Talmud

Argumentasjonsteknikken var spesiell, det var ikke et poeng å holde seg kun til den saken man akkurat diskuterte, tvert imot, finessen besto i å kunne trekke inn assosiasjoner, paralleller og annet stoff, både juridiske betenkeligheter og fortellerstoff. Det refereres både til den bibelske grunnteksten, til Mishna, samt til hva andre rabbinere hadde ment om dette eller liknende spørsmål. En uenighet mellom to rabbinere om et bestemt synspunkt kunne derfor utvides til å omfatte omtrent alle spørsmål disse to var uenige om. Denne metoden krever stor intellektuell kapasitet og enorm hukommelse. Den praktiseres fremdeles i jødiske religiøse akademier, jeshivaer, og høyskoler.

Denne tolkningstradisjonen var opprinnelig muntlig i sin form, det hersker ingen enighet om akkurat når man begynte å skrive ned det etter hvert enormt omfangsrike materialet. Arbeidet må ha foregått over svært lang tid. Ingen spesielle rabbinere står som redaktører av det ferdige verket, men det finnes en slags «fortellerstemme», det vil si tekst som binder det øvrige sammen.

En standardisert utgave av Talmud er et uhyre komplisert verk å lese, og krever en grundig innføring. Teksten er ordnet på en spesiell måte. Midt på siden står en kort og presis hebraisk mishna-tekst, samt dens arameiske gemara. Rundt denne kommer så de forskjellige lærdes kommentarer til teksten, samt til hverandres tolkninger.

Allerede den første trykte utgaven av Talmud, som ble laget i Venezia i 1520–1523, ble utstyrt med Rashis (1040–1105) og hans etterkommeres og elevers mange kommentarer i margen. Disse er skrevet med en annen skrifttype, den såkalte rashiskrift, og inneholder mange gamle franske ord. Hver side kan derfor inneholde flere språk og flere skrifttyper, og stamme fra flere forskjellige perioder. Talmud er oversatt til flere moderne språk, men også disse utgavene er vanskelig tilgjengelige for vanlige lesere.

Den babylonske Talmud er et enormt verk, inneholder rundt 2,5 millioner ord og trykkes på store foliosider, og i mange bind. Den tar opp alle tenkelige spørsmål som angår det enkelte mennesket, familien og det jødiske samfunnet. Diskusjonene omhandler både menneskets forhold til Gud og forholdet mennesker imellom. Det er derfor ikke mulig å forstå jødisk liv og tradisjon uten å ha et visst kjennskap til Talmud.

Foruten å være den viktigste kilden til juridiske og rituelle temaer, halakha, finnes et enormt utvalg fortellerstoff, midrash og aggada. Her leter rabbinerne etter tekstenes dypere mening og tolker dem både allegorisk og metaforisk, ofte med overraskende resultat. I den babylonske Talmud finnes både utvidede og alternative fortellinger om bibelske personer og hendelser, rettledning i etikk og moral samt et rikt utvalg visdomsord, parabler og små fortellinger om de store talmudrabbinerne selv. Jøder kjenner derfor ofte andre versjoner av de bibelske fortellingene enn dem vi finner i selve bibelteksten.

Når man i jødisk tradisjon snakker om å studere Tora, så er det oftest Talmud man sikter til. Generasjon etter generasjon av jødiske menn har tilbragt store deler av sine liv i små grupper som fordyper seg i talmudstudier. Studiene betraktes fremdeles i mange kretser som selve livets mening og som en hellig handling i seg selv. På grunn av materialets enorme omfang og den kompliserte argumentasjonsmetoden, er inngående kjennskap til Talmud likevel forbeholdt de få.

For å finne svar på konkrete juridiske og mer dagligdagse rituelle spørsmål bruker vanlige jøder oftere den mer oversiktlige lovsamlingen Shulhan Arukh eller dens mer moderne og forkortede moderne oversettelser. Samlinger av talmudsitater, fortellinger og etiske retningslinjer finnes imidlertid i svært mange jødiske hjem.

Den babylonske Talmud er ofte blitt beskrevet som jødenes «transportable fedreland», en felles referanse for et folk som var spredt over store avstander. Det er likevel et faktum at Talmud er utarbeidet av menn. Kvinnenes stemme høres ikke. Mannen fremstår som det normative mennesket, hans interesser står i sentrum. Også talmudstudiene har tradisjonelt vært forbeholdt menn. Talmudrabbinerne mente at forpliktelsen til å studere Tora, og derfor også Talmud, ikke skulle gjelde kvinner, de fleste mente dette innebar et forbud.