litografi

Den litografiske teknikken bygger på prinsippet om at fett og vann avstøter hverandre. Bildet tegnes, males eller sprutes direkte på bunnmaterialet, fortrinnsvis en kalkstein, med et spesielt fettholdig medium (litostift eller litotusj påført med pensel). Deretter prepareres steinens overflate med vann, syre og gummi arabicum for å feste bildet til steinen, samt rengjøre de ubearbeidede partiene og gjøre disse mer mottakelige for vann. Denne arbeidsoperasjonen kalles «etsen» (ikke å forveksle med dyptrykkteknikken etsning) og klargjør steinen for trykking.

Under trykkingen er det viktig at steinen holdes fuktig. Vannet vil støtes bort fra de fete partiene og resten av overflaten forblir våt. Når fettholdig trykksverte valses på overflaten, vil denne bare feste seg til de fete partiene. Deretter legges fuktig papir på steinen som så kjøres gjennom litopressen under kraftig trykk.

I litoteknikken kan man også overføre en tegning til steinen fra et spesielt preparert papir. Denne metoden kalles overføringslitografi og har en opplagt fordel i at bildet kan tegnes rettvendt, før det speilvendes i overføringen til steinen og deretter blir rettvendt igjen ved trykking.

For å fremstille et fargelitografi, det vil si et litografi i flere farger, brukes det i prinsippet én stein for hver trykkfarge, men man kan også oppnå flere fargetoner ved hjelp av overtrykking.

Oppfinnelsen av fotografiet muliggjorde senere en mekanisk fremgangsmåte, fotolitografi (1868). En annen moderne utvikling av litografiet er offset.

Den litografiske trykkmetoden ble utviklet av dramatikeren og komponisten Alois Senefelder mellom 1796 og 1799 som en effektiv og rimelig måte å mangfoldiggjøre tekster og noteblader på. Hans arbeid resulterte i en lærebok i litografiteknikken, Vollständiges Lehrbuch der Steindruckerey, utgitt i 1818.

Siden det lot seg gjøre å ta langt flere avtrykk av en litostein enn av en kobberplate, ble litografiet raskt en av de mest benyttede grafiske teknikkene. Litoteknikken egnet seg godt til reproduksjon og ble anvendt til mangfoldiggjøring av en mengde ulike typer materialer, som for eksempel store publikasjoner med reproduksjoner av malerier fra offentlige samlinger, landskapsprospekter og portretter, samt mer praktiske trykksaker som byplaner, kart, hilsningskort, spillkort, vinetiketter, annonseringer, teaterprogram med mer. Trykkerier (offisiner) ble etablert over hele Europa.

I Norge ble litografiske offisiner grunnlagt av Louis Fehr i 1822 og Hans Thøger Winther i 1826, begge i Christiania, og i 1827 av Georg Prahl i Bergen.

I nyere tid har mer moderne teknikker som offset og digitale metoder overtatt som kommersiell mangfoldiggjøringsteknikk. Innen billedkunsten og kunstgrafikken spiller derimot fremdeles litografiet en sentral rolle som en selvstendig uttrykksform med særskilte billedmessige muligheter.

Litografiet fikk tidlig en selvstendig kunstnerisk verdi gjennom store kunstnere som Théodore Géricault og Eugène Delacroix. Francisco Goyas fire store tyrefektermotiver, Tyrene i Bourdeaux, fra 1825 utgjør et av grafikkhistoriens høydepunkter. Over en periode på 40 år produserte Honoré Daumier over 100 litografier i året der han reflekterte over sosial og politisk uro i Frankrike med sine satiriske karikaturer i dags- og ukepressen i Paris.

Etter en kunstnerisk svakere periode etter 1860 fikk litografiet, ikke minst fargelitografiet, en ny blomstringsperiode i Frankrike med kunstnere som Henri de Toulouse-Lautrec, Odilon Redon og Pierre Bonnard. Edvard Munch, et av grafikkhistoriens største navn, praktiserte litografiet fra 1895. I Tyskland og Østerrike benyttet blant andre Emil Nolde og Oskar Kokoschka litografiteknikken, samt Jens Ferdinand Willumsen i Danmark, James Whistler i Storbritannia og mange flere.

Etter andre verdenskrig fikk litografiet nok et oppsving som kunstnerisk medium ledet an av Picasso med sin eksperimentelle holdning og varierte produksjon. Han ble fulgt av Henri Matisse, Georges Braque, Marc Chagall, Fernand Léger, Joan Miró, Georges Rouault og andre. I Amerika vistes en ny interesse for den litografiske metode med opprettelsen av Universal Limited Art Editions (ULAE) i New York i 1957 og Tamarind i California i 1960. Flere ledende amerikanske kunstnere som Jasper Johns og Robert Rauschenberg laget originale og suksessrike trykk som var en del av og inspirerte en intens periode i amerikansk grafikkhistorie i 1950-, 1960- og 1970-årene.

Foruten Edvard Munch har en lang rekke norske kunstnere benyttet litografiet som kunstnerisk medium, blant andre Erik Werenskiold, Henrik Lund, Anna-Eva Bergman og Frans Widerberg

• grafikk
• offset

• Breivik, Anne (1977). Om grafikk. Oslo: Tiden
• Gilmour, Pat, red. (1988): Lasting impressions: lithography as art. London: Alexandria Press
• Griffiths, Anthony (1980): Prints and Printmaking: An Introduction to the history and techniques. London: British Museum
• Helliesen, Sidsel (2000): Norsk grafikk gjennom 100 år. Oslo: Aschehoug
• Helliesen, Sidsel (2008): Vi ser på grafikk (nyutgivelse av 1987-utgaven). Oslo: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design
• Senefelder, Alois (1819): A Complete Course of Lithography. London: Rudolph Ackermann