Kanonbåtene var små og svært mobile krigsfartøyer drevet av seil og årer. Særlig var årene viktige. Vinden var kanonbåtenes største utfordring. Når det var vindstille, kunne kanonbåtene lett dreie rundt sin egen akse og sikte seg inn på fiendens skip, helst i vinkel for å unngå fiendtlige bredsider. Den lettbevegelige kanonbåten kunne på denne måten ta opp kampen mot store og kraftig bestykkede seilskip. Skulle det under kampen blåse opp, kunne kanonbåtene raskt komme seg unna og stikke seg vekk i fjorder eller bak skjær, noe som gjorde dem effektive på grunt vann.
Kanonbåtene var en svensk oppfinnelse. I 1772 bygde Frederik Henrik af Chapmann de første eksemplarene. Etter krigen mellom Sverige og Russland i 1788–1790 ble den dansk-norske marineledelsen interessert i den nye oppfinnelsen. Den danske kommandør Lorentz Fisker fikk etter svenske tegninger bygd de første kanonbåtene i København i 1805. Det ble utviklet to hovedtyper. Kanonsjaluppen var den største. Den var 20 meter lang og hadde to master, men ikke noe dekk. Besetningen var på 63 mann. Under roing trengte man 30 årer med to mann på hver langåre. Var det litt vind, ble det heist master og to store spriseil. Armeringen var to 24 punds kanoner i hver stevn, og ved ildgivning ble rekylen bremset av tykke trosser. Kanonene ble løsmontert og lagt som ballast over kjølen ved seilas. Kanonsjaluppene kunne i tillegg ha små mortere langs relingen for å gi en fiende krumbaneild på kloss hold.
Kanonjollen var enda enklere. Heller ikke denne typen hadde dekk, men to nedfellbare master. Besetningen var på 20 mann, hvorav 16 var engasjert som roere, hver med en åre på 20 fot. Kanonjollen var litt kortere enn sjaluppen, med en lengde på 14–20 meter. Den førte bare én 24-punds kanon, plassert i aktre stevn, som var forsterket ved en utstikkende pontong. Verken sjalupp eller jolle hadde noen som helst bekvemmeligheter for mannskapet. Svært primitive toalettforhold var mannskapene vant med fra sivilt liv på land, men verre var nok fraværet av muligheten til å lage varm mat. Selv om kanonbåtene i utgangspunktet skulle operere nær land og ikke langt fra de bedre bekvemmelighetene i «hjemmehavnen», er det lett å tenke seg sjøfolkenes slit ved årene i vind, uvær og kulde, og i tett tåke med fienden lurende i nærheten. I krigsperioden fram til 1814 ble det for det nye norske sjøforsvaret bygd i alt 42 sjalupper og 53 joller.
Krigsutbruddet høsten 1807 førte til stillstand i norsk skipsfart. Vernepliktige i det norske sjøforsvaret var folk bosatt i kystdistriktene, omtrent som under den gamle leidangsordningen fra 1000-tallet. Ordningen fra 1807 var riktignok ingen alminnelig verneplikt, men bygde på aktive sjøfolk og loser. Mannskapene var delt i tre grupper. Fullbefarne var mannskap med seks års tidligere sjøtjeneste, halvbefarne fire år og sjøvante to år. Ordningen omfattet bare Sør-Norge og følgelig ikke fiskeridistriktene i Nord-Norge. Til sammen skulle omkring 50 000 mann stå til disposisjon for det norske sjøforsvaret. Unntatt var selvfølgelig de sjøfolkene som tjente på handelsskip, fartøyer som skulle bringe korn til Norge.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.