Glommalinjen

For å oppnå større robusthet ble det i 1899 nedsatt en ny kommisjon som skulle se helhetlig på problemstillingen. Kommisjonen leverte en innstilling i 1901 som beskrev en todelt løsning: Å etablere et sett med nye, kraftige støttefort – såkalte offensive brohoder – øst for Glomma som hovedforsvar og ha de eksisterende Glomma-anleggene som en andre forsvarslinje. Sistnevnte skulle suppleres med en rekke nye batteristillinger. Forslaget ble vedtatt, og bygging igangsatt.

De nye, sterkere anleggene ble bygd på henholdsvis Vardåsen (to nærstående anlegg, Vardefortet og Gullbekkfortet) i Kongsvinger, Dingsrudåsen i Akershus (Urskog fort) og på Ørje i Marker (Ørjekollen og Lihammeren fort, også disse to nærstående anlegg). Dessuten ble den gamle 1600-talls festningen Fredriksten i Halden oppgradert med moderne skyts – fire 12 centimeters tårnkanoner – med blant annet nybygde Hjelmkollen fort ved Svinesund og Veden skanse i Tistedal som støtte. Til tross for at mange av anleggene slett ikke lå ved Glomma – flere av de kanskje viktigste fulgte derimot Haldenvassdraget – ble også dette konseptet omtalt som Glommalinjen.

I 1905 mobiliserte både Norge og Sverige, og befestningene i Glommalinjen ble bemannet. Situasjonen roet seg, og i forhandlingene som fulgte, kalt Karlstadforhandlingene, var det norske grenseforsvaret et av hovedtemaene. Landene ble enige om å etablere en nøytral og demilitarisert sone på omkring 20 kilometer på hver side av grensen. Norge måtte demolere (rive) befestninger som lå innenfor sonen. Hjelmkollen og Veden, anleggene i Ørje og Vittenbergåsen batteri (også kalt Kroksund) litt nord for disse, og Urskog fort, lå innenfor og ble ødelagt på en slik måte at de mistet all militær verdi. Det ble debatt om både Fredriksten og Kongsvinger befestninger. Fredriksten fikk stå av historiske – og antakelig også realøkonomiske – årsaker, selv om den lå klart inne i den nøytrale sonen. Betingelsen var at skytset ble fjernet og militær aktivitet for øvrig ble avviklet. Kongsvinger lå i sonens grenseland. Anleggene her fikk imidlertid stå mot at de ikke ble videreutviklet.

En negativ konsekvens av Karlstad-overenskomsten sett fra norsk side var den militære svekkelsen mot angrep fra (sør)øst. Den overordnete forsvarsstrategien etter 1905 var nemlig omtrent den samme som før. Norge trengte altså å reetablere en østlig forsvarslinje som ikke kom i konflikt med den nøytrale sonen. Løsningen ble en mer rendyrket Glommalinje med nye anlegg i Sarpsborgavsnittet (Sarpsborg befestninger/festning med Greåker og Ravneberget fort, i samvirke med «1899-anleggene» Vestre og Østre batteri) og Fossumavsnittet (Fossumstrøkets befestninger/festning med Høytorp fort, Trøgstad fort, Fossum og Langenes brogalleri samt Bingsholmen). Flere av disse var anselige prosjekter, der de største var Trøgstad og Høytorp. I tillegg til disse besto nå Glommalinjen av Kongsvinger festning og, kan det hevdes, Fredrikstad mineforsvar.

Glommalinjen ble avviklet i etapper. De eldste og enkleste anleggene ble lagt ned i 1916, og fra utpå 1920-tallet ble flere av de øvrige tatt ut av forsvarsplanene. Mange ble nedlagt, og de resterende stilt i reserve etter hærordningen av 1933. Unntaket var Trøgstad og Høytorp, som ble videreført som blant annet manøversteder og som beholdt en viss bemanning. Disse, samt Fossum brogalleri, kom også i kamp mot tyskerne i april 1940 der det gamle skytset var til stor nytte for nordmennene.

På 1950-tallet var det planer om å gjenreise Glommalinjen, men disse ble aldri realisert. Fossumstrøket festning ble tvert om stilt i reserve i 1956 og endelig nedlagt i 1959. Trøgstad og Høytorp fikk imidlertid igjen ny militær bruk, som varte til henholdsvis 1999 og 2005.