Envold de Falsen

Falsen ble født i København i 1755. Han må ha vært et fremmelig barn, for han ble dimittert til universitetet med utmerkelse allerede 10 år gammel. Han studerte deretter jus og ble cand.jur. i en alder av 16 år. Fra 1772 var han kopist i Danske kanselli, en stilling som også gav ham rik anledning til å dyrke sin altoppslukende teaterinteresse. Hans første skuespill, Salvini og Adelson – om en mann i sine lidenskapers vold, ble forkastet for oppførelse på Det Kongelige Teater, men røpet talent – og selvinnsikt.

Et flagrant kjærlighetsforhold Falsen hadde til en ung enke gjorde at faren hans, som på denne tiden var justitiarius i overhoffretten i Christiania, fikk ham bort fra København ved å utvirke en utnevnelse for ham til assessor i samme rett i 1777.

I Christiania kom Falsen inn i byens gryende teaterliv, og sammen med Bernt Anker og andre stod han som innbyder til dannelsen av et fast dramatisk selskap. Til åpningsforestillingen skrev han prologen og deltok som skuespiller. I 1781 giftet han seg med en av de medvirkende kvinnene, og ble derved ytterligere knyttet til byens borgerskap. Han forsynte teaterselskapet med en rekke oversettelser, og skrev selv en original farse, De snorrige Fættere, som selskapet oppførte.

Som embetsmann hadde Falsen gjort seg fordelaktig bemerket. I 1786 ble han oppnevnt som medlem av kommisjonen som skulle granske Lofthus-reisningen, et bondeopprør ledet av Christian Jensen Lofthuus. Bøndenes klager over embetsmenns misligheter og byborgernes næringsprivilegier møtte forståelse hos Falsen. Han var selv tilhenger av næringsfrihet, og ble også snart klar over at klagene mot enkelte embetsmenn var berettiget. Ved sitt engasjement, og ikke minst evnen til å gi skriftlig uttrykk for det, fikk han stor innflytelse på kommisjonens rapport. Rapporten førte til avsettelse av enkelte embetsmenn, og på lengre sikt også til et nytt sportelreglement og frigivelse av kornhandelen på Norge.

Da faren i 1788 søkte avskjed som overhoffrettsjustitiarius, ble Envold de Falsen, 33 år gammel, utnevnt til hans etterfølger i dette høyeste dommerembetet i Norge. Men på ny viklet han seg inn i et kjærlighetsforhold, denne gang med en kvinne som var gift med landets generaladvokat og til overmål stedatter av en dommerkollega. Skandalen tvang Falsen til å godta utnevnelse til lagmann i Nordland og Finmarken. Tross sin levende interesse for forholdene i Nord-Norge ble den sosiale isolasjonen for tyngende. Deprimert dro han i 1791 til København, hvor han ble utnevnt til høyesterettsassessor. Også her ble han anerkjent for sin dyktighet i embetet, og på ny fikk han anledning til å utfolde sin kjærlighet til teateret. Flere av hans oversettelser og originale stykker ble oppført, blant dem syngespillet Dragedukken, som ble en stor og varig suksess.

I disse årene endret Falsens livssyn seg. I skriftet Om urbanitet hevdet han nå at lidenskapens rett måtte vike for plikt og fornuft. Samtidig skjedde det også en politisk modning. Terroren i kjølvannet av den franske revolusjon fikk ham til å sette borgerlig frihet foran politisk frihet, og dermed gav han sin støtte til det dansk-norske eneveldet. Mot anklagene for å ha forrådt frihetens sak (som også hans eldste sønn skulle møte mange år senere), forsvarte han seg i skriftet Hvad er Frihed og hvor skulle vi søge den.

I hans hjerte stod Norge alltid først, «det Land som jeg stedse lidenskabligen har elsket»; blant annet leverte han i københavnerårene et glødende forsvar for Norges rett til et eget universitet. I 1802 ble han utnevnt til justitiarius i Akershus stiftsoverrett, og året etter fikk han rangtittelen etatsråd. Igjen ble han et midtpunkt i Christianias teaterliv, og hans depressive tendenser, som hadde plaget ham etter årene i Nordland, vek for en tid i bakgrunnen.

Krigen med Storbritannia (Napoleonskrigene) skapte behov for en mer selvstendig administrasjon i Norge på grunn av fastlandssperringen, og Falsen ble medlem av regjeringskommisjonen som ble opprettet i 1807. Fra første stund ble han kommisjonens ledende medlem – arbeidsom, innsiktsfull, skrivekyndig og helt ut norsksinnet. Hans ord fikk avgjørende vekt i kommisjonen, hans penn formet alle skrivelser til regjeringen i København, og han var «ved alle administrative Afgjørelser – dens Sjæl».

For å motvirke ryktedannelser opprettet kommisjonen et meddelelsesblad, Budstikken, med Falsen som redaktør. Til de offisielle meldingene om krigens gang knyttet han kommentarer som var preget av av begeistring over den norske hærens tapperhet og tro på Norges fremtid. Falsen traff her akkurat den tonen som gav gjenklang, og som fanebæreren for mot og offervilje ble han selv en folkehelt.

Bak masken led Falsen under at kongen avviste viktige initiativ fra kommisjonen, og han følte intenst presset fra landets desperate forsyningssituasjon og den bunnskrapte statskassen. Følelsen av farer og uoverstigelige vanskeligheter på alle kanter, sammen med den store arbeidsbyrden, ble for mye for ham. En regnfull novembernatt i 1808 forsvant han etter et teaterbesøk, og begikk selvmord. Det ble landesorg da liket hans neste dag ble funnet ved strandkanten i Bjørvika.

Envold de Falsen var far til Christian Magnus Falsen, som var med i riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814, og var med på å skrive Grunnloven.

• Falsen
• Norge under dansk styre – 1537–1814
• Norge under napoleonskrigene
• Regjeringskommisjonen

• Bull, Francis: biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 4, 1929
• Dunker, Conradine: «Det dramatiske selskab i Christiania», i St. Hallvard 1915
• Falsen, Conrad: Slegten Falsen, 1915
• Nielsen, Yngvar: Lensgreve Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg, bind 1, 1901
• Nordberg, Sverre: «Enevold Falsen og Norge», i Avhandlinger fra Universitetets historiske seminar, 1914
• Steen, Sverre: Det norske folks liv og historie (NFLH), bind 5, 1933
• Thyness, Paul: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)