saddukeerne

Medlemmene kom hovedsakelig fra de aristokratiske prestelige familiene, og overklassen så på dem som representanter for den tradisjonelle tempelkulten og tradisjonelle religiøse verdier. Dette til tross for at mye tyder på at saddukeerne ikke tok avstand fra overklassens hellenistisk påvirkete levesett.

De prestelige familiene ville likevel ha ro og orden i landet slik at den tradisjonelle tempelkulten kunne fortsette. De som valgte å bli igjen i Jerusalem samarbeidet godt med den politiske ledelsen i landet helt frem til cirka 76 fvt., da den jødiske dronningen, Salome Aleksandra, lot fariseerne overta de religiøse lederstillingene. I Herodes den stores regjeringstid (37–4 fvt.) skal saddukeerne igjen ha fått religiøs makt i Jerusalem.

Det var likevel en gruppe underordnete saddukeiske prester som indirekte startet den første jødiske krigen mot romerne i 66 evt. Grunnen skal ha vært misnøye med at det skulle foretas ofringer til ære for den romerske keiseren i det jødiske tempelet. Etter jødenes nederlag i krigen, og tempelets ødeleggelse i år 70 evt., forsvant saddukeerne som religiøst og politisk parti.

Tekster funnet i Qumran, Dødehavsrullene, tyder på at esseerne, som de fleste forskere antar utgjorde gruppen som holdt til i Qumran, og saddukkeerne i Jerusalem var uenige om mange tolkningsspørsmål vedrørende jødisk religiøs lov (halakha). Dette til tross for at de begge kan ha ført sine tradisjoner tilbake til presten Sadok.

Ifølge Josefus var saddukeerne tilhengere av ideen om at mennesket har fullstendig fri vilje. De mente derfor at Gud (JHVH) ikke grep inn i menneskenes liv. De var religiøst konservative og avviste nye tanker som oppstandelses- og engletro og hinsidig lønn og straff. Saddukeerne skal også ha ligget i konflikt med fariseerne, både når det gjelder religiøse ideer og utviklingen av den religiøse loven. Både fariseerne og den senere rabbinske jødedommen mener at mennesket har fri vilje og muligheten til å velge mellom rett og galt.

Den største forskjellen var likevel at saddukeerne bare godtok den skriftlige Toraen (Mosebøkene), og avviste den fariseiske og rabbinske tolkningstradisjonen (den muntlige læren) som skulle bli en viktig del av jødedommen i tiden etter tempelets fall og tempelkultens opphør.

Uenigheten ga seg blant annet utslag i viktige ting som hvorvidt de bibelske renhetsreglene, ikke minst for kvinner, skulle begrenses til kontakt med tempelkulten eller overføres til hjemmet og det private liv, slik fariseerne hevdet. Det var denne fariseiske tolkningstradisjonen som skulle gjøre det mulig å utvikle jødedommen videre, uten tempel og offerkult.

• Det jødiske folkets tidlige historie
• fariseer
• Josefus Flavius
• esseer
• Dødehavsrullene
• tempelet i Jerusalem
• Toraen
• Kohen
• prest – jødedommen

• Josephus: New Complete Works of Josephus Flavius. Oversatt av William Winston (1737). Kommentert av Paul L. Maier. Kernel Publications. Grand Rapids. 1999/2016.
• Schiffman, Lawrence H. From Text to Tradition. A History of Second Temple Rabbinic Judaism. Ktav Publishing House. New Jersey 1991.