Fredriksten festning

En del provisorier ble bygd først, før et sikrere anlegg med et blokkhus, en skanse og noen redutter – til sammen kalt Cretzensten (stavemåten varierer) – ble oppført i nærheten av der Fredrikstens klokketårn nå står. Dessuten ble det reist palisader i kleiven ved «Gamleporten» og nede ved selve strandstedet som senere skulle bli kjent som byen Halden.

Svenskene rettet i 1658 (Bjelkefeiden) det første egentlige angrepet her over Idd, og kampene som da ble innledet, viste at det var nødvendig å befeste tettstedet. Lensherre, senere oberst og festningskommandant, Tønne Huitfeldt gikk følgelig til en systematisk befestning av Halden, og da svenskene 1. januar 1660 for tredje gang kom tilbake (de hadde forsøkt seg i 1659 også), var det allerede utført betydelige arbeider. Også 1660-felttoget var mislykket for svenskene, og denne gangen ga de seg etter seks uker. Umiddelbart etter fredsslutningen ble det bestemt at befestningene skulle avløses av en permanent festning – Fredriksten.

Den opprinnelige generalplanen ble utarbeidet av den nye kommanderende general i Norge, Claus von Ahlefeldt. Festningen skulle bygges oppe i høyden øst for strandstedet, omkring Cretzensten, fordi man anså det for ressurskrevende å ha forsvarsanleggene nede ved fjorden. Kongen godkjente Ahlefeldts generelle plan i 1661. De fortifikatoriske detaljene ble sannsynligvis utarbeidet av den kjente ingeniøroffiseren Willem Coucheron.

Byggingen kom i gang raskt, og arbeidene pågikk i første omgang til 1667 uten vesentlige avvik fra planen. Hovedverkene som ble påbegynt da, står fremdeles, om enn ikke nødvendigvis i nøyaktig samme utforming som de opprinnelig ble bygd: bastionene Kongen og Prins Christian og halvbastionene Dragen/Overdragen og Prins Georg. Østre og Vestre ravelin foran portene ble foreløpig utført som palisaderinger. Befestningene omkring byen brant for den vesentligste del også ned ved bybrannen i 1667, men da krig atter truet i 1674–1675 (Gyldenløvefeiden), ble palisadene gjenreist og nye anlegg oppført.

Etter freden i 1679 begynte den andre store byggeperioden, som varte til 1701. Da ble blant annet Ravelinet murt, Donjonen oppført, Dronningens bastion med det store kruttårnet fullført og det første Gyldenløves tårn bygd. Også Overberget ble bygd og Stortårnets første trinn påbegynt i denne perioden.

Natten til 4. juli 1716, under den store nordiske krigen, forsøkte Karl 12. å ta byen og festningen ved et overraskelsesangrep. De svenske styrkene var på cirka 1500 mann. Angripernes overmakt ble for stor, og byen var snart på Karl 12.s hender. Nordmennene trakk seg inn på Fredriksten, som svenskene forgjeves prøvde å erobre. Det er denne hendelsen det siktes til i fjerde vers av Ja, vi elsker dette landet (ti vi heller landet brente, enn det kom til fall; husker bare hva som hendte ned på Fredrikshald!).

I november 1718 kom kong Karl igjen og startet en beleiring av festningen, hvor oberstløytnant Barthold Nicolai Landsberg da var kommandant. Angrepet ble rettet mot nordøstfronten, og utefortet Gyldenløve ble stormet etter at det var skutt bresje i muren. Beleiringsarbeidene var nådd frem til cirka 170 meter fra hovedfestningen, da kongen om kvelden den 11. desember (etter gammel tidsregning 30. november), falt for et prosjektil som trolig ble avfyrt fra festningen. Beleiringen ble hevet og svenskene rømte landet, både her og andre områder de hadde gått til angrep, som i Trøndelag.

Karl 12.s død har vært kilde til en lang rekke konspirasjonsteorier og andre spekulasjoner, men det er fortsatt ikke alminnelig enighet om hvem som skjøt kongen. Kongens dødsfall på Fredriksten festning har fascinert leg og lærd i en årrekke og er myteomspunnet også i vår tid.

• Les mer om Karl 12.s første (1716) og andre (1718) felttog i Norge.

Etter 1720 ble det ikke oppført mange nye verker, men de gamle ble utbedret og forsterket. Dog ble Vestre og Østre kurtine ferdigstilt, og i 1753/1754 ble den gamle kommandantboligen revet og en ny bygd på samme sted.

Under krigen mot Sverige i 1808–1809 (del av Napoleonskrigene) unngikk festningen å bli angrepet, men i august 1814 beleiret svenskene den på ny (se krigen i 1814). Uten å være beseiret ble Fredriksten i samsvar med overenskomsten i Moss overlevert til svenske tropper, som i mars 1815 igjen forlot området.

Norge var nå i union med det riket festningen var bygd for å motstå angrep fra. Dermed ble den militært sett hensiktsløs. Fredriksten ble likevel ikke revet, antakelig dels på grunn av sin «ærerike historie», men også antakelig dels på grunn av sin anselige størrelse: Det ville blitt enormt kostbart å rive det digre anlegget.

I 1826 herjet en stor brann i Halden, og den rammet også atskillige bygninger inne på Fredriksten. Flere av disse ble senere gjenoppført og dette er grunnen til at mange av festningens nåværende bygninger skriver seg fra 1800-tallet.

I 1872 ble det som følge av proposisjonen «Om nedleggelse av en del befestningsverker [...]» bestemt at Fredriksten ikke skulle vedlikeholdes fortifikatorisk. Etter nedleggelsen som operativt anlegg fortsatte likevel Forsvaret å benytte den, blant annet som standkvarter for høyere kommandoer og til grunnleggende befalsutdannelse.

Festningens ikke-operative periode varte bare i noen få år. Tilspissingen av unionsforholdet mellom Norge og Sverige førte nemlig til en omfattende opprustning i Norge i årene før unionsoppløsningen i 1905. For Fredriksten medførte dette en betydelig modernisering, og den ble hovedanlegg for den sørlige delen av en forsvarslinje kalt Glommalinjen. Bygningsmessige tiltak ble gjennomført, men viktigst er det at festningen ble utstyrt med nytt og tidsmessig skyts, blant annet fire 12 cm hurtigskytende tårnkanoner med panserkupler.

Som et resultat av Karlstadforhandlingene i 1905 ble festningen imidlertid igjen nedlagt som krigsfestning, og alt det nylig monterte moderne skytset ble fjernet som del av avtalen med Sverige. All øvrig militær aktivitet skulle også opphøre, og anlegget skulle fra da av bare bevares som et (krigs)historisk minnesmerke. Festningen lå nemlig innenfor en nøytral sone som overenskomsten i Karlstad anga, og dette er årsaken til at festningen, ulikt svært mange andre militære anlegg, ikke hadde nøytralitetsvakt under første verdenskrig. På 1920-tallet ble likevel festningen benyttet av Forsvaret, dog uten «spisse» oppgaver. I 1938 ble det reist et norsk-svensk fellesmonument til minne om Karl 12. og Fredrikstens forsvar.

Under andre verdenskrig overtok den tyske okkupasjonsmakten festningen. Først og fremst ble den brukt til grensekontroll mot Sverige. Forsvarsanleggene ble tilpasset slik at Fredriksten i praksis ble en sperrefestning. Dette ble oppnådd ved å bygge et større antall stillinger og andre forsvarsverk i og rundt den gamle festningen, men tross alt uten betydelige inngrep i den historiske bygningsmassen. Tyskerne brukte Fredriksten også som lager/depot, som øveplass for den såkalte Våpenhirden og som fengsel, først for krigsfanger, senere også for norske motstandsfolk.

Helt fra 1700-tallet hadde Fredriksten vært et opplæringssted for Forsvaret. Dette ble avbrutt i krigsårene. Kort etter fredsslutningen ble arbeidet med å rydde etter okkupasjonsårene igangsatt, og allerede i 1946 kom de første undervisningsinstitusjonene i gang igjen: Underoffiserskolen og den militære forskole, og de fikk året etter også følge av Forsvarets gymnas. Skolene holdt hus her til 1982. I 1983 flyttet Hærens forvaltningsskole (senere under navnet Forsvarets forvaltningsskole) inn. Denne skolen var på Fredriksten til all militær aktivitet ved festningen ble avviklet i 2005. Som en følge av endringene ble også kommandantskapet ved festningen avviklet tidlig på 2000-tallet, men ble gjeninnført i 2008.

De bygningsmessige sporene av etterkrigstiden er beskjedne på Fredriksten. På 1940- og 1950-tallet ble det bygd noen få garasjer, uthus og lagerbygg. I 1983 kom den såkalte Braaland hovedbygning – som i 1993 fikk et mindre tilbygg – og tidlig på 1990-tallet fikk «Nye kaserne», påbegynt i 1939 og fullført av tyskerne, et større påbygg.

Fredriksten festning ble i 1999 valgt til tusenårssted i Østfold fylke. Dette førte festningen inn i en ny æra som kulturarena og møteplass. Festningen blir hvert år besøkt av flere hundre tusen mennesker, med en foreløpig topp på 340 000 besøkende i 2019 før pandemien stengte ned landet. Mange av disse er også tilskuere på store konserter og andre kulturarrangementer, eller publikum på populære TV-programmer som festningen er ramme for. Det er over tid utviklet et variert publikumstilbud på Fredriksten, med blant annet restauranter, golfbane, hotell og camping.

Fredriksten Museum, som er en del av Østfoldmuseene, ligger også inne på festningen og formidler byens krigshistorie og livet på Fredriksten. Museet har utstillinger som dekker perioden fra 1640-årene til 1905, og presenterer viktige hendelser og hverdagsliv knyttet til festningens historie.