sjøkrig

Skipenes fart økte svært langsomt. En galeon fra Den spanske armada (1588) gjorde cirka 6 knop, hollandske orlogsskip på slutten av 1600-tallet cirka 8 knop. Selv om flåtene hadde andre hurtigseilende skip, gjorde linjeskip som Nelsons Victory (1805) bare cirka 10 knop. Kanonenes rekkevidde hadde i de 234 årene fra Lepanto til Trafalgar bare økt fra 1600–1700 meter til cirka 2800 meter. Fra midten av 1800-tallet går utviklingen av sjøkrigsmateriellet atskillig raskere. Fartøyene får dampmaskin og propeller, og farten går opp fra cirka 14 knop på de første skipene med dampmaskin til over 40 knop for de dampturbindrevne skipene i første halvdel av 1900-tallet.

Innføring av sprengfylte prosjektiler, riflet skyts og bakladekanoner i 1840- og 1850-årene, førte til pansring av skip og økning av tonnasjen. Det første sjøgående pansrede skipet var den franske fregatten Gloire (1859) på 5000 tonn, med 30 66-punds kanoner og 12 cm panser. Gloire innledet en periode preget av kappløpet mellom artilleri og panser. Dette markeres sterkt med den britiske Dreadnought (1906) - 17 900 tonn, 30,5 cm kanoner og 28 cm panser - og kulminerer med de japanske slagskipene Musashi (1940) og Yamato (1940): 64 170 tonn, 46 cm kanoner og 40 cm panser. Kanonenes rekkevidde har siden 1840-årene økt fra cirka 3700 meter til 39 000 meter i 1980-årene.

Slagskipene og deres artilleri spilte en vesentlig rolle i Den russisk-japanske krig (1904–1905) og i første verdenskrig, spesielt i Jyllandslaget. De markerte seg også under andre verdenskrig. Men fly og hangarskip har siden satt slagskipene med sine store kanoner ut av tjeneste, når man unntar fire amerikanske skip av Iowa-klassen (to var i tjeneste under Golfkrigen i 1991). Operasjonene til sjøs under andre verdenskrig ble etter hvert sterkt preget av hangarskipenes dominerende rolle, av de store amfibieoperasjonene og undervannsbåtkrigen. De vesentlige faktorene i utviklingen videre frem til 1990-årene er undervannsbåten, flyet og hangarskipet, atomvåpen og kjernekraft, styrte våpen, heimende våpen og elektroniske lokaliseringsmidler, varslingsmidler, og kommunikasjonsmidler, effektivisert ved innføring av databaserte systemer og bruk av satellitter.

Da første verdenskrig brøt ut, eksisterte det cirka 400 undervannsbåter fordelt på 16 mariner. Spesielt de tyske, som i stor utstrekning ble satt inn i handelskrig, betydde meget i denne krigen. I enda større grad ble andre verdenskrig til havs preget av undervannsbåtoperasjoner. Tyskerne var de ledende og bygde 1935–1945 i alt 1158 undervannsbåter. Den første atomdrevne undervannsbåten, USS Nautilus, var klar i 1954. Den videreutviklede atomdrevne undervannsbåten som fra undervannsstilling kan skyte ut kjernevåpen med rekkevidde på opptil 6000 nautiske mil, har gitt sjøkrigen en helt ny dimensjon. INF-avtalen i 1987 mellom USA og Sovjetunionen om å fjerne mellomdistansemissiler har økt betydningen av de fartøybaserte missiler. De atomdrevne angrepsundervannsbåtene kan også effektivt anvendes som eskorte for egne styrker og konvoier.

Flyet ble tatt i bruk i sjøkrigen under første verdenskrig. Mot slutten av denne krigen begynte utviklingen av hangarskipene som spilte en så vesentlig rolle under andre verdenskrig. USAs atomdrevne hangarskip er de mest slagkraftige sjømilitære enhetene i verdens mariner. Russland utfører prøver med et hangarskip på cirka 70 000 tonn. Flere nasjoner har mindre hangarskip, de fleste beregnet på helikoptre og VTOL/STOL-fly. Landbaserte langtrekkende fly kan anvendes både til rekognosering og til lokalisering og bekjempelse av overflatefartøyer og undervannsbåter.

De elektroniske lokaliseringsmidlene gjennomgikk en rivende utvikling under andre verdenskrig. Radar gjør det mulig å oppdage og følge overflatefartøyer og fly på flere hundre nautiske mil. Sonar, tauede antenner og magnetiske anomali-detektorer brukes for å lokalisere neddykkede undervannsbåter. Undervannsbåtene er blitt mer stillegående og kan gå betraktelig dypere enn tidligere og er derved fremdeles vanskelige å oppdage for antiundervannsbåtstyrkene. Satellitter med radar, fotosensorer eller infrarøde sensorer sammen med fly, sjøgående enheter og permanente undervannsvarslingskjeder, gjør det bortimot umulig å skjule styrkebevegelser på overflaten, og til en viss grad under havets overflate.

Kanonene har fått en redusert rolle i orlogsskipenes armering. Kanonene er hurtigskytende og brukes i det vesentligste som antimissilvåpen. Praktisk talt alle fartøyer utrustes med styrte missiler. Missiler på fartøyer under 100 tonn har rekkevidde opptil 60 nautiske mil (cirka 100 kilometer). Disse hurtige små fartøyene finnes i flere varianter: deplasementsbåter, planende båter, hydrofoilbåter og luftputebåter. Farten kan overstige 50 knop, og fremdriftsmaskineriet er dieselmotorer og/eller gassturbiner. Miner er fremdeles et aktuelt våpen. De mest avanserte minene, Captor-minene, lokaliserer og søker seg frem til målet med eget fremdriftsmaskineri. Torpedoer finnes i en rekke versjoner til bruk mot overflatefartøyer eller undervannsbåter. De kan være trådstyrte eller akustisk målsøkende eller ha en kombinasjon av begge styremetoder. Amfibiekrigføringen gjennomgikk en sterk utvikling under den annen verdenskrig.

Erfaringene fra operasjonene i Stillehavet og invasjonen i Normandie har resultert i høyt spesialiserte flåteenheter og formasjoner i flere mariner, men i særdeleshet i den amerikanske. For de større sjømaktene vil flåtestyrkenes hovedoppgaver i fredstid være tilstedeværelse i potensielle konfliktområder for å kunne utøve krisekontroll, håndheve sanksjoner og utføre blokadeoperasjoner, ivareta nasjonens interesser under uroligheter i ustabile stater, samt ivareta strategisk kjernefysisk beredskap. Under Golfkrigen i 1991 demonstrerte flåtestyrkene en ny dimensjon av sjøkrigen, maktprojeksjon ved bruk av kryssermissiler fra forskjellige typer marinefartøyer for presisjonsbeskytning av landmål på store avstander.

1. Blokade, sperring av sjøområder, forbindelseslinjer eller kyststrekninger med sjøstridskrefter, inkludert fly, eller med statiske midler som miner.

2. Overflateoperasjoner mellom enkeltskip, flåteenheter og mellom flåteenheter støttet av landbaserte og hangarskipsbaserte fly. I invasjonsforsvar inngår også kystartilleribatterier.

3. Undervannsbåtkrig mot handelsfartøyer og krigsskip.

4. Antiundervannsbåtkrig ført av fregatter, jagere, landbaserte langtrekkende fly, og av fly og helikoptere fra hangarskip.

5. Hangarskipsoperasjoner som omfatter flyangrep på flåtestyrker, handelsfartøyer, bombing av flåtebaser, flyplasser og andre mål på land, nærstøtte til landstridskrefter.

6. Offensiv og defensiv minekrig og minesveipeoperasjoner.

7. Amfibiekrig med transport og landsetting av marinesoldater og vanlige landstridskrefter.

8. Strategiske atomdrevne undervannsbåter. De utgjør en lite sårbar, stående trussel med sine langtrekkende styrte kjernevåpen og kan derved avholde motparten fra å bruke kjernevåpen, samtidig som de utgjør «annet-angreps»-alternativet hvis hjemlandet blir angrepet med kjernevåpen og egne kjernevåpenbaser eventuelt ødelagt.

9. Elektronisk krigføring. I alle former for sjøkrig vil lokaliseringsmidlene, våpenkontrollmidlene og kommunikasjonene ha avgjørende betydning. Kan man ødelegge eller forstyrre fiendens elektronikk, så som radiosamband, lokaliseringsutstyr, ildlederutstyr og våpenstyring, oppnår man både egenbeskyttelse og taktiske/strategiske fordeler.

• militærteori
• krigsskip