kanonjolle

Kanonjollen var en 14 til 20 meter lang åpen rokanonbåt med en 24 punds kanon akterut. Den ble utviklet på slutten av 1700-tallet og var i tjeneste i den dansk-norske fellesflåten fra 1804 og i den norske marinen fra 1814 til ut på 1860-tallet.

Kanonjollen var lett å manøvrere, men kanonen kunne ikke beveges sidelengs. Besetningen måtte manøvrere jollen ved hjelp av årene for å sikte seg inn. Kanonjollen kunne bruke seil for å forflytte seg fra et område til et annet. Kanonen måtte da legges ned i bunnen av jollen som ballast. Fremme i operasjonsområdet og i kamp var framkomstmiddelet kun årer.

På grunn av kanonvekten ble kanonjollen påmontert en pongtong akterut for å holde seg flytende. Jollen hadde normalt 23 manns besetning med 14 årer og én mann på hver åre. I tillegg til årene hadde jollen også seil. Den hadde som regel to master og førte først sprisegl og senere luggerseil. Luggerseil var et firkantet råsegl heist på en mast som kunne legges ned når seilet ikke var i bruk. Det ga mulighet for stor seilføring på en liten mast, og var samtidig enkelt å rigge til. Det var først og fremst som rofartøyer at kanonjollen hadde sine taktiske fordeler. I stille vær kunne den med årene manøvrere seg inn på fienden og angripe fra gunstig posisjon. Men kanonjollen var ikke havgående, og i vind og sjø var den knapt sjødyktig. Aksjonsradiusen var liten og mannskapet var ubeskyttet.