den svenske invasjonen av Norge i 1716

Karl 12. rådde over en hær på rundt 40 000 mann. Men store deler av denne styrken måtte forsvare hjemlandet. Dessuten ville Karl 12. angripe raskt, før isen på Oslofjorden smeltet, og hadde ikke tid til å forflytte store troppestyrker nordover. Den svenske hæren som sto klar ved norskegrensen senvinters 1716, var derfor forholdsvis liten, bare på 8000 mann.

I 1716 besto den norske hæren av åtte infanteriregimenter og to dragonregimenter og var ledet av generalløytnant Barthold Heinrich Lützow, som fungerende kommanderende general. Som general var han fornuftig og beregnende, men lite glad i å ta unødige risker.

På papiret talte de norske styrkene i Norge i underkant av 20 000 mann, men av disse var rundt 3000 plassert nordafjells, rundt Trondheim, mens mange av de øvrige var spredt i garnisoner, deriblant Bergenhus, eller på orlogsfartøyer, slik at den totale styrken på Østlandet var omkring 14 000 mann. Store deler av Lützows styrker på Østlandet var bundet opp som garnisoner i grensefestningene, og resten fordelte Lützow i mindre grupper for å dekke de mulige invasjonsrutene mellom Svinesund og Kongsvinger.

Karl 12. krysset grensen 8. mars 1716 med omkring 3000 mann, hvorav 700 var kavalerister. Planen var at hans egen lille styrke skulle rette et overraskende støt mot Christiania østfra, mens en en annen svensk styrke på rundt 4000 mann ledet av general Carl Gustaf Mörner marsjerte mot byen sørfra via Moss. Ytterligere 800 svensker under general Christian Ludvig von Ascheberg skulle ta stilling ved Svinesund for å sikre forbindelsen med hjemlandet. Selv om invasjonsstyrken hans var nordmennene tallmessig underlegen, stolte Karl på at overraskelsesmomentet og svenskenes fryktede angrepskraft ville gi ham det nødvendige overtaket. Etter å ha passert grensen sør for Rømsjøen, red kongen nordvestover mot Høland med en fortropp på 650 ryttere.

Nordmennene hadde i dagene før fått nyss om at en invasjon var på gang, og hadde satt troppene langs grensen i alarmberedskap, men kongens plutselige framstøt kom likevel overraskende. Sent på kvelden nådde Karl 12. og hans ryttere Høland prestegård, der de tok en mindre norsk styrke på senga. Uten kamp ble en oberstløytnant og over 70 mann tatt til fange.

Det var nå midt på natten, og Karl 12. regnet antakelig med at det ikke var flere nordmenn i nærheten. Han etterlot en liten vaktstyrke ved prestegården og lot resten av sine kavalerister slå leir på to gårder et stykke lenger vest. Men bare et par kilometer lenger sør befant det seg 200 norske dragoner under oberst Ulrich Christian Kruse. Den norske obersten hadde fått beskjed om overfallet på Høland prestegård, og bestemte seg for å prøve et overraskelsesangrep.

Like før grålysningen nådde Kruses dragoner prestegården. Svenskene ble drevet tilbake oppover mot Rise gård. Dette var begynnelsen på en kaotisk serie med angrep og motangrep i grålysningen. Til å begynne med hadde nordmennene overtaket. Selv etter at svenskene fikk forsterkninger, slo Kruses dragoner tilbake flere angrep. Snart kom Karl 12. selv ridende med flere av sine høyere offiserer og kastet seg inn i kampen. To av svenskekongens generaler, Frederik av Hessen og grev Stanislaw Poniatowski, ble såret. Også kongen fikk et risp av et sverdslag.

Etter hvert ble svenskene for mange og presset nordmennene både forfra og fra siden. Kruse måtte gi ordre om retrett. Det begynte å bryte ut panikk under tilbaketoget over den trange broen, men Kruse lyktes i å dekke retretten med en liten baktropp. Under denne kampen ble den norske obersten skutt i armen, og da han som en av de siste krysset broen, ble han truffet i siden. Han var ikke lenger i stand til å ri og ble tatt til fange av svenskene. De fleste av de norske dragonene kom seg unna, men de hadde lidd forholdsvis alvorlige tap for en så liten styrke: 30 mann var drept eller såret. Svenskene rapporterte at de tok ti fanger. På svensk side ble 27 mann drept eller såret.

Lützow sto nær Fredrikshald (i dag Halden) med drøyt 4000 mann. Da han fikk høre at svenskene hadde angrepet ved Høland, bestemte han seg for å trekke seg tilbake til Christiania for å hindre Karl 12. i å nå dit først. Samtidig begynte de norske styrkene i Christiania, under general Jens Maltesen Sehested, å besette en forsvarslinje på Gjelleråsen og Lørenskog øst for Groruddalen for å sperre veien.

Den andre svenske invasjonsstyrken, under general Mörner, hadde 9. mars krysset grensen ved Bjørkebekk i Aremark og passerte like nord for de norske festningsanleggene ved Fredrikshald og Fredrikstad. Karl 12. fortsatte sin framrykning mot nordenden av innsjøen Øyeren. Dagen etter ledet han sine tropper over den islagte Glomma nær Fetsund, så over Nitelva og videre mot Christiania, som nå var bare 15 kilometer unna. Men for å nå den norske hovedstaden måtte han over Gjelleråsen og Lørenskog, og her hadde nordmennene forskanset seg i sterke forsvarsstillinger. General Sehesteds menn lå allerede i stilling, mens Lützow var like ved med troppene han hadde trukket tilbake fra Fredrikshald-området. Til sammen talte Lützow og Sehesteds styrke 6800 soldater pluss noen tusen mannhusinger. Det var åpenbart for svenskene at her kom de ingen vei. 15. mars besluttet han å lede styrken sin sørover for å slutte seg til Mörner og angripe Christiania sørfra.

Karl 12.s styrke marsjerte på isen langs vestsiden av Øyeren og fortsatte deretter sørvestover via Spydeberg til Hølen, nord for Moss, der han slo seg sammen med Mörners styrke 18. mars. Da det kom meldinger om at Karl 12. gjorde seg klar til å angripe Christiania fra sør, holdt Lützow et krigsråd på Akershus festning, der også sivile embetsmenn deltok. Ifølge et øyenvitne var det høy temperatur på meningsutvekslingene, men Lützows beslutning om å oppgi hovedstaden uten kamp fikk likevel støtte i krigsrådet. Alternativet var et feltslag på isen, noe som selv med et norsk tallmessig overtak ville være risikabelt.

Lützow etterlot en sterk garnison på Akershus, over 3000 mann, og ledet resten av sine tropper vestover. En ny sterk forsvarslinje var allerede under konstruksjon ved Gjellebekk mellom Asker og Drammen. Med en styrke på omtrent 7000 mann marsjerte svenskene nordover 20. mars. Da Karl 12. fikk meldinger om at veien videre mot Ekeberg var sperret av forhugninger og ville ta lang tid å forsere, besluttet han å lede sine tropper ut på isen på Bunnefjorden. Da de kom på høyde med Ekeberg, åpnet kanonene på festningen ild. Flere svensker ble drept eller skadet. Karl ga ordre om å svinge av mot vest for å få dekning bak øyene Bleikøya, Hovedøya, Lindholmen og Nakholmen. Med øyene som vern marsjerte svenskene i en bue rundt Akershus og gikk i land på Bygdøy. Derfra svingte de nordover, krysset Frognerkilen og gikk i stilling ved Aker kirke, nord for Christiania. Neste dag inntok de svenske troppene Christiania.

Strategisk sett oppnådde Karl 12. lite på å okkupere Christiania. Han havnet tvert imot i en svært vanskelig situasjon. Hvis han sendte for store styrker av gårde for å kjempe mot Lützows norske hovedstyrke ved Gjellebekk skanse, risikerte han at garnisonen på Akershus gjorde utfall mot den reduserte beleiringsstyrken. Og dersom han ble stående for lenge foran festningen, kunne nordmennene få forsterkninger og true hans forbindelser med Sverige. Den beste løsningen var å erobre festningen så fort som mulig. Allerede dagen etter at svenskene inntok byen, ga Karl 12. ordre om et stormangrep på den nordligste enden av festningen. Her lå bybebyggelsen tett opp mot festningen, og svenskene prøvde å bruke husene til å skjule oppmarsjen før de stormet fram de siste meterne med stiger, sverd og bajonetter klare. Men kraftig kanon- og muskettild fra festningen tvang svenskene til å oppgi forsøket.

23. mars, samme dag som det mislykkede forsøket på å storme Akershus, sendte Karl 12. oberst Didrik Johan Löwenstierna vestover med 600 ryttere for å foreta et rekognoseringsangrep på nordmennene i Gjellebekk-stillingen. Under disse kampene var nordmennenes tap rundt 20 døde og sårede, svenskenes antakelig noen færre.

To dager senere gjorde Löwenstierna et nytt framstøt som førte til et mindre sammenstøt. Lützow og hans nordmenn hadde funnet seg en svært sterk posisjon ved Gjellebekk. Et nettverk av forhugninger, skanser og kanonstillinger sperret veien for fienden, og over 4000 soldater pluss noen tusen mannhusinger og landdragoner var klare til å forsvare stillingen. Den norske øverstkommanderende hadde dessuten tiden på sin side. Så snart isen smeltet på fjorden, kunne han vente seg skip med forsterkninger fra Danmark. Karl 12. måtte innse at Gjellebekk-stillingen neppe kunne bli stormet med den styrken han hadde tilgjengelig. Siden et frontalangrep så ut til å være utelukket, bestemte han seg for å prøve å sende en styrke rundt Gjellebekk.

Om morgenen 26. mars forlot oberst Axel Löwen Christiania med rundt 500 dragoner som red nordover til Hakadal, der de slo leir for natten. Allerede om morgenen 27. mars, like etter at Löwen forlot sitt nattkvarter på Hakadal Verk, var en skiløper på vei til Lützow med en beskrivelse av svenskenes planer. Löwen og hans offiserer hadde diskutert sine planer på fransk uten å vite at de ble overhørt av en franskkyndig nordmann. I løpet av dagen ble det sendt flere meldinger om svenskenes bevegelser.

Også bøndene Hadeland hadde fått beskjed om at svenskene var på vei. Under ledelse av gjestgiver og fungerende lensmann Gregers Granavollen gjorde de seg klare til å møte fienden i den trange passasjen nord for Harestua, omtrent 15 kilometer nord for Hakadal. Granavollen hadde 60 mann med gevær samt en del som bare hadde økser, men som gjorde nytte for seg ved å felle trær og lage forhugninger som sperret veien for svenskene.

Da den svenske fortroppen nådde forhugningene, ble den møtt av kraftig ild fra bergsidene langs veien. Det skulle ta mange timer for svenskene å komme forbi Granavollen og de lokale bøndene. Svenskenes tap var sannsynligvis 4–7 drepte og 12–18 sårede, mens fire norske bønder ble drept, fire såret og to tatt til fange.

Om kvelden 28. mars kom svenskene fram til Norderhov prestegård. Prestefruen Anna Colbjørnsdatter tok godt imot svenskene og ga dem mat og øl. Dette kan ha hindret at Löwens menn satte gården i brann, slik de hadde gjort ved Jevnaker tidligere på dagen. Samtidig skal Anna Colbjørnsdatter i hemmelighet ha sendt melding til en norsk hæravdeling som befant seg i nærheten ved Stein gård i Hole.

General Lützow ved Gjellebekk hadde mottatt meldingene om oberst Löwens bevegelser og beordret straks oberst Johan Wilhelm Øtken, sjef for 2. sønnafjelske dragonregiment, om å dra nordover med 440 dragoner for å stoppe svenskene før de nådde Gjellebekk. Det ville ta tid å samle hele regimentet, og Øtken sendte derfor av gårde en fortropp på omkring 150 dragoner under kommando av kaptein Knud Sehested for å rekognosere.

På Stein gård, fire kilometer sørøst for Norderhov prestegård, holdt Sehested krigsråd. Der ble det besluttet å forsøke et overraskelsesangrep samme natt, uten å vente på oberst Øtken og resten av regimentet. Antakelig fryktet Sehested og hans offiserer at overraskelsesmomentet ville gå tapt dersom de ventet. Det var en svært dristig beslutning, for de var sannsynligvis klar over at svenskene var minst tre ganger flere enn dem.

I totiden om natten red de norske dragonene mot Norderhov. Fortroppen under løytnant Peder Collin snappet opp en patrulje og overrasket de svenske vaktpostene. Så løftet de prestegårdsporten av hengslene og red i full fart inn på tunet. Nordmennene skjøt eller jaget bort mange av svenskenes hester for å hindre sine fiender i å kjempe til hest. Flere av de overraskede svenskene som løp rundt på tunet, ble nådeløst hogd ned. Inne i presteboligen hørte oberst Löwen levenet. Han styrtet ut i undertøyet og ble tatt til fange.

Svenskene ga seg ikke uten kamp, og flere av de svenske dragonene som hadde slått leir på gårdene omkring, kom seg raskt på hestene og red for å komme til unnsetning. Sehesteds styrke kunne nå ha havnet i alvorlige vansker, men etter en stund ankom oberst Øtken med resten av det norske dragonregimentet. Da det grydde av dag, ble restene av den svenske styrken drevet tilbake. Major Anders Tungelfeldt, som hadde overtatt kommandoen over svenskene, besluttet at det var best å gi ordre om retrett.

De norske dragonene sto igjen på slagmarken som seierherrer. Svenskene dro tilbake samme vei som de hadde kommet, via Jevnaker og Harestua. Totalt ble 42 svensker drept eller såret, mens oppimot 130 ble tatt til fange, deriblant oberst Löwen. Men triumfen hadde ikke kommet gratis for nordmennene. 21 av norske dragoner var drept eller såret.

Samtidig som Karl 12. sendte Löwens dragoner ut på deres fatale ekspedisjon, var norske styrker i bevegelse lenger sør. Under marsjen mot Christiania hadde den svenske hovedstyrken etterlatt et forsyningsdepot og en del syke soldater i Moss. Oberst Peter Jacob Wilster, den norske kommandanten i Fredrikstad, så muligheten til å gjøre et kupp og sendte av gårde 200 mann for å ta de svenske forsyningene i Moss.

Tidlig om morgenen 26. mars forente de norske styrkene seg et stykke sør for byen. Kapteinene Hans Otto Steen og Hans Vilhelm Rømer besluttet å angripe med det samme for å dra fordel av overraskelsesmomentet. En del av nordmennene rykket fram sørfra, over den fremdeles islagte Verlebukta, mens resten angrep fra landsiden. De norske soldatene overmannet svenskene etter en kort kamp der 24 svensker skal ha blitt drept. Resten av svenskene, bortimot 400 mann, medregnet soldater, bønder og trenmannskap, ble tatt til fange.

Den svenske invasjonshæren situasjon forverret seg raskt mens vinteren gikk mot slutten. Isen ville snart smelte på Oslofjorden, slik at den dansk-norske flåten kunne bringe forsterkninger. Det var ingen tegn til at Akershus festning ville kapitulere med det første. Og så lenge Lützows norske hovedstyrke lå trygt i Gjellebekk-stillingen, var det umulig å framtvinge et avgjørende slag. Det at nordmennene i tillegg holdt både Fredrikstad og Fredrikshald, innebar en alvorlig trussel mot Karl 12.s forbindelseslinjer til Sverige, slik raidet mot Moss hadde demonstrert.

Likevel ville ikke svenskekongen gi opp. I midten av april prøvde han igjen å komme rundt på nordsiden av Gjellebekk-stillingen. Denne gangen valgte han å gjøre et framstøt nordover fra Bærums Verk gjennom Krokskogen til Ringerike. Men en norsk styrke av mannhusinger og 150 soldater under kaptein Anton Jacob Coucheron sperret veien med forhugninger i de bratte stigningene ved Nordkleiva. Svenskene rykket fram til fots. Da de var tett innpå de norske stillingene, ble de møtt av en voldsom skyting. Så mange som 32 svensker skal ha mistet livet i angrepet, mens 26 ble såret. Nordmennene rapporterte et tap på to døde og tre sårede. Svenskene trakk seg tilbake mot Bærums verk.

Etter å ha mottatt meldinger om at norske styrker hadde forsterket stillingene i Nordkleiva, besluttet Karl 12. å oppgi forsøket på å få til et gjennombrudd der. Disse meldingene om norske forsterkninger var til dels bevisst plantet feilinformasjon fra kaptein Coucheron. Husmannskona Kari Rasmusdatter Hiran lot seg ta til fange av svenskene, og under forhør gav hun dem falsk informasjon om at det nå var over tusen norske bønder og soldater ved Nordkleiva, som forberedte seg på å angripe svenskene. Slik kan hun ha bidratt til at svenskenes beslutning om å trekke seg tilbake.

Den strategiske situasjonen ble stadig bedre for nordmennene, ikke minst fordi den dansk-norske flåten hadde kommet ut fra vinteropplag og dominerte farvannene mellom Danmark og Norge. Karl 12.s håp om å få fraktet tungt beleiringsskyts sjøveien til Christiania ble dermed urealistisk. Samtidig kunne Lützows norske styrker få forsterkninger sjøveien. 6. april avholdt Lützow et krigsråd med de øverste offiserene. Her ble det besluttet å iverksette offensive operasjoner så snart de norske regimentene ankom fra Danmark. I mellomtiden skulle flere mannhusinger bli innkalt til tjeneste for å styrke sperrestillingene rundt Christiania og prøve å avskjære svenskekongens hovedstyrke fra hjemlandet.

17. april ankom viseadmiral Christian Carl Gabels flåte Fredrikstad og satte i land forsterkningene fra Danmark, rundt 4000 mann. I et krigsråd ved Gjellebekk 20. april ble det besluttet å foreta et nytt angrep mot Moss, der svenskene nå hadde opprettet et nytt forsyningsdepot. Dette angrepet ville bli vanskeligere enn det første, for denne gangen var svenskene forberedt på å bli angrepet. 600 svenske soldater under oberst Melchior Falkenbergs kommando voktet forsyningene, men med forsterkningene fra Danmark hadde nordmennene nå et stort tallmessig overtak. Operasjonen startet 22. april. Viseadmiral Christian Carl Gabel og den nyss ankomne general Georg Vilhelm Sponneck var hovedmennene bak planleggingen.

Tidlig om morgenen 23. april landsatte Gabels skip 560 soldater under oberstløytnant Henrik Jørgen Huitfeldts kommando ved Kambo, seks kilometer nord for Moss. Samtidig marsjerte brigader Vincens Budde fra Fredrikstad med 1000 mann for å angripe Moss sørfra. Gabels skip la seg utenfor byen for å beskyte svenskene fra sjøsiden.

Siden svenskene nå var omringet, fikk de tilbud om å overgi seg, men oberst Falkenberg nektet å gi seg uten kamp. Dermed gikk nordmennene til angrep. Buddes menn rykket fram i to kolonner gjennom Skoggata og Kongens gate mot svenskenes hovedforsvarsstilling på torget. Huitfeldts styrke presset på fra nord, mens Gabels skip fyrte løs fra fjorden med 64 kanoner. Svenskene satte seg til motverge, og begge sider led alvorlige tap mens de norske kjempet seg fra barrikade til barrikade mot torget. Etter to timer var nordmennene framme ved torget, der styrkene kjempet til oberst Falkenberg ble dødelig såret og svenskene overga seg.

Under kampen fikk Huitfeldt melding om at baktroppen hans var under angrep ved forhugningen nord for byen. Han skyndte seg dit med en forsterkning på 125 mann. Angriperne var 500 svenske kavalerister under generalmajor Delwig, men de ble forholdsvis enkelt slått tilbake. Det andre angrepet på Moss var 1716-felttogets blodigste trefning til da og en seier for nordmennene. Så mange som 100 svensker skal ha blitt drept, mens over 500 ble tatt til fange. Den svenske styrken var fullstendig utradert. På norsk side ble 30 mann drept og 89 såret.

Noen dager etter slaget om Moss besluttet Karl 12. å forlate Christiania og marsjere tilbake mot Sverige. Han hadde fremdeles ikke oppgitt sine erobringsplaner i Norge, men han innså at det var nødvendig å trekke seg tilbake mot grensen for å møte forsterkninger og omgruppere. Så lenge den dansk-norske flåten kontrollerte Oslofjorden, var hans lille armé i en håpløs og utsatt posisjon ved Christiania.

Likevel lyktes Karl 12. i å krysse Glomma ved Onstadsund fra 2. til 5. mai nesten uten å møte motstand. De norske styrkene var spredt, og framrykningen var blitt hemmet av dårlige veier. Dessuten var Lützow neppe særlig lysten på å møte den svenske hæren i et åpent slag. Karl 12. fortsatte sin marsj sørover via Rakkestad til Torpum, like nord for Svinesund. I mellomtiden hadde andre svenske styrker slått bro over sundet og dermed trygget Karl 12.s forbindelser med hjemlandet. Nå fikk han endelig forsterkninger, 4200 mann, slik at hans samlede styrke antakelig økte til rundt 10 000 mann.

Lützow posisjonerte seg på Rolvsøy ved Fredrikstad med sin hovedstyrke, mens mindre norske styrker ble plassert i forsvarsposisjoner lenger nord, langs Glomma. I disse stillingene avventet Lützow svenskekongens neste trekk.

I to måneder voktet fiendene på hverandre fra hver sin side av Glomma. Det fant sted bare noen mindre forpostfektninger. Den eneste større norske styrken øst for Glomma var garnisonen på Fredriksten festning, 1350 mann under kommando av oberst Hans Jacob Brun. En norsk garnison på 150 mann i Sponviken skanse ved innløpet til Svinesund overga seg etter å ha blitt angrepet av overlegne svenske styrker 4.–6. juni.

Svenskekongens leir lå fem kilometer vest for Fredriksten, men svenskene manglet fortsatt beleiringsartilleri og kunne derfor ikke iverksette noen skikkelig beleiring av den sterke norske festningen. Likevel nektet Karl 12. å gi opp og trekke seg tilbake til Sverige. Garnisonen på Fredriksten og frivillige fra byen Fredrikshald (Halden) var til stadig irritasjon for svenskene. Det frivillige kompaniet ledet av brødrene og handelsmennene Peder og Hans Colbjørnsen var spesielt aktivt i flere mindre raid mot svenske utposter og forsyningslinjer.

I begynnelsen av juli bestemte Karl 12. seg for å gjøre et siste forsøk på å vende krigslykken. Han hadde fått rede på at en stor del av Fredrikstens garnison pleide å overnatte nede i byen utenfor festningen. Karl planla derfor et nattlig overraskelsesangrep for å nedkjempe mesteparten av garnisonen før den kom seg i sikkerhet i festningen. Deretter ville det forhåpentligvis være så få nordmenn igjen til å forsvare festningen at den relativt lett kunne bli stormet.

Natt til 4. juli satte Karl 12. kurs mot Fredriksten med 1500 soldater. Kongen hadde delt angrepsstyrken i to kolonner. Han fulgte selv oberst Christer Schlippenbachs kolonne som skulle angripe et mindre festningsverk kalt Borgerskansen, som lå mellom festningen og byen. Den andre kolonnen, under oberstløytnant Rutger Fuchs, skulle trenge inn i byen gjennom Kirkeporten.

Flere norske vaktposter hadde nå varslet om angrepet, og alarmtrommene vekket de norske troppene. I et forsøk på å utnytte siste rest av overraskelsesmomentet ilte en svensk fortropp på 58 mann fra Dalregimentet mot en framskutt norsk stilling kalt Ytre borgerskanse. Her rakk den norske løytnanten Jochum Ernst Grabow og hans 24 mann å avfyre en geværsalve og to små kanoner før de ble drevet tilbake mot den indre Borgerskanse. De svenske dalkarlene fulgte hakk i hæl og lyktes nesten i å trenge inn gjennom porten til forsvarsverket sammen med Grabows flyktende menn, men skansens forsvarere var nå våkne og stoppet svenskene i en brutal kamp der 51 av de 58 dalkarlene ble drept eller såret. Også oberst Schlippenbach falt her. Svenskene gjorde flere forsøk på å komme seg over skansens murer, men ble slått tilbake.

Karl 12. innså at han ikke kom noen vei mot Borgerskansen nå som forsvarerne hadde kommet i stilling. Derfor ledet han sin kolonne ned mot byen for å styrke oberstløytnant Fuchs angrep. I rundt en time holdt nordmennene stand rundt kirken. Forsvaret ble ledet av oberstløytnant Steen Christensen Blix og ble støttet av et batteri med ni kanoner på kirkegården. Først etter at Karl 12.s kolonne forsterket angriperne, ble nordmennene fordrevet fra kirkegården.

En del av Blix’ folk rømte opp mot festningen, mens andre trakk seg ned mot torget ved havnen, der Blix til tross for at han var såret, forsøkte å organisere et nytt forsvar rundt et batteri med kanoner. Men svenskene ble for sterke, og etter at Blix ble såret for annen gang, gikk han og andre overlevende om bord i noen båter og slapp unna. Den svenske general Delwig, en av kongens mest betrodde menn, ble drept av en muskettkule i hodet mens han sto på torget. Ikke lenge etter ble også en annen svensk general, Jean Baptiste Schommer, skutt i hodet og drept mens han sto like ved kongen. Svenskene hadde erobret byen, men det hadde kostet dem dyrt.

Selv om han hadde seiret i byen, hadde ikke Karl 12. lyktes i å eliminere størstedelen av Fredrikstens garnison, og festningen var dermed like uinntakelig som før. Svenskene oppdaget snart at de hadde havnet i en svært vanskelig posisjon. De ble stadig bombardert, både av kanonene oppe på festningen og av en artilleripram ute på havnen.

Borgerne og kommandant Brun på festningen var tidligere blitt enige om å brenne ned byen heller enn å la svenskene få noen nytte av den. Flere av innbyggerne var med på å sette husene i brann. Denne selvoppofrende handlingen av innbyggerne ble senere hyllet i Norges nasjonalsang: «ti vi heller landet brente enn det kom til fall; husker bare hva som hendte ned på Fredrikshald!»

Mens byen brant, måtte Karl 12. innse at han ikke hadde noe å vinne på å bli værende. De svenske tapene var store. Det ser ut til at rundt 500 mann, en tredel av angrepsstyrken, ble drept eller såret. På norsk side ble det rapportert at 162 mann fra Fredrikstens garnison var drept eller såret, og i tillegg ble minst 50 tatt til fange av svenskene. Tapene blant de frivillige i Colbjørnsens frikompani er ukjente.

Etter det mislykkede angrepet hadde Karl 12. få muligheter til å utrette noe mer i Norge, og han begynte å forberede en tilbaketrekning til Sverige. Det er mulig at tilbaketrekningen ble framskyndet da han fikk melding om Peter Tordenskjolds angrep på den svenske transportflåten i Dynekilen 8. juli, for allerede neste dag marsjerte den svenske hæren over Svinesundsbroen og vendte tilbake til Sverige.