Kystfestninger er landbaserte kanon- eller torpedobatterier beregnet på beskyttelse av viktige kystavsnitt, havnebyer, marinebaser og -stasjoner mot angrep fra sjøen.
Faktaboks
- Også kjent som
-
sjøfestninger
Kystfestninger har vært i bruk så lenge det har eksistert kanoner, det vil i praksis si fra 1400-tallet og opp til vår tid. For kyststater uten noen sterk marine, som kunne hamle opp med de store flåtemaktenes mariner på det åpne hav, har de spilt en hovedrolle i disse statens forsvar mot angrep og invasjon fra sjøen. Men også flåtemaktene har anlagt kystfestninger til forsvar av basene sine mot fiendtlige raid.
Kystfestningene kunne enten være underlagt og inngå som del av Marinen, eller de kunne være del av Hæren. I Sovjetunionen, og som hovedregel i de skandinaviske land, tilhørte kystfestningene marinen, mens de i Tyskland under andre verdenskrig, og i de fleste engelskspråklige land, var en del av Hæren. I Norge var kystfestningene i 1899 blitt organisert som et eget våpen i Hæren, Kystartilleriet. I 1933 gikk Kystartilleriet sammen med Marinen inn i Sjøforsvaret. Og dette var ordningen fram til Kystartilleriet ble nedlagt i 2002, bortsett fra i årene 1953 til 1957, da Kystartilleriet inngikk i Hærens artillerikorps.
Etter at effektive sjøminer gjorde sitt inntog under den amerikanske borgerkrig (1861–1865), ble kystfestningene ofte anlagt i tilknytning til minesperringer, og tjente da som bestrykningsbatteri for minesperringen for å hindre fiendtlige mineryddingsfartøyer fra å uskadeliggjøre minene. I Norge ble det lagt et forankret, kontrollerbart minefelt i Drøbaksundet 1877–1879, dekket av festningen Oscarsborgs kanoner. Kystfestninger kunne også operere i samarbeid med marinestyrker. Ildgivningen fra kystfestningen ble da forsøkt koordinert med ildgivning eller torpedoangrep fra marinefartøyene, for at angrepsstyrken skulle bli konfrontert med flere forskjellige trusler, fra forskjellige retninger, samtidig.
I konfrontasjon mellom et marinefartøy og en kystfestning var det lenge anslått at stridsverdien av én landbasert kanon, tilsvarte stridsverdien til tre fartøysbaserte kanoner av samme kaliber. Årsaken var at den landbaserte kanonen, fordi den sto på en stødig og ubevegelig plattform, skjøt mer nøyaktig enn den fartøysbaserte kanonen. Landbaserte kanoner nøt som regel også fordel av at de var bedre beskyttet av fortifikasjoner i form av jordvoller, eller fordi de var plassert inne i fjell. De fleste kystfestninger som ble nedkjempet ble inntatt fra landsiden.
Kystfestningen har indirekte også spilt en rolle i utviklingen av folkeretten på havet, i den forstand at «kanonskudds avstand» fra kystlinjen, i praksis tre eller fire nautiske mil, lenge var mål på utstrekningen av kyststatens territorialfarvann, det farvannet som var underlagt kyststatens lover.
Den våpenteknologiske utviklingen på 1900-tallet, spesielt utviklingen av langtrekkende presisjonsmissiler, bidro etter hvert til å øke kystfestningenes sårbarhet, og redusere deres betydning. De land som fremdeles opprettholder et landbasert forsvar mot angrep fra sjøen, baserer det stort sett på mobile missilbatterier i en eller annen form.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.