-Norge til å slutte seg til Storbritannia. For den dansk-norske regjeringen var dette et umulig valg. Svarte den ja, ville Frankrike straks besette Jylland. Var svaret nei, ville konflikt med Storbritannia føre til britisk blokade og til brudd i forbindelsen mellom Norge og Danmark.

De britiske kravene ble avslått, og 2. september startet britene et flere dager langt bombardement av København. Kongen og kronprinsen rømte til Kiel. 7. september kapitulerte de danske forsvarsstyrkene og den britiske flåtestyrken kunne seile av gårde med 15 danske linjeskip, 15 fregatter og et stort antall mindre fartøyer. Danmark-Norge gikk etter dette i allianse med Frankrike og Napoleon, og forpliktet seg til å erklære Sverige krig dersom Frankrike og Russland gjorde det.

Flåteranet i 1807 satte punktum for Norges felles sjøkrigshistorie med Danmark. Heretter måtte Norge og Danmark sørge for sitt sjøforsvar hver for seg.

Perioden fra 1807 til 1814 var preget av nærmest kontinuerlig krig. Operasjonene utspilte seg hovedsakelig til lands i grenseområdene mellom Norge og Sverige og til sjøs i Kattegat og Skagerrak. Norge var ikke selvforsynt med mat, og var avhengig av import av korn fra Danmark for å unngå hungersnød. Den britiske blokaden, som i perioder også ble supplert av svenske skip, ble en katastrofe for Norge. Bare i løpet av år 1807 gikk 533 skip, mer enn en tredjedel av handelsflåten, tapt. Sult og nød herjet.

Ettersom forbindelsen mellom Norge og Danmark var så godt som brutt på grunn av den britiske blokaden, ble det i 1807 etablert en midlertidig regjering i Norge, en regjeringskommisjon, under ledelse av prins Christian August av Augustenborg, som også var øverstkommanderende for forsvaret.

Fram til høsten 1807 hadde ikke Norge hatt egen flåte eller flåteledelse. Etter flåteranet ble forsvaret til sjøs underlagt prins Christian August. Han fikk etablert en sjødefensjonskommisjon med kommandørkaptein Hans Christian Sneedorff og kaptein Jens Schow Fabricius, kommandant og sjef for orlogsverftet i Fredriksvern, som medlemmer. 26. november overtok kommandør Lorentz Fisker kommandoen over sjøforsvaret etter Sneedorff.

Kommandør Fisker gikk straks i gang med å få etablert et sjøforsvar. I tillegg til kystvernet, som var blitt etablert i 1801 og var underlagt landetaten, skulle det etableres et sjøvern, underlagt sjøetaten. Sjøvernet besto primært av rokanonbåter, men også av en fregatt, Najaden, og av et antall orlogsbrigger og skonnerter som hadde unnsluppet britene i 1807. I 1806 var fire kanonjoller blitt overført til Norge fra København, og sommeren 1807 var det blitt overført åtte kanonsjalupper. Mellom 1807 og 1812 ble det i tillegg bygget ti kanonskonnerter, over 40 kanonsjalupper og over 50 kanonjoller på verft langs kysten fra Tønsberg til Trondheim.

Som skipssjefer på kanonbåtene ble skippere og styrmenn fra handelsflåten, som i stort antall gikk ledige på grunn av den britiske blokaden, engasjert som månedsløytnanter. Kanonbåtene ble inndelt i flotiljer, eskadrer og divisjoner, hvor antall båter per enhet varierte med hvor mange som til enhver tid var til disposisjon.

Vinteren 1808/1809 planla Sverige å angripe Sør-Norge i Østfold med en styrke på 5200 mann og litt lenger nord i Hedmark med en styrke på nesten 12 000 mann. Den norske hæren sønnafjells utgjorde til sammen 15 200 mann i linje og landvern. I tillegg kom forsterkninger fra Trøndelag med om lag 1300 mann. I nord ved Elverum sto general Staffeldt med 3200 mann. Sør for ham, ved Kongsvinger, lå Werner Nicolai de Seues brigade med 2000 og i Østfold sto Hans Gram Holst med 3200 mann. Nordafjells sto en styrke på snaue 2200 mann ved Røros og en på 1200 mann i Innherred.

Alle styrkene led under store forsyningsproblemer. En av de svenske framrykkingsaksene gikk gjennom Aurskog-Høland. Den svenske framrykkingen ble stanset ved Toverud 20. april 1808 av en norsk bataljon under major Weiby, og sjefen for den svenske brigaden, grev Axel Otto Mörner og hans menn ble tatt til fange.

25. april 1808 ble en svensk bataljon under oberst Gahn, på vei mot Kongsvinger fra nord, stanset ved Trangen av oberst Staffeldt med sine trønderske grenaderer og sønnafjelske skiløpere. Ved Mobekk øst for Kongsvinger 18. mai gikk det ikke like bra. Et norsk angrep mot en svensk forpost ble stanset av svenskene med store norske tap. Den svenske hovedstyrken begynte snart etter å trekke seg tilbake uten at det kom til noe avgjørende slag. I Enningdalen ved Halden ble det norsk seier i trefninger ved Prestebakke 10. juni og ved Berby 12. september. Trefningen ved Berby ble den siste mellom norske og svenske soldater i denne omgang.

For å beskytte hærens venstre flanke ble Göteborgs skjærgårdseskadre våren 1808 sendt nordover til Strømstad. Eskadren besto av tolv kanonsjalupper, én mortersjalupp, tolv kanonjoller og kanonbarkasser og to kommandofartøyer. 14. april ga prins Christian August ordre til at en kanonbåtflotilje skulle samles ved Hvaler for å begynne operasjoner i den svenske skjærgården. Tre dager senere var ti kanonsjalupper og 17 kanonjoller på plass. Besetningen på cirka 950 mann ble innlosjert på øyene.

Flotiljen ble ledet av kaptein Frederik Christian Motzfeldt. 27. april tok kommandør Fisker selv kommandoen over flotiljen og rykket fram mot Strømstad. Den norske flotiljens ankomst ble varslet med brennende varder på svensk side. I innløpet til havna lå en svensk divisjon på fire kanonsjalupper og én mortersjalupp som åpnet ild mot den norske flotiljen. Artilleriduellen varte i halvannen time, før Fisker, til tross for stor overlegenhet i antall fartøyer og kanoner, trakk seg tilbake.

Av de 17 kanonjollene var 13 satt ut av spill fordi kanonlavettene, som ikke kunne bevege seg med rekylen fra kanonene, ikke tålte trykket. Flere av jollene var begynt å lekke, og flere årer var brukket. To av kanonsjaluppene var blitt truffet, men ingen av fartøyene var blitt senket. Til sammen 364 skudd var blitt avfyrt fra norsk side hvorav ti traff et svensk fartøy. På norsk side ble ti mann drept og fire såret. Svenskene mistet fire mann og fikk minst 16 såret. Nordmennene trakk seg nå tilbake til Hvaler, og 14. mai var de skadde fartøyene reparert og styrken fulltallig.

Den 27. mai slo svenskene til og angrep med 30 kanonfartøyer mot Gravningsund der kommandør Fisker hadde utplassert seks kanonsjalupper og fire kanonjoller. Resten av styrken ble holdt tilbake og kom aldri i kamp. Det svenske angrepet ble slått tilbake, og det kom ikke til flere trefninger så lenge krigen varte. Kanonbåtflotiljen bidro på denne måten til at den norske hæren ikke kunne omgås eller tas i ryggen av svenske amfibielandsettinger i Christianiafjorden.

I 1809 var det krise i Sverige. Russland hadde erobret Finland og rykket nå fram mot Sveriges eget territorium. 13. mars abdiserte kong Gustav 4 Adolf etter et militærkupp. Krigen mot Sverige var over.

Kuppmakerne hadde på forhånd fått prins Christian Augusts forsikringer om at de norske styrkene ikke ville utnytte situasjonen, samtidig som de antydet at han kunne være kandidat til å overta den svenske kronen. Slik gikk det ikke. Valget falt på den avsatte kongens barnløse onkel, Karl 13, men Christian August ble valgt til tronfølger. Etter at fredsavtalen var undertegnet 10. desember 1809 dro han til sitt nye fedreland, men døde allerede i mai 1810 av hjerneslag. I hans sted ble en av Napoleons marskalker, Jean-Baptiste Bernadotte, valg til tronfølger. Bernadotte takket ja, og tok navnet Karl Johan.

Bak valget lå et svensk ønske om å gjenerobre Finland. Men Karl Johan var realist og forsto snart at det ville være bedre å alliere seg med Russland. Fra 1812, etter Napoleons nederlag i Russland, arbeidet han målbevisst for å bringe Norge inn under svensk styre, som erstatning for Finland. Frederik 6 hadde ikke greid å hindre at hans fremste mann tok tjeneste hos fienden, og nå ville han ha bedre kontroll over statsstyret i Norge. Regjeringskommisjonen ble oppløst. Fredrik av Hessen avløste Christian August, men ble bare visestattholder med mindre myndighet enn forgjengeren.

Mellom Stavanger og Molde var det ikke blitt anlagt noen kystbefestninger, og særlig Bergen var utsatt. Havna ble ofte benyttet som transitthavn for franske og hollandske skip og konvoier. Krigsrådet på Bergenhus festning fryktet derfor at britiske krigsskip skulle ta seg inn på havna og kapre handelsfartøyene.

Våren 1808 var det blitt sjøsatt fire kanonsjalupper og én kanonskonnert. Sjef for flotiljen i Bergen var premierløytnant Johan C. A. Bielke. I mai hadde britene fått rapport om at den hollandske fregatten Gelderland var gått inn til Bergen for reparasjon, og sendte fregattene Tartar og Ariadne og korvetten Cygnet for å avskjære hollenderen.

Om morgenen 15. mai gikk Tartar inn Korsfjorden under hollandsk flagg. Båter med loser og fiskere var gått ut for å møte henne og ble nå presset til å vise vei innover. Lokale fiskere kunne fortelle at den hollandske fregatten hadde forlatt Bergen, men at tre kapere og flere handelsskip lå inne i havna. På veien innover ødela britene signalstasjonen på Kleppholmen sør på Sotra, før Tartar ankret opp ved Bjørøyhamn. Om kvelden rodde britene med fire bevæpnede barkasser inn mot byen for å rekognosere, men havnen var sperret av en kjetting og de ble oppdaget. Alarmen gikk på Bergenhus, og kanonbåtflotiljen rykket ut.

I morgentimene 16. mai hadde Tartar forflyttet seg nordover gjennom Vatlestraumen til sundet mellom Brattholmen og Alvøen. Her ble det helt vindstille. Da gikk kanonbåtene til angrep. I løpet av den neste timen fikk Tartar skutt flere hull i skroget, fikk skader på rigg og seil og kapteinen om bord ble drept. Idet Tartar skulle til å stryke flagget og overgi seg, blåste det opp igjen, og den britiske fregatten unnslapp nordover Hjeltefjorden, godt hjulpet av de norske losene.

Nordmennene mistet fire mann. Britenes tap var langt større. Loser, signalbestyrere, bønder og fiskere som hadde bistått Tartar ble hardt straffet. Én los ble dømt til døden, én til livsvarig straffarbeid. Etter episoden med Tartar forsøkte ingen britiske krigsskip igjen å ta seg inn til Bergen.

Orlogsbriggen Lougen og fire kanonsjalupper erobret 19. juni 1808 den engelske briggen Seagull utenfor Flekkerøy. I tillegg ble den britiske orlogsbriggen Allart, som var blitt erobret av britene under flåteranet i 1807, gjenerobret av åtte norske kanonbåter utenfor Fredriksvern (Stavern) 10. august 1809. Dermed disponerte den norske eskadren fire brigger. I løpet av november 1809 ble ytterligere fire danske orlogsbrigger overført til Norge.

Sommeren 1810 krysset en norsk eskadre bestående av de fem orlogsbriggene Samsøe, Seagull, Allart, Kiel og Alsen under kommando av kapteinløytnant Johannes Krieger, i Skagerrak. 19. juli oppdaget og avskar de en britisk konvoi på 47 skip, beskyttet av en enslig britisk brigg. Tre dager senere seilte de norske briggene, støttet av kanonbåter, inn til Kristiansand med prisene.

• Les mer om kaperkrigen og kanonbåtkrigen.

Sommeren 1812 ble den nybygde fregatten Najaden stasjonert i norske farvann med oppdrag å operere mot britisk skipsfart i Skagerrak sammen med briggene. Om kvelden 5. juli hadde den ankret opp i skjærgården utenfor Tvedestrand sammen med briggene Lolland, Kiel og Samsøe, da to brigger fra den britiske Skagerrakeskadren gikk så langt inn at de fikk øye på mastene til Najaden. De britiske briggene ble øyeblikkelig angrepet av norske kanonbåter, og fra signalstasjonen på Borøya ble det sendt signal om at det var fiendtlige fartøyer i leden. Da han ble orientert om situasjonen, besluttet kaptein James «Mad» Stewart på linjeskipet Dictator å gå inn i skjærgården, sammen med tre av briggene i eskadren, og angripe de norske fartøyene.

Under denne manøveren gikk én av de britiske briggene på grunn, og en annen brigg ble igjen for å hjelpe kameraten av grunnen. Den tredje briggen, Calypso, seilte videre, tett fulgt av Dictator. Kanonsjaluppen Kiøge Bugt åpnet ild mot de to, men trakk seg tilbake etter å ha fått det glatte lag av de store britiske fartøyene. Klokken 23 om kvelden gikk kanonbåtavdelingen i Arendal, understøttet av et kanonbatteri på Borøya, til angrep på den grunnstøtte britiske fregatten og dens følgesvenn. De klarte å komme seg ut i åpen sjø, og kanonbåtene måtte gi opp forfølgelsen på grunn av vind og høy sjø.

Denne trefningen førte til at kanonbåtavdelingen fra Arendal kom for sent fram til Lyngør, hvor hovedslaget kom til å stå. Da alarmen gikk, foreslo losene om bord i Najaden å gå til Lyngør fordi det der var for trangt til at et linjeskip kunne komme inn. I all hast ble ankertauene kappet og eskadren satte seil mot Lyngør, så tett fulgt av Dictator og Calypso at det ble utvekslet skudd underveis.

Klokken 20.45 ankret Najaden og den norske eskadren opp på Lyngør østre havn, men på grunn av vindretningen ble de liggende med baugen mot innløpet slik at kanonene i bredsiden ikke kunne komme til skudd. I en dristig manøver stevnet Dictator rett inn i sundet mellom Holmen og Steinsøya fra nord, satte hekkankrene og kjørte baugen opp mot land slik at den ble liggende med bredsiden mot Najaden og den norske eskadren. Etter en halvtime var Najaden skutt til vrak. Samsøe greide å trekke seg ut østover, mens Lolland og Kiel fortsatte kampen inntil de ble bordet av mannskaper fra Calypso som tok besetningene til fange.

Klokken 04 om morgenen 7. juli ble de britiske krigsskipene angrepet av kanonbåter mens de var på vei ut med de to kaprede briggene på slep. Angrepet førte til at britene kappet slepetrossene og stakk til sjøs uten krigsbyttet sitt. Tapstallene var store. Av Najadens besetning på 315 mann omkom 127. Alt i alt falt 136 mann på norsk side mens 100 ble såret. På britisk side skal det ha vært åtte drepte og 25 sårede.

• Les mer om slaget ved Lyngør.

I årene 1810 til 1812 ble det også sendt marinestyrker nordpå for å beskytte fiskeriene, skjerme korntilførselen fra Russland og forsvare befolkningen mot britisk plyndring. Sommeren 1810 opererte en liten britisk eskadre ledet av fregatten Nymphen utenfor kysten av Nord-Norge hvor de forstyrret fiskeriene og handelen og beskyttet egne handelsfartøyer. En dansk-norsk eskadre som besto av briggene Lougen og Langeland og tre kanonskonnerter grep inn, og greide i løpet av sommeren å bringe opp et titalls fartøyer som ble ført sørover til Trondheim.

I august 1812 kom en dansk-norsk eskadre på fire kanonskonnerter og fire bevæpnede forsyningsskonnerter, som var sendt nordover for å forsvare Tromsø og kornforrådet der, i kamp med britiske styrker. Den britiske fregatten Horatio hadde 1. august seilt inn i Kvalsundet nord for Tromsø, hvor den var blitt beskutt av en av de norske forsyningsskonnertene, som deretter trakk seg tilbake til Tromsø. De fire norske kanonskonnertene og to av forsyningsskonnertene befant seg på dette tidspunktet på Finnmarkskysten.

Dagen etter, 2. august, sendte den en barkasse og tre slupper inn mot byen for å angripe de to kanonskonnertene som lå der. Etter hard kamp, med fem drepte og 15 sårede på norsk side, trakk britene seg tilbake og tok med seg to norske småfartøyer og en amerikansk prise som hadde ligget i byen. Men den lille norske styrken hadde greid å forhindre at britene fikk tilgang til kornlagrene i byen.

«Slaget på Pølsehavna», som trefningen kom til å bli kjent som, var medvirkende årsak til en hemmelig instruks fra det britiske admiralitetet, som nedla forbud mot dristige angrep på fremmede kyster. Trefningen ble den siste britiske aksjonen i norsk indre farvann under napoleonskrigene.

• Les med om Napoleonskrigene i Finnmarkens amt.

Våren 1812 hadde Karl Johan inngått avtale med Russland hvor Sverige godkjente at Russland fikk herredømme over Finland, mot at tsaren lovde å hjelpe Sverige med å erobre Norge. Våren 1813 ble det klart at også Storbritannia ville støtte Sveriges politikk overfor Norge under forutsetning av at Sverige tok aktivt del i krigen mot Napoleon. Karl Johan rykket etter dette inn i Tyskland med 30 000 mann. Etter å ha bidratt til Napoleons nederlag i «folkeslaget ved Leipzig» i oktober 1813, rykket han videre inn i Holstein, for å sette makt bak kravet på Norge. Ved freden i Kiel 14. januar 1814 måtte kong Fredrik 6 gå med på å avstå Norge til Sverige.

Under notabelmøtet på Eidsvoll 16. februar 1814 ble det besluttet å kalle sammen en folkevalgt forsamling som skulle vedta en grunnlov og velge en konge. Tre dager senere bekjentgjorde Christian Frederik innholdet i Kieltraktaten og erklærte seg villig til å lede kampen for Norges selvstendighet. I et eget brev til Norges biskoper ba han om at det norske folk måtte bli samlet i kirkene for å bli informert om situasjonen, velge representanter til riksforsamlingen og sverge troskap til fedrelandet.

10. april kalte Christian Frederik inn 112 valgte representanter til riksforsamling på Eidsvoll. Fra hæren og flåten møtte 33 representanter. Historikeren Jens Arup Seip hevdet at Christian Frederik kalte inn så mange militære for å sikre seg støtte fra forsvarsmakten til sin aksjon, som han visste var et brudd på Kieltraktaten. 17. mai 1814 ble Grunnloven underskrevet på Eidsvoll og Christian Frederik lot seg velge til konge av Norge. To dager senere ble dette markert med tre ganger 27 skudd fra rikets krigsskip og festninger.

Christian Frederiks opprør mot Kieltraktaten var en revolusjon og et brudd på gjeldende folkerett. Spørsmålet var om Sverige ville gripe inn og sikre seg Norge med makt. Fram til slutten av mai var hovedtyngden av den svenske hæren beskjeftiget med de avsluttende kampene mot Napoleon, så svenskene kunne uansett ikke gripe inn mot Christian Frederik med det samme.

Christian Frederiks opprør mot Kieltraktaten satte sjøforsvaret og kontreadmiral Otto Lütken, som hadde overtatt som sjef for sjøforsvaret da admiral Fisker gikk av for aldersgrensen, i en vanskelig situasjon. Kieltraktaten fastslo at alle ikke-innfødte embetsmenn skulle tilbakekalles til Danmark.

23. februar ga Fredrik 6 ordre om at alle danske sjøoffiserer skulle melde seg i Danmark innen 1. mai. Denne befalingen ble holdt tilbake av Christian Frederik fram til 29. mars. Det ble til at alle de norskfødte sjøoffiserene og de danskfødte som ville bli i Norge, søkte avskjed fra den danske sjøetaten. Etter dette utgjorde den faste norske marineoffisersstanden 35 mann.

Det var også bestemt at alle orlogsbrigger og alle dekksfartøyer skulle til Danmark. Dette var problematisk ettersom flertallet av besetningene var norske og dessuten inngikk i forsvaret av de norske kystfestningene. Christian Frederik ville også på dette punkt trosse Kieltraktatens bestemmelser og holde fartøyene tilbake i Norge, til tross for at han visste at briggene var den danske kongens personlige eiendom.

8. mars ga han ordre om at alle briggene, unntatt Kiel, skulle gå i opplag. Briggene Allart, Seagull, Alsen og Langeland ble holdt i beredskap. Lolland lå innefrosset utenfor Tønsberg, mens Lougen ble liggende i opplag i Kristiansand hele året. Et fluktforsøk med briggen Allart ble forhindret. 12. april overtok kaptein Thomas Fasting som sjef for sjøforsvaret etter kontreadmiral Lütken.

Christian Frederik opprettet også et eget sjøkrigskommissariat, i realiteten et marinedepartement. Dette ble ledet av Norges eldste sjøoffiser, sjefen for Fredriksvern verft, kommandør Jens Schow Fabricius.

12. april 1814 regnes derfor som det norske sjøforsvarets fødselsdag.