Det gamle Israel

Mosebøkene forteller om tiden fra skapelsen til slutten på israelittenes vandring gjennom Sinaiørkenen. Mosebøkene ble lenge ansett for å være skrevet av Moses selv. Innenfor tradisjonelle og konservative jødiske og kristne kretser er det fremdeles slik. Men allerede under opplysningstiden begynte noen å se på disse tekstene med vitenskapens øyne. Den jødiske filosofen Baruch Spinoza hevdet at Mosebøkene måtte være satt sammen av forskjellige kilder, og stamme fra forskjellige tider. Kristne forskere, som Julius Wellhausen, videreutformet denne teorien. Hans teorier har hatt gjennomslag innenfor moderne bibelforskning helt frem til i dag – i én eller annen form.

Det vi gjerne omtaler som Den hebraiske bibelens historiske bøker (Josva, Dommernes bok, Samuelsbøkene og Kongebøkene) forteller historien om et folk og dets historie, fra innvandringen til Kanaan til eksilet i Babylonia på 500–tallet fvt. Personene og hendelsene som beskrives i alle disse bøkene, danner bakgrunn for både jødedommens religiøse tradisjoner og ritualer, og er også viktige som kristendommens bakgrunn. Mange av hendelsene er også omtalt i Koranen, om enn i en noe annerledes form.

Jødisk tradisjon ble formet i en tid da ingen stilte spørsmål ved Bibelens pålitelighet som historisk kilde. For svært mange troende i dag er vitenskapens oppfatninger om israelittenes tidlige historie ikke relevante. Det dreier seg om hellig historie.

Moderne forsknings syn på hvor mye som kan betraktes som historisk er fremdeles sterkt varierende; fra retninger som mener store deler av fortellingene har en virkelig historisk bakgrunn, til en retning som hevder at nesten hele Det gamle Israels historie er en senere konstruksjon, laget for å skape samhold i tiden etter det babylonske eksil (586–638 fvt.) eller enda senere.

Denne retningen, kalt «minimalistene», eller «revisjonistene» av dens motstandere, har blant annet vært knyttet til universitetene i København og Sheffield, men også en del andre forskere heller i mer eller mindre grad til deres teorier. De akademiske debattene rundt Det gamle Israels fremvekst, religion og kultur har ofte et svært opphetet og ubehagelig preg.

De aller fleste bibelforskere, religionshistorikere og arkeologer er i dag likevel enige om at Bibelens fremstilling av Det gamle Israels tidlige historie og religion ikke kan karakteriseres som historieskriving i ordets moderne betydning. Tekstenes funksjon er teologisk, hensikten er å gi et samlende bilde av et folks opprinnelse og dets forhold til en guddom.

Helt fra begynnelsen av 1900-tallet og frem til i dag har mange nasjoner vært engasjert i arkeologiske utgravninger i Palestina/Israel. Fra rundt 1920 oppsto en retning som søkte å finne bekreftelse på at det ligger historiske hendelser bak Mosebøkenes beretninger om israelittenes tidlige historie. Metoden kalles gjerne «bibelarkeologi» (Biblical Archaeology). Retningen var ledende helt frem til siste halvdel av 1900–tallet.

En som særlig satte sitt preg på denne metoden, var den amerikanske arkeologen William Foxwell Albright (1891–1971). Han mente at patriarkfortellingene gjenspeiler historiske hendelser, og at de som var omtalt var virkelige personer. Målet hans var derfor å få israelittenes tidlige historie til å stemme overens med det øvrige Midtøstens historie. Man mente for eksempel å ha funnet flere bevis for at erobringen av Kanaan hadde foregått slik den er beskrevet i Josvas bok. Albrights ideer satte sitt preg på flere generasjoner unge arkeologer. Metoden har imidlertid mange fallgruver, og moderne dateringsmetoder har vist at mange av de tidligere tolkningene var feil. Etter seksdagerskrigen i 1967 fikk også israelske arkeologer, som Yigael Yadin (1917–1984), tilgang til høylandet i det gamle Juda og Samaria (i dag kalt Vestbredden). Interessen for utgravninger av steder omtalt i bibeltekstene økte markant, men i dag stilles det også spørsmål ved flere av den tidens dateringer.

Studiet av arkeologiske funn er likevel fremdeles et viktig hjelpemiddel for å kunne rekonstruere Det gamle Israels tidlige historie og kultur. De fleste av nåtidens arkeologer understreker imidlertid at arkeologer må tolke sitt materiale utelukkende ut fra vitenskapelige metoder. Det brukes både antropologiske, sosiologiske, religionshistoriske og filologiske metoder, ved siden av karbon–14 datering, dronefotografi og DNA– undersøkelser av biologisk materiale.

Interessefeltet har også forskjøvet seg noe. Mens man tidligere i stor grad hadde fokusert på befestninger, borger, templer, bymurer og spor etter krig og erobringer, er mange arkeologer nå opptatt av også å studere boligområder og private hjem, for slik å finne spor etter vanlige menneskers liv. Dette har gitt oss ny kunnskap om innbyggernes skikker og religiøse forestillinger. Kjennskap til nabolandenes religion, historie og litteratur er derfor også av stor betydning, ikke minst for lettere å kunne plassere funnene i en større kulturell ramme.

Nesten helt frem til våre dager har det vært en allment utbredt oppfatning at beretningene om Abraham, som valgte den eneste rette gud og forlot sin hjemby Ur i Kaldea for å slå seg ned i det lovede landet Kanaan, måtte ha en historisk bakgrunn. Å datere denne såkalte «patriarktiden» ut fra bibeltekstenes tidsangivelser har imidlertid vært svært vanskelig. Både jødisk tradisjon og mange kristne teologer og forskere daterer i dag denne perioden til 1700–tallet fvt. Moderne vitenskapelig forskning anser patriarkene som litterære skikkelser og ikke som historiske personer i ordets moderne betydning, og patriarktiden dateres derfor ikke.

Også når det gjelder israelittenes opphold i Egypt, utvandringen derfra under ledelse av Moses, og innvandringen til landet Kanaan, er det stor uenighet. Det er ikke funnet ikke-bibelske tekster eller arkeologiske bevis på at det bodde over én million fremmede israelitter i Nilens deltaområde i den aktuelle perioden. Arkeologene har heller ikke kunnet finne spor etter israelittenes lange opphold i Sinaiørkenen. Man er heller ikke enig om hvor det omtalte Sinaifjellet skal ha ligget.

Blant dem som likevel er overbevist om at Mosebøkenes fortellinger gjenspeiler faktiske hendelser, har forskjellige dateringer vært foreslått. Tidligere var det vanlig å hevde at utvandringen fra Egypt må ha funnet sted på 1400-tallet, men dette lar seg dårlig forene med Det gamle Egypts dokumenterbare historie. Dette var en tid da egypterne, under Thutmose 3. (regjerte cirka 1479–1425 fvt.,) hadde god kontroll på hele Kanaan. De som likevel mener det har funnet sted en større og samlet utvandring, daterer denne nå til de siste tiårene av 1200–tallet fvt., under farao Ramses 2. (regjerte cirka 1279–1213 fvt.) eller hans sønn Mernephtah (regjerte cirka 1213–1203 fvt.).

Svært mange forskere mener likevel at beretningene om utvandringen fra Egypt er å betrakte som en hellig historie og nasjonalmyte, konstruert i ettertid for å skape en felles identitet, uten å se helt bort fra at det kan ligge gamle fortellinger og tradisjoner bak. De ser derfor etter andre forklaringer på israelittenes bakgrunn enn en samlet og mirakuløs utvandring fra Egypt.

Også bibeltekstene gir et litt uklart bilde. Fortellingene i Josvas bok gir inntrykk av at det fant sted en rask og samlet erobring av landet, mens Dommerboken tegner et bilde av en mer gradvis og fredelig innvandring. Allerede på midten av 1900-tallet ble det fremsatt forskningsteorier om en fredelig innvandring, den såkalte «landnåmsteorien».

Men også senere har flere arkeologer likevel ment å ha funnet spor etter Josvas erobringer i Jordandalen og Galilea. Bedre datering har nå vist at flere av de aktuelle stedene (som Jeriko), etter all sannsynlighet var ødelagt før israelittene dukket opp på den historiske arena. Andre gamle byer i Kanaan, som Megiddo og Lakish, ble ifølge dagens arkeologer ødelagt cirka 1150–1130 fvt., men av hvem eller hvordan er umulig å fastslå med sikkerhet.

De senere tiårs utgravninger har bekreftet at det fant sted en betydelig befolkningsøkning i høylandet på begge sider av Jordanelven fra siste halvdel av 1200-tallet fvt. Antall bosteder økte til det mangedobbelte. Det finnes mange teorier om hvor de nye innbyggerne kom fra. De fleste utelukker ikke at noen av de nye innbyggerne kan ha kommet fra områder eller land utenfor Kanaan, også fra Egypt. En annen teori er at det kan ha dreiet seg om områdets egne småfe-nomader, som så seg nødt til å begynne å bli bofaste på grunn av de endrede forholdene i lavlandet. Utstrakt tørke blir i dag også ansett som en mulig årsak.

Men økningen kan også ha omfattet tidligere byboere som ønsket et nytt bosted. Allerede på 1960-tallet ble det fremsatt teorier om at sammenbruddet av mange av de gamle og mektige bystatene i Kanaan ved slutten av bronsealderen (rundt 1200 fvt.) førte til sosioøkonomiske omveltninger i lavlandet og til en omfordeling av Kanaans befolkning. Ødeleggelsene kan ha flere årsaker, som et sammentreff av tørkeår, epidemier, interne oppgjør, jordskjelv eller at fremmede ikke-semittiske folkegrupper, kalt havfolkene, erobret store områder langs det østre Middelhav på 1100–tallet fvt. Vi vet at ett av disse folkene, filisterne, etter hvert opprettet sine egne bysamfunn i lavlandet i det sydlige Kanaan og ble i henhold til bibeltekstene israelittenes hovedfiende. Disse omveltningene kan også ha gjort det mulig å opprette et nytt samfunn i høylandet.

Det er få utenombibelske kilder fra denne tidligste perioden, da landet skal ha vært ledet av utvalgte «dommere». Den eneste aktuelle skriftlige egyptiske teksten som nevner ordet «Israel» er den såkalte «Israelstelen» (Mernepthas stele) i Luxor i Øvre Egypt. Den ble reist av Merneptah etter et krigstog til Kanaan en gang mellom 1224 og 1202 fvt. På den lot han innrisse ordene «Israel er lagt øde, hans sæd er ikke mer». Teksten spesifiserer ikke hva eller hvem det dreier seg om. Mange mener likevel det viser at det på den tid allerede var grupper som betegnet seg som israelitter, eller et område som ble kalt Israel.

Forskere er ennå ikke enige om denne befolkningens sammensetning og kultur, men flere trekk viser at det begynte å utvikle seg en ny etnisk bevissthet. Blant annet finner man ikke rester etter svin i avfallet etter disse bosetningene. En spesiell type hus, kalt israelittiske fireroms hus, dukker også opp i høylandet på denne tiden. Man antar derfor at innbyggerne var opptatt av å markere en grense mot innbyggerne i lavlandet, og at vi etter hvert kan snakke om israelitter som en egen etnisk gruppe. Enkelte forskere omtaler også disse som proto-israelitter.

Vi vet også lite om religionen. Bibeltekstene gir inntrykk av at israelittene var monoteister helt fra Abrahams tid. Bibeltekstene tyder likevel på at man godtok at andre folk hadde andre guder, men at JHVH (Jahve) skal ha vært israelittenes egen spesielle gud og beskytter (monolatri). Mange bibelske skikkelser fra denne tiden er likevel blitt viktige i jødisk og kristen tradisjon (Rut, Hanna, Samson, Jefta).

Under Salomos sønn, Rehabeam (cirka 934–917 fvt.) ble riket delt. Nordrikets historie strakte seg over 200 år. Den ble urolig og blodig, med opprør og stadig nye kongeætter på tronen. Riket lå i stadig kamp med arameerne i nordøst, med vekslende hell. Kjente konger fra denne perioden var opprøreren Omri, som grunnla hovedstaden Samaria, og hans sønn Akab (cirka 874–852 fvt.). Det var Omris ætt, de såkalte omridene, som brakte Nordriket til et høydepunkt materielt sett.

Moderne arkeologi viser et sterkt kongedømme, med utenlandske forbindelser, et effektivt militærvesen og mange store byggverk. Omridene ble styrtet av hærføreren Jehu i 842 fvt. Med støtte fra profetkretser ryddet han hardhendt ut mot det profetene mente var fremmed kult, vesentlig Baal og Ashera (2. Kongebok 17, 9–12 og 16–17). Men de kanaaneiske gudene var ikke lette å fjerne (2. Kongebok 13,6). Etter hvert meldte en farligere fiende enn arameerne seg, assyrerne. Det var de som under kong Salmanassar 5. og hans etterfølger Sargon 2. knuste Nordriket i 722 fvt. og deporterte store deler av folket. Andre folkeslag flyttet inn i deres sted.

Juda rike besto, enda det var alvorlig truet av assyrerkongen Sanherib (regjerte cirka 704–681), som herjet rundt i landet og brente byen Lakish etter en lengre beleiring. En stor del av byens befolkning ble bortført til Assyria. Relieffer i Vestpalasset i Ninive bekrefter at disse hendelsene fant sted. Juda ble styrt av konger som alle ble regnet som tilhørende Davidsætten. Unntaket var den kvinnelige regenten Atalja (regjerte cirka 841–835 fvt.), som ikke ble regnet som en legitim hersker, og som til slutt ble myrdet i sitt slott (2. Kongebok 11, 16).

Det brøt senere ut flere opprør, og det store jødiske opprøret i 66–73 evt. (den jødisk-romerske krig) ble avgjort ved at keiser Titus' tropper i år 70 evt. inntok Jerusalem og lot tempelet gå opp i flammer. Tempelkulten opphørte for alltid, og jødedommen måtte finne en ny form. Den siste motstanden mot romerne ble nedkjempet ved Masada i 73 evt. Den beste kilde til denne tiden er den samtidige jødiske historieskriveren Josefus Flavius.

Jødisk liv i landet var likevel ikke helt borte. Overlevende lærde rabbinere samlet seg i byen Javne sørøst for dagens Tel Aviv, der de videreutviklet både lover og tradisjoner slik at de kunne praktiseres over alt og til alle tider. Slik ble den formen av jødedommen som kalles rabbinsk jødedom til.

Jødene i landet Israel hadde ikke helt gitt opp sin motstand. En siste jødisk oppstand fant sted under keiser Hadrian i årene 132–135 evt. (Bar-Kokhva-opprøret) og fikk skjebnesvangre følger. Etter at opprøret var slått ned, erstattet Hadrian betegnelsen Provincia Judea med Provincia Syria Palaestina (eller bare Palaestina), og Judea ble en romersk koloni. En stor del av landets jødiske befolkning ble drept, forvist eller solgt som slaver.

Jerusalem ble totalt ødelagt, og en ny romersk by ble reist på stedet. Byen fikk nå tilnavnet Aelia Capitolina til ære for keiser Hadrian, og jødene hadde ikke tilgang til byen. Mange jøder slo seg ned i Galilea der det ble bygd en rekke synagoger og opprettet læresteder, jehivaer. Med dette forskjøv tyngdepunktet for den jødiske kulturen seg, i det som jøder kaller Eretz Israel, fra Judea til Galilea. Babylonia var et annet sted der jødisk lov og tradisjon kunne videreutvikles (innenfor Jødedommen fortsatte man å bruke betegnelsen Babylonia også lenge etter at Det nybabylonske riket falt i 539 fvt.)