Kildene beskriver den tidligste romerske hæren i republikken som en legion bestående av 6000 menn, som antagelig var en sedvanlig antikk hoplittfalanks. Den romerske hæren utviklet seg imidlertid på 300-tallet til en mer smidig og effektiv manipelhær. En legion ser ut til å ha bestått av 4200–5000 menn og var oppdelt i 30 manipeler, med soldater som var delt i tre kamplinjer. I første rekke stod de unge og uerfarne (kalt hastati, etter de karakteristiske kastespydene, hasta). Deres oppgave var å bremse motstanderens framrykking. I andre rekke stod de mer erfarne og sterkeste soldatene, principes, med ansvar for å nedkjempe motstanderen på slagmarken. Bakerst stod de mest garvede, men ikke lenger så utholdende legionærene, triarii. De var mest med for sikkerhet skyld, og kom bare med i kamp når det røynet på, og da sa romerne at «nå er det kommet til triariene».
Legionærene var romerske borgere med en viss eiendom som gjorde det mulig for dem selv å sørge for eget utstyr. De ble utskrevet at en embetsmann med militærkommando (imperium), normalt én av konsulene og for en feltsesong. I utgangspunktet var det ikke betaling for å virke som soldat, men Livius forteller at dagpenger til soldatene ble innført allerede på 400-tallet. Hver legion hadde normalt også et tilhørende rytteri av 300 romerske kavalerister og lettbevæpnede hjelpetropper (velites).
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.