Karljohansvern

Verftsaktiviteten (se også A/S Horten Verft) var i gang i 1820, og det første skipet, en fregatt, ble sjøsatt i 1828. Utviklingen av selve verftsområdet gikk raskt i begynnelsen, der bedding for nettopp fregatt, kaianlegg og bradbenk var de første elementene som stod ferdig. Oppføring av andre bygninger startet først i 1822. Det var store planer for verftet, planer som gang på gang ble endret og redusert, i mange tilfeller på grunn av betydelige budsjettsprekker. I 1841 gikk det så langt at det var reell fare for riksrett mot de ansvarlige ministrene.

Det var stort behov for boliger, og planlegging av en større garnisonsby kom i gang omkring 1830. Første murbrakke i det som skulle bli Brakkestokkkvartalet stod ferdig i 1832. Senere på 1830-tallet ble det i tur og orden bygget lagerbrakker og magasiner og også en kanal.

På 1840-tallet ble det bygget i rykk og napp, og over tid stod både administrasjons- og servicebygg, de to brakkestokkompleksene, samt beddinger for korvetter og skonnerter ferdige. Et kvartal med mekaniske verksteder kom også til. På 1840-tallet utvidet også komplekset seg geografisk, ved at Forsvaret tok i bruk øyene i nord (Mellomøya og Østøya) samt større arealer på landsiden utenfor selve Karljohansvern. Sistnevnte for oppføring av flere boliger, som det fortsatt var stort behov for.

Anlegget ble stadig viktigere for Marinen. Dette kom til uttrykk i 1849 da det ble omdøpt til Marinens Hovedverft, og året etter ble det nettopp et hovedverft da det overtok både status og mannskap fra Fredriksvern. Den store tørrdokken, påbegynt i 1852 og fullført i 1861, er også et uttrykk for dette.

En garnisonskirke ble innviet i 1855. Dette er nå Horten kirke. Kong Oscar 1. ga samme år anlegget navnet Carl Johans Værns Værft for å hedre sin far, kong Karl 3. Johan (det er ikke kjent når stavemåten ble «Karljohansvern»).

Som ledd i planen om å gjøre verftet til en sterk landfestning også, ble det på 1850-tallet etablert befestninger på området: fire strandbatterier og to fort ble anlagt i perioden 1852–1859. Det mest kjente av disse er antakelig fortet Norske Løve som stod ferdig i 1859. Dette er også det eneste gjenværende av de to fortene (det andre het Citadellet og ble revet i 1971) og er sammen med hovedfortet på Oscarsborg festning i dag de eneste i sitt slag i Norge.

På 1870-tallet ble Marinens Torpedovesen lagt til Karljohansvern. Ytterligere tre kanonbatterier kom til, og bebyggelsen på Øst- og Mellomøya ble utvidet.

Under den omfattende opprustningen i landet fram mot 1905 skjedde det mye på Karljohansvern. Blant annet fikk eskadren som skulle forsvare Oslofjorden sør for Drøbaksundet sin base her. Nye kanonbatterier og en utskytingsstasjon for torpedoer ble anlagt, og mange nye bygninger – særlig for Artilleriet og Minevesenet – ble oppført.

I 1912 tok personell ved Karljohansvern initiativ til innkjøp av fly, og i 1914 ble Marinens flyvevæsen etablert her. Dette ble startskuddet for Karljohansverns mangeårige funksjon som flyfabrikk. Dette satte sterkt preg på området, med bygging av for eksempel hangarer og monteringshaller for fly. Det var i det hele tatt stor produksjon av avansert militært materiell til flere våpengrener på stedet.

Under første verdenskrig var Marinen oppsatt som nøytralitetsvakt, og det var følgelig ekstra stor aktivitet på Karljohansvern i alle krigsårene.

Ved det tyske angrepet på Norge 9. april 1940 lå stasjonen – etter at befestningene i Ytre Oslofjord var forsert – nærmest åpent tilgjengelig og måtte kapitulere. Tyskerne brukte senere stasjonen som reparasjonsbase for marinen og videreutviklet flyfabrikken på Møringa og Vealøs. Ammunisjonsvirksomheten ble også videreført av okkupantene. Dessuten ble det anlagt et såkalt alarmbatteri på sydspissen av Karljohansvern som del av tyskernes omfattende kystartillerisystem. Batteriet var ett av sju anlegg i «Artillerigruppe Måkerøy» og besto av 3 stykk 10,5 cm Schneider-kanoner med skuddvidde 16 000 meter. I sum gjør dette at Karljohansvern var et viktig anlegg for tyskerne.

For å ramme den betydelige tyske aktiviteten ble Karljohansvern bombet av en stor flåte allierte fly 23. februar 1945. Områdene i vest ble mer eller mindre utslettet. I tillegg ble blant annet verkstedskvartalet og deler av Magasin B ødelagt. Bare noen få, mindre verkstedsbygninger og ett av de store magasinene (det hvor Marinemuseet ligger i dag) stod igjen, dessuten en del bygninger utenfor selve verftsområdet, blant dem Sjøkrigsskolen.

De første årene ble viet gjenoppbygging av marinestasjonen, og flyfabrikken på Møringa ble omgjort til verksted. Marinekommando Østlandet ble etablert i Oslo i 1945, men den flyttet allerede samme år til Karljohansvern. Sjømilitære korps (fra 1985 Befalsskolen for Marinen, fra 2002 Befalsskolen for Sjøforsvaret) overtok Sjøkrigsskolens tidligere bygninger. Verftet (Marinens hovedverft) ble også gjenoppbygd, men med mer vekt på sivile leveranser enn før.

I 1953 vedtok Stortinget at Marinens hovedbase skulle flyttes til bergensdistriktet, og en voldsom utbygging ble igangsatt på Mathopen i Bergen. Da Haakonsvern orlogsstasjon offisielt ble åpnet som ny hovedbase i 1963, ble således en rekke av Karljohansverns funksjoner overflyttet dit. Befalsskolen for Sjøforsvaret ble imidlertid værende på Karljohansvern fram til 2005.

På 1950-tallet begynte også en viss nedbygging og avhending av bygningsmasse til kommunen og private, mens skolevirksomheten ble styrket. I 1968 ble verftet et statlig aksjeselskap og gitt navnet Horten Verft. I forbindelse med at verftet trengte utvidelse, ble det ene fortet fra 1850-tallet, Citadellet, revet i 1971. I 1987 ble Horten Verft avviklet, og i stedet ble Horten Industripark opprettet. På 1990-tallet konsentrerte militæret seg på Møringa og øyene, og salget av eiendommer skjøt fart.