Sumer

Navnet kommet av akkadisk shumerum, semittenes navn på det sørlige Mesopotamia. Selv kalte sumererne dette landet ki-en-gi. Betydningen er noe omstridt, men oversettes ofte med «hjemlandet». Deres eget språk regnes verken som semittisk eller indoeuropeisk. Opprinnelig var «sumer/isk» betegnelse for språk (sumerisk) og landområde. Men sumerere er også blitt den konvensjonelle betegnelsen på folket som levde i den sørlige delen av dagens Irak på 2000–tallet.

Det er ikke funnet bosetninger i det sørlige Irak fra før 5000–tallet fvt. Den tidligste bebyggelsen er fra Ubaid-kulturen (cirka 5000–4000 fvt., som har etterlatt seg både keramikk og bygningsrester, og fra Uruk-kulturen (cirka 4000–cirka 3000 fvt.). Det er en tydelig enhetlig og kontinuerlig kultur i det sørlige Mesopotamia helt fra de tidligste bystatenes tid, men sumererne er den første befolkningen som har gitt oss pålitelige historiske opplysninger om landet og samfunnet.

Sumerernes opphav er sterkt omdiskutert. Noen regner med at sumererne innvandret rundt 3000 fvt. (muligens fra sør eller sørvest), men det har ikke vært mulig å identifisere noe brudd i den materielle kulturen som tilsier at en innvandring har funnet sted. Andre mener det dreier seg om landets opprinnelige befolkning.

Hvorvidt sumererne har utgjort en enhetlig etnisk gruppe eller om det dreier seg om ulike befolkningselementer, vet vi heller ikke. Fra å være de dominerende fra rundt 3000 fvt. forsvinner sumererne helt ut av historien ved slutten av 2000–tallet og går opp i den semittiske befolkningen i Mesopotamia, som også overtar deres kultur, skrivekunst, litteratur, religion og vitenskap.

• Les mer om Mesopotamias forhistorie.

Ved begynnelsen av historisk tid var språket i det sørlige Mesopotamia sumerisk, og gjennom hele 2000-tallet fvt. var sumerisk det talte og skrevne hovedspråket i Mesopotamia. Da Sumer ble underlagt babylonsk kultur rundt 2000 fvt. ble sumerisk erstattet av akkadisk som talespråk. På 1000-tallet fortsatte sumerisk likevel å være skriftspråk, men ble etter hvert fortrengt av akkadisk. I det første årtusen fvt. forble sumerisk de lærdes språk, mens akkadisk etter hvert ble fortrengt av arameisk.

Skrivekunsten oppstod i Mesopotamia engang mellom 3500 og 3000 fvt. Selv om det er uklart hvilket språk som først ble nedfelt i skrift, er det hevet over tvil at de som først benyttet skrivekunsten fullt ut, skrev sumerisk og brukte kileskrift. Kileskriften var komplisert, men den ble likevel etter hvert overtatt av en rekke av de omkringliggende kulturene. Mange ulike språk ble etter hvert skrevet med kileskrift.

• Les mer om litteratur i Mesopotamia.

Det har vært foretatt utgravninger i Mesopotamia i mer enn hundre år, også i de områdene som tilhørte det gamle Sumer. Siden byene oftest ligger gjemt under flere meter med sand har mange av dem vært vanskelige å lokalisere. Noen, som Lagash, ble først funnet på 1950–tallet. Utgravninger foregår også i dag. Mens tidlige arkeologer fokuserte mest på å finne rester etter bymurer, templer, og palasser, fokuserer vår tids arkeologer også på å finne spor etter vanlige folks liv.

Det ble fort klart at den sumererne etterlot oss både byggverk, skrift, kunst (glyptikk) og religiøse forestillinger som dannet mye av grunnlaget for senere tiders religioner i Midtøsten. Å danne seg noe fullstendig bilde av samfunnsformer og religion i det tidlige sørlige Mesopotamia er likevel svært vanskelig. Men nyere funn og stadig flere oversettelser av de gamle tekstene gir stadig mer informasjon.

• Les mer om religion i Mesopotamia.

Våre kilder til den tidligste tiden består av bilder på rullesegl/sylindersegl og bygningsinnskrifter (ofte overlevert i kopier fra senere tid) og den sumeriske kongelisten. Det første eksemplaret av denne ble funnet i Nippur tidlig på 1900-tallet. Den inneholder en opptegnelse av både de sumeriske og nabobyenes herskere helt fra mytisk til historisk tid. Senere er det funnet flere versjoner. Ingen er helt like. Fra senere tid har vi også et enormt antall kileskrifttavler.

Vi har etter hvert også fått også stadig mer presise dateringer og opplysninger, delvis basert på det vi vet om nabolandenes historie. På denne måten er det lettere å tidfeste hendelser og ikke minst kongers regjeringstid. Likevel finnes flere ulike dateringssytemer.

Det gamle Sumer bestod først av mange små bystater, som med sine lokale herskere, utgjorde selvstendige politiske og økonomiske enheter. I den første perioden av tidlig dynastisk tid skjedde en omfattende fraflytting fra landdistriktene og inn til bystatene. Som et resultat av denne urbaniseringsprosessen var cirka 80 prosent av befolkningen rundt 2500 fvt. bosatt i byer, mens mye av inntektene kom fra landbruket. Det ble bygget nye templer og palasser, og for første gang fikk byene bymurer. Dette gjenspeiler den politiske situasjonen i området, der de ulike bystatene stadig førte krig med hverandre for å utvide sine grenser.

Det var trolig hyppige kriger med stadige maktskifter og skiftende maktallianser mellom herskerne over de forskjellige bystatene. Vi vet at i én periode hadde kongen av Kish i nord makten over det relativt fjerntliggende Lagash. Det er funnet store bygningskomplekser fra perioden, såkalte «palasser» og «templer» som antagelig går tilbake til den administrative, økonomiske og religiøse organiseringen av bystatene. Mye tyder på at alt land og alle produkter ble ansett å tilhøre gudene og kongen som gudenes representant.

Herskerne over bystatene ble betegnet med ulike titler: en – «herre», ensi – «guvernør» og lugal – «konge» (sumerisk «stor mann»). Det er ikke klart hvilke funksjoner de enkelte herskerne hadde (de kunne dessuten variere fra bystat til bystat). En synes å ha vært den øverste religiøse lederen (øverstepresten), mens lugal var den øverste politiske herskeren. I noen tilfeller hadde denne flere ensi under seg.

De såkalte kongegravene i Ur, som stammer fra den tidligste perioden, gir oss et bilde av herskernes og hoffets betydning. De døde ble begravet inntullet i klede eller i en kiste sammen med sine smykker, sminke, våpen og sylindersegl. Mest kjent er de vakre gullsmykkene fra de såkalte kongegravene som befinner seg i British Museum i London. Gravene inneholdt også krukker og boller som kan ha inneholdt mat og drikke.

• Les mer om kunst i Mesopotamia

Fra og med slutten av tidlig dynastisk tid synes skillene mellom den religiøse og den verdslige sfæren å være mer tydelige, men hele tiden var den verdslige herskeren underordnet gudene og handlet på gudenes vegne. Hver bystat hadde sin hovedgud (byens særlige beskytter) som var knyttet til det største tempelet. Noen byguder var bare viktige i lokalmiljøet, andre kunne, etter hvert som byene de kom fra vokste i makt, få innflytelse over et større område. Byene hadde også templer til andre guder enn de lokale bygudene, særlig Inanna og Enlil.

Etter å ha vært underlagt Akkad i nesten 150 år klarte den sumeriske småkongen av Uruk, Utuhegal (cirka 2119–2113 fvt.) å fordrive de fremmede herskerne og legge grunnen for samlingen av Sumer. Omtrent samtidig fikk bystaten Lagash et kulturelt oppsving under Gudea (vi har ingen nøyaktige årstall). Innskrifter forteller at Gudea hentet håndverkere og kunstnere fra fjerne land for å bygge sitt nye tempel.

Etter Utuhegal overtok hans militærguvernør (og mulige sønn) i Ur, Ur-Nammu (cirka 2112–2095 fvt.) kongetronen og forente hele Sumer i løpet av kort tid. Riket stakte seg helt fra det nordlige Mesopotamia til Elam. Det nye imperiet kalles Det tredje dynasti i Ur (Ur III) fordi det, ifølge den sumeriske kongelisten, hadde vært to tidligere dynastier i Ur forut for Ur-Nammu. Imperiet tok opp arven etter Akkade-dynastiet, og kongene konsoliderte sitt rike gjennom en sterk sentralisering av makten. Den semittiske og sumeriske delen av befolkningen later til å ha levd i fred, og mange offentlige funksjonærer bar akkadiske navn.

Kongene i Ur knyttet sterke politiske og kulturelle bånd til Uruk som skulle komme til å spille en viktig symbolsk og ideologisk rolle for Ur III-dynastiet. Blant annet gjenoppbygde Ur-Nammu Inanna-tempelet i Uruk og utstyrte det med et imponerende tempeltårn (ziggurat). Det er sannsynlig at eposet om Gilgamesh fikk sin klassiske sumeriske utforming i denne perioden. Dette har sin bakgrunn i at de ulike Ur III-kongene knyttet medlemmene av sitt dynasti til de tidligere kongene i Uruk gjennom mytiske familiebånd. Ninsun og Lugalbanda, Gilgamesh' foreldre, ble for eksempel dyrket som Ur III-kongenes guddommelige foreldre, og Gilgamesh som deres bror.

En betydningsfull konge i Ur III-dynastiet var Shulgi (cirka 2094–2047 fvt.). I Shulgis lange herskerperiode ble riket stabilisert og konsolidert, sentraladministrasjonen reorganisert og styrket. Det ble opprettet en stående hær, innført et effektivt skattevesen og forsyningsapparat, kongen ble guddommeliggjort i sin levetid, jordbruket ble forbedret, kulten fornyet, handelen med området rundt Persiabukta gjenopprettet og det ble innført nye vektstandarder.

Ur III er ofte omtalt som «Den sumeriske renessanse» eller «Det nysumeriske rike» og ble oppfattet som en reaksjon på de semittiske sargonidenes imperium. Dette skyldes særlig den omfattende litterære aktiviteten på sumerisk språk, også i skriverskolene (det er funnet «øvingstekster» fra elever), og de mange administrative tekstene skrevet utelukkende på sumerisk.

Likevel var Ur III heller en videreutvikling av den tidligere sumeriske kulturen enn en renessanse. Snarere enn en reaksjon mot det semittiske Akkadedynastiet, representerte Ur III en politisk kontinuitet med Akkad, der sargonidenes styresett ble oppfattet som et ideal.

• sumerere
• sumerisk
• Ur
• Lagash
• Mesopotamia
• Mesopotamias forhistorie
• Religion i Mesopotamia

• Bottéro, Jean (oversatt av Teresa Lavender Fagan (2001): Religion in Ancient Mesopotamia. University of Chicago Press. Chicago and London.
• Leick, Gwendolyn (2002): Mesopotamia. The Invention of the City. Penguin Books.