skyttergrav

Utviklingen av militær taktikk, hvordan krig føres, har bidratt til hvordan skyttergraver er blitt utformet og brukt. I utgangspunktet var skyttergraver et statisk tiltak, og den tidlige utviklingen var nært knyttet til hvordan festningskrig ble ført og innføring av ildvåpen. Dette gjaldt særlig skyts som kunne bevegelige skyts, spesielt artilleri. Ildvåpnenes økende effekt og skuddtakt førte etter hvert til bruk av skyttergraver også under bevegelseskrig, for beskyttelse ved framrykking.

Mye av utviklingen av moderne fortifikasjoner, blant annet taktisk bruk av skyttergraver, tilskrives franske militære ingeniører på 1600-tallet. Blant dem var Sébastien Le Prestre de Vauban, som utviklet et system for bruk ved angrep på festninger. Suksessive paralleller (skyttergraver) ble forbundet med sikksakkgående løpegraver (forbindelsesgraver). Fra parallellene ble festningen beskutt av batterier og infanteri. Lengre skyttergraver lages gjerne i et sikksakkmønster for at en angriper som inntar den, ikke skal kunne skyte gjennom skyttergraven.

Omvendt ble det, for å hindre en angriper i å nå fram til festningsgraven, anlagt en lav jordvoll på gravens utside. Dette var en såkalt glacis, med dekket vei. Herfra kunne forterrenget beskytes.

Skyttergraver ble eksempelvis brukt under den spanske arvefølgekrigen (1701–1714), Krimkrigen (1853–1856) og den amerikanske borgerkrigen (1861–1865). I den sistnevnte tok begge sider i bruk skyttergraver. Beleiringen av Petersburg (1864–1865) pekes gjerne på som det tidligste eksempel på den type moderne skyttergravskrig som kom til å prege første verdenskrig. Skyttergraver som mer permanente installasjoner, for større styrker over lengre tid, stiller krav til den tekniske utførelse av byggverkene, og dette ble videreutviklet ved Petersburg. Deretter ble skyttergraver brukt blant annet under Boerkrigene i Sør-Afrika (1899–1902) og i Den russisk-japanske krig (1904–1905)

Skyttergraver er aldri brukt i samme omfang som under første verdenskrig (1914–1918). På Vestfronten, særlig i Belgia og Frankrike, ble det på begge sider bygd et omfattende nettverk av skyttergraver og forbindelsesgraver, som ble anlagt i flere soner bak hverandre. Det var særlig den omfattende bruken av maskingeværer og artilleri som førte til økt beskyttelsesbehov. Det omfattende utbyggingen av skyttergraver førte til at dette for en stor del ble en statisk krigføring – en skyttergravskrig med liten bevegelse.

Skyttergravene ble da fast etablerte strukturer i feltbefestningen og forbandt de enkelte ildstillingene. Dybden var gjerne på rundt to meter, noe mindre i våte områder. Treverk og blikkplater ble brukt for å hindre at gravene raste sammen. Lemmer ble lagt ut i bunnen og sandsekker lagt oppe på kanten som dekning for skytterne. Mellom motstandernes skyttergraver var det et såkalte´ ingenmannsland, gjerne på 300–400 meter. Her ble det lagt ut piggtråd og miner for å forhindre fienden i å rykke fram og angripe, samtidig som det var passasjer som gjorde det mulig å patruljere området om natten.

Særlig Tyskland videreutviklet skyttergravene som feltbefestning, ofte med beskyttelsesrom for maskingevær bygd i betong. Etter hvert som mer avansert artilleri – og stridsgass – ble tatt i bruk, ble soldatene i skyttergravene mer sårbare. På den andre siden av frontlinjen lå også britiske soldater i skyttergraver, og mye av forståelsen for hvordan denne formen for krigføring artet seg, stammer fra historiske framstillinger av krigen fra britisk side. Til dette hører hvordan de sikkerhetsmessige og sanitære forholdene var, der soldatene var utsatt ikke bare for motstanderens militære angrep, men også for en rekke sykdommer.

Tre spesielle sykdomstilfeller er knyttet direkte til skyttergravskrigen:

• «Trench foot» (skyttergravsfot) var den vanligste, der lange opphold i vann gikk ut over blodomløpet i føttene og ofte førte til amputasjon.
• «Trench mouth» (skyttergravsmunn) førte til blødninger og infeksjoner og til at tenner måtte trekkes, som følge av dårlig hygiene.
• «Trench fever» (skyttergravsfeber) lignet på influensa, med feber og utmattelse.

Forholdene i skyttergravene stilte også krav til utrustning, også bekledning. Trenchcoat er videreført i moderne tid som et populært klesplagg og betyr altså «skyttergravfrakk», utformet for de britiske styrkene under første verdenskrig. De ble anskaffet og brukt av offiserer og befal – menige soldater hadde ikke lov til å bruke dem. Trenchcoatene hadde blant annet skulderklaffer for gradstegn og store lommer for kart.

Skyttergraver ble i liten grad bruk under andre verdenskrig (1939–1945) da framrykking og angrep i landkrigen mest ble ført ved hjelp av kjøretøy, blant annet stridsvogner, og fly.

I en rekke kriger etter andre verdenskrig ble skyttergraver brukt, ikke minst av militært underlegne styrker som kjempet mot en overlegen kolonimakt, som i Vietnamkrigen (1957–1975), og i Eritreas frigjøringskrig mot Etiopia (1961–1991). De er også brukt i mer konvensjonelle kriger som Koreakrigen (1951–1953), den første golfkrigen mellom Irak og Irak (1980–1988) og den andre golfkrigen (1990–1991) da Irak bygde ut omfattende forsvarslinjer med skyttergraver i påvente av det allierte angrepet, også mot framrykkende stridsvogner.

Krigen i Ukraina som brøt ut i februar 2022, har i flere deler av frontlinjen blitt en skyttergravskrig. I første omgang var det russiske styrker som bygget skyttergraver som svar på de ukrainske styrkenes motangrep, men senere har også Ukraina bygget denne typen forsvarsverk.