lavett

Moderne feltskyts er ofte montert på hjullavett som taues etter et kjøretøy. Lavetten har som regel to ben som spres når skytset klargjøres for bruk, men andre varianter er kjent fra for eksempel den sovjetiske felthaubitsen D-30. Selvdrevne skyts er montert på et kjøretøy som oftest har likhetstrekk med en stridsvogn. Her gjør chassiet tjeneste som underlavett og tårnet som overlavett.

Historisk har feltlavetten vært en relativt lett konstruksjon med store hjul for å gi fremkommelighet på dårlige veier og utenfor vei.

Skipsartilleri er montert i tårn på liknende måte som selvdrevet artilleri. Historisk var skipslavetter utstyrt med små hjul beregnet på å rulle på flate skipsdekk. Lavetten var sikret med tau og taljer som ble brukt for å bremse rekylen og trekke skytset frem i ildstilling.

Kystartilleri var oftest montert i pansrede tårn som del av fjellanlegg, etter liknende prinsipp som selvdrevet artilleri og skipsartilleri. Sverige nyttet også en variant av tauet feltartilleri i rollen som kystartilleri. Festningsartilleri var historisk ofte av grovere kaliber og montert bak et brystvern eller i en kasematt. Til gjengjeld var den ikke beregnet på å flyttes, og lavetten kunne bygges uten større vektbegrensning. Den var ofte frontpivotert, det vil si at pivottappen var nær munningen og nær åpningen i brystvernet. Sideretting skjedde ved at bakparten av lavetten rullet sideveis, gjerne på en skinne. Lavetter som liknet skipslavett var også i bruk.

Lavetter for luftvernkanoner er bygget for å gi stor høyderettefrihet. De kan være tauede, selvdrevne eller stå i faste posisjoner, for eksempel på fartøyer.

Samme kanon kan være montert på ulike lavetter for å gi ulik anvendelse. Forsvaret nyttet for eksempel Rheinmetall RH202 maskinkanon først som luftvern, senere montert i kanontårn på stormpanservogner for bruk mot markmål.