jødenes tidlige historie

1. Moseboks siste kapitler forteller om hvordan Josef, Jakobs yndlingssønn, blir kjøpt av en egypter som tjener hos farao, og slik legger grunnlaget for israelittenes lange opphold i Egypt. Josefs evner som drømmetyder fører til at han får en høy stilling ved hoffet og blir en mektig mann i landet. Da det blir hungersnød i Kanaan sørger han for at både faren og brødrene får opphold i Egypt. Ifølge tradisjonen ble Jakobs sønner stamfedre til de tolv israelittiske stammene.

2. Mosebok begynner med å fortelle om hvordan israelsfolket etter hvert er blitt til et stort folk, men har mistet sin posisjon og må utføre slavearbeid. Befrielsen fra slavetilværelsen i Egypt, under ledelse av Moses, og den etterfølgende lovgivningen på Sinai, ble det jødiske folkets nasjonalmyte og grunnlaget for jødisk identitet. I Sinai ble de tidligere slavene et fritt folk som inngikk en gjensidig pakt med én guddom. Det var her israelittene/jødene ble pålagt å leve som et hellig folk for Gud (2. Mosebok 19, 5–6).

Utvandringen fra Egypt feires og reaktualiseres hvert år under vårfesten pesach, og lovgivningen på Sinai blir feiret i forbindelse med ukefesten, shavuot. Både De ti bud, og alle de andre lovene Moses i henhold til tradisjonen mottok under den lange vandringen, danner grunnlaget for jødisk religiøs lov og tradisjon, halakha. Mosebøkene avsluttes med å fortelle om Moses' død på Nebofjellet.

Ifølge både bibeltekstene og jødisk tradisjon, var det ett samlet folk, underlagt sin egen gud, og med sine egne lover og tradisjoner, som erobret landet Kanaan. Josvas bok forteller om hvordan israelittene erobret landet med makt i løpet av cirka fem år. På midten av 1900-tallet hevdet flere arkeologer å ha funnet spor etter Josvas erobringer, men bedre dateringsmetoder har vist at dette ikke stemmer. Et unntak er fortellingen om ødeleggelsen av storbyen Hasor i Galilea (Josva 11,10-11). Mange arkeologer mener nå at Hasor ble brent ned rundt 1240 fvt., og at handlingen kan være fulgt opp med «halshugging» av gudestatuene som lå igjen i ruinene i byen. Fortellingene om Josvas erobringer er likevel levende. Dommerboken og Samuelsbøkene gir et noe annet bilde av hvordan Det gamle Israel kan ha oppstått. Her dreier det seg mer om en gradvis erobring av nye områder, der såkalte «dommere» både ledet og veiledet folket.

Det finnes ingen sikre utenombibelske kilder til Bibelens fortellinger om patriarkene eller om israelittenes opphold i Egypt. Ingen arkeologiske funn har kunnet påvise at det skal ha bodd et stort antall fremmede israelitter i det egyptiske Nildeltaet i den aktuelle perioden. Bibeltekstene oppgir ingen konkrete navn, steder eller datoer.

Bibeltekstene gir også ulike opplysninger om hvor lenge oppholdet i Egypt varte. Det hevdes både at oppholdet kan ha vart i fire generasjoner og i over fire hundre år. Tradisjonell tolkning av bibeltekstene kom til at utvandringen fra Egypt måtte ha funnet sted en gang på 1400-tallet, men dette stemmer dårlig med egyptisk historie og er forlatt i dag. De forskere som mener det har funnet sted en utvandring av en israelittisk gruppe, daterer denne nå oftest til 1200-tallet fvt., under Ramses 2. Byggingen av byene Pitom og Ramses (2. Mosebok 1,11) og opplysningen om at kystlandet østover til filistrenes område var befestet (2. Mosebok 13,17) treffer bare 1200-tallet.

Merenpthah-stelen reist i Luxor rundt 1207 fvt. forteller om farao Merenpthahs krigstog i Kanaan, der han har ødelagt tre byer og knust stammen Israel. En fragmentarisk egyptisk innskrift som er seksti år eldre ser ut til å nevne de samme tre byene (Askelon, Gezer, Yanoam) og rester av ordet «Israel». Det ser altså ut til å være en stammeenhet som ikke er bundet til byer i Kanaan, og som bærer navnet «Israel».

Flere av motivene i Bibelens beretninger er likevel kjent. I rundt to hundre år (1759–1555 fvt.) ble Egypt styrt av Hyksos-folket, et semittisk folk fra Byblos eller Kanaan, for siden å bli drevet ut av landet. Vi vet nå også at småfenomader fra Kanaan og Sinaiørkenen fikk komme inn i Egypt i tørkeår. Egyptiske kilder fra 1300-tallet forteller om «Jahves beduin-stammer (shasu)» i øst. Fremmede folk fra Kanaan tjenestegjorde hos egyptiske stormenn, mange måtte arbeide som slaver i jordbruket og på byggeprosjektene. Det finnes også skriftlige opplysninger om at slaver rømte østover, men ingen arkeologiske funn underbygger fortellingen om et helt folks 40 år lange vandring gjennom ørkenen. Ifølge 2. Mosebok 12,37 utvandret 600 000 menn, pluss kvinner og barn. Men enkelte peker også på at rent språklig kan dette også bety 600 storfamilier, og da ville antallet blitt langt mindre.

Det hersker heller ingen enhetlig faglig teori om innvandringen av et nytt folk til landet Kanaan. Josvas bok og Dommernes bok gir et noe forskjellig bilde, noe som har frembragt flere ulike teorier. Dagens arkeologer er likevel enige om at det fant sted en økning av befolkningen i høylandet på vestsiden av Jordanelven i tidsrommet fra rundt år 1200 til 1000 før vår tidsregning. Utgravninger viser at antallet bosetninger økte markert, til rundt 200, i denne perioden. De fleste mener nå at det hovedsakelig dreide seg om en omfordeling av Kanaans opprinnelige befolkning, kombinert med innvandring over tid, og fra flere steder. Småfenomader og vandrende grupper (shasu) ble bofaste, og folk fra lavlandet flyttet opp i høylandet.

Mange forskere mener at disse bosetterne også kan ha inkludert grupper som enten selv hadde opplevd noe som minner om Eksodus-beretningen i 2. Mosebok, eller hatt en tradisjon som sa at deres forfedre hadde vært slaver i Egypt. Minnene om Hyksos-tiden kan også ha preget fortellingene.

Etter hvert kan de forskjellige gruppene og stammene ha smeltet sammen til ett folk med felles kultur og religion. Det er ikke lett å fastslå når dette kan ha skjedd, men det er vanlig å snakke om en tidlig israelittisk kultur, eller proto-israelitter, allerede på 1100-tallet fvt.

Mye tyder på at de tidlige israelittiske landsbyene må ha vært egalitære og i stor grad selvforsørgende. Bruksgjenstandene skiller seg i liten grad fra det som var vanlig i Kanaan, men det utviklet seg en spesiell type hus kalt «fireromshus» der hele storfamilien kunne bo samlet.

Vi vet lite om religionen på denne tiden. Bibeltekstene gir inntrykk av at israelittene var monoteister helt fra Abrahams tid. Tekstene viser likevel at man godtok at andre folk hadde andre guder, men at JHVH (Jahve) skal ha vært israelittenes egen spesielle gud og beskytter (monolatri). Vi vet likevel ikke i hvilken grad dette var forestillinger som var utbredt blant vanlige mennesker, og arkeologiske funn tyder på at både nabolandenes og Kanaans egne religiøse forestillinger også var kjent blant israelittene.

Nye arkeologiske funn synes å belegge at kong David er en historisk person, «Davids hus» er nevnt i to innskrifter fra rundt 830 (Tel Dan-stelen). Mange forskere regner med et forent kongerike som bandt Juda- og Israel-stammene sammen, under kongene Saul, David og Salomo, selv om det er vanlig å regne med at riket til David og Salomo var mer beskjedent enn det tekstene forteller. Det fremsettes også teorier om at dette er en senere tids forestilling om en strålende fortid. Det finnes ingen sikre bevis på at kong David erobret store landområder, og arkeologer hevder at Jerusalem må ha vært en by med relativt få innbyggere på hans tid. Vi vet lite om deres liv og religiøse forestillinger. Også når det gjelder kong Salomo er det i dag vanlig å anta at bibelfortellingene overdriver hans makt og rikdom, samtidig som han fordømmes for å ha dyrket fremmede guder.

Oppdelingen i to riker, Nordriket (Israel/Samaria) i nord og Judariket i syd, etter Salomos død, regnes som historisk av de aller fleste forskere. Nordriket hadde størst makt og rikdom, og var en betydelig militær aktør i niende og åttende århundre. I 722 fvt. ble Nordriket erobret av assyrerne, store deler av befolkningen ble ført bort til fjerne områder i Assyria. Vi har lite konkret kunnskap om dens videre skjebne, men svært mange myter. Enkelte forskere mener imidlertid at noen av de forflyttede kan ha beholdt sine egne tradisjoner lenge nok til å knytte seg til den neste gruppen fordrevne, som kom fra Juda rundt 150 år senere. Samaritanerne hevder å stamme fra Israels-stammer som ble værende i landet.

Arkeologene sporer en betydelig flyktningestrøm fra nord til Juda etter 722, Jerusalem vokste fra rundt 10 000 til 40 000, og folketallet i det sentrale Juda økte fra 100 000 til 200 000. Dermed ble mange fra Israel-stammene i nord integrert i Juda-folket (og snart kunne judeerne også kalle seg «Israel»). Mange bibeltekster representerer tradisjoner fra stammene i nord som ble tatt med til Juda og der bearbeidet av skriftlærde fra begge folkegruppene.

Juda forble et eget kongedømme, men etter 733 var det et lydrike underordnet stormakten Assyria. Ifølge assyriske annaler erobret den assyriske kong Sanherib 46 av kong Hiskias judeiske byer i år 701. Beleiringen av Lakish omtales også i bibeltekstene (2. Kongebok 18,17 til 19,34). Byens overlevende befolkning ble ført til Assyria, noe relieffer i Sanheribs palass i Ninive bevitner. Jerusalem og Juda beholdt likevel en viss selvstendighet under assyrisk overhøyhet.

Juda rike gikk under da babylonerne gjorde sitt inntog i Jerusalem i 597 fvt. Kong Jojakim ble drept og hans sønn Jojakin ble ført til Babylon sammen med sin familie og landets lederskap. Den babylonske kongen Nebukadnesar 2 innsatte en jødisk lydkonge, men i 586 fvt. kom babylonerne tilbake, og denne gangen ble store deler av Judas befolkning ført i eksil til Babylonia, andre unnslapp ved å flykte til Egypt. I jødisk tradisjon brukes Babylonia som en betegnelse for Mesopotamia (dagens Irak) helt frem til moderne tid.

Bibeltekstene bestreber seg på å gi inntrykk av at JHVH (Jahve) var israelittenes eneste gud helt fra Abrahams tid. De makter likevel ikke helt å skjule at så ikke var tilfelle. Det er derfor mer nærliggende å tro at det har vært stor forskjell på det normative bildet av religion og kult vi finner i bibeltekstene, som er skrevet av lærde skrivere og teologer, og på hva folk faktisk trodde og gjorde. Folket kan ha deltatt i den offisielle kulten i tempelet, mens folkereligionen har preget privatlivet.

Også forskere så lenge på Det gamle Israel som et samfunn med en mer «høyverdig» kultur og religion enn nabolandene. Man har derfor sett bort fra likhetstrekk med de omliggende landenes religioner. I dag har arkeologien, tekstforskningen, antropologien og sosiologien gjort dette mulig. Gjenstander og bilder viser hva folk trodde og hvilke symboler de kjente og brukte. Også gjennom å se på hvilke handlinger som fordømmes i bibeltekstene, får vi et lite innblikk i hva folk faktisk gjorde. Særlig tydelig blir dette i profetenes polemikk mot det de anså som «fremmed» kult. Profetene fra Amos av (ca 760 fvt.) står for en tydelig monoteisme.

Hos profeten Jeremia (cirka 625–587 fvt.) kan vi lese om kvinner som offentlig heller ut offerdrikk for andre guder og som baker kaker for Himmeldronningen, en tradisjon man også finner i Mesopotamia i forbindelse med gudinnen Inanna/Ishtar. Funn av små kvinnefigurer tolkes av mange forskere som at den kanaaneiske gudinnen Ashera hadde sin plass i hjemmets kult, mens andre ser disse figurene som amuletter og symboler for kvinnelig fruktbarhet. Først i tiden rundt eksilet i Babylon kan vi regne med at monoteismen hadde fått gjennomslag i alle deler av befolkningen.

Mye tyder på at israelittisk tro og praksis gjennomgikk en utvikling i eksiltiden. Judeerne levde nå ikke lenger i en nasjonalstat, men i religiøse og kulturelle fellesskap. For å beholde sin etnisitet i det kosmopolitiske Babylonia ble det viktig å avgrense seg fra sine naboer gjennom å beholde eller skape egne religiøse skikker. Uten et eget tempel, måtte den normerte gudstjenesten finne andre former, der man la mer vekt på bønner og studier. Det jødiske forsamlingshuset, synagogen, kan ha sin opprinnelse i denne tiden. Israelittenes gud ble ikke lenger hovedsakelig oppfattet som en guddom som holdt til i tempelet i Jerusalem. Han ble nå en guddom som hadde makt og innflytelse overalt, og kunne dyrkes overalt.

I tiden rundt vår tidsregnings begynnelse var det flere retninger innenfor datidens jødedom. Vår kunnskap om disse stammer i stor grad fra den samtidige jødiske historieskriveren Josefus Flavius. Saddukeerne (prestenes parti) fikk sine tilhengere fra den jødiske befolkningens religiøse og politiske overklasse. Mange av disse hadde ikke noe imot å ta del i det flerkulturelle livet i landet, noe som vakte avsky blant mange andre jøder. Fariseerne stammet fra folket, var ofte lærde og hadde vanlige yrker. Det ble fariseerne, gjennom sine etterfølgere, rabbinerne, som skulle prege jødedommen fremover. Esseerne var en jødisk retning som mange mener står bak Dødehavsrullene.

Vi vet ikke sikkert hvor mange av landets jøder som overholdt rabbinernes leveregler i århundrene før og etter vår tidsregnings begynnelse. Mange var det rabbinerne kalte am ha'aretz (landets folk), en betegnelse brukt om jøder som ikke levde slik rabbinerne mente de burde. Vi vet ikke hvilken status disse hadde i samfunnet generelt. Men utgravninger av private hus fra denne tiden har vist at svært mange hus hadde et jødisk rituelt bad, et mikve, noe som viser at de jødiske renhetsreglene var kjente og ble overholdt. Det er også funnet mange rester etter synagoger. Jødisk liv og tradisjon var derfor ikke kun knyttet til tempelet i Jerusalem.

Motstanden mot skattebyrden og okkupasjonen ble stadig sterkere. Tanken om en messiansk tid uten å være under romersk herredømme, vokste fram. En stor oppstand begynte i år 66 evt., og endte med en fem måneders romersk beleiring av Jerusalem. Krigen endte i år 70 evt., da romerne satte det jødiske tempelet i brann og sendte kultgjenstandene til Roma. Krigen, i all sin gru, er beskrevet hos Josefus Flavius, som nok overdriver hvor mange som ble drept. Opprørernes siste tilfluktssted, makkabeernes og Herodes’ festning Masada ved Dødehavet, ble erobret i år 73.

Mange jøder flyktet fra landet og bosatte seg rundt om i Romerriket. Vi vet ikke i hvilken grad disse var organisert i egne menigheter eller hvorvidt de hadde mye kontakt med de lærde i Galilea og Babylonia. Vi vet heller ikke hvor mange som praktiserte jødiske skikker, men det er funnet spor etter synagoger mange steder i diasporaen så langt tilbake som til første århundre evt., ikke minst i Lilleasia, dagens Tyrkia. I forbindelse med de såkalte diaspora-oppstandene mot romerne i årene 115–117 evt. ble jøder fordrevet fra Alexandria og fra de fleste andre steder i Nord-Afrika. Det tok lang tid før disse samfunnene fikk nytt liv.

Det siste jødiske opprøret mot romerne i Judea (Bar Kokhva-opprøret i 132–135 evt.) resulterte i at titusener jøder ble drept eller solgt som slaver. Jerusalem ble ødelagt og gjenoppbygget under navnet Aelia Capitolina. Jøder hadde ikke adgang til byen og jødisk religion ble forbudt. Landet fikk navnet Palestina. Store deler av den gjenlevende jødiske befolkningen flyktet til andre land, ikke minst til steder der det allerede fantes jødiske samfunn.

Det tok imidlertid ikke lang tid før forholdene i landet bedret seg for jødene. Allerede i år 212 ble jøder fulle borgere av Romerriket og jødedommen ble igjen en tillatt religion. Det jødiske sanhedrin i Eretz Israel ble gjenopprettet og den såkalte patriarken (nasi) fikk tilbake sin gamle status, men jøder hadde ennå ikke tilgang til byen Jerusalem.

Etter Bar Kokhva-opprøret lå sentrene for jødiske studier i Galilea og i Babylonia. De jødiske lærde, rabbinerne, arbeidet med å samle den religiøse loven, halakha, og tilpasse den slik at den kunne brukes av jøder i alle land og til alle tider. Den første etter-bibelske jødiske skriftsamling, Mishna, ble ferdig rundt år 210 evt., samlet av skriftlærde kalt tannaim. Arbeidet ble ledet av Jehuda ha–Nasi (cirka 138–217 evt.) som også var overhode for sanhedrin. Arbeidet med å forme jødisk lov og tradisjon fortsatte senere under rabbinere som kalles amoraim. Arbeidet resulterte i den rabbinske jødedommens store skriftsamlinger, Tosefta (ca 350) og den første utgaven av Talmud. Denne ble ferdig redigert rundt 400 evt.

De gamle jødiske samfunnene i Babylonia fortsatte å eksistere, men vi vet ikke mye om vanlige menneskers liv på denne tiden. Det er likevel kjent at babylonske jøder skal ha sendt penger for å støtte Bar Kokhva-opprøret. Fariseerne skal først ha hatt liten innflytelse i Babylonia, men etter Bar Kokhva-oppstanden kom flere lærde fariseere til landet, samtidig som de ledende i Babylonia sendte sine sønner til akademiene i Eretz Israel for å studere.

Jødene i Babylonia hadde sin egen leder, eksilarken, på arameisk kalt resh galuta. Det er ikke faglig enighet om hvor tidlig dette embetet oppsto, men fra rundt 170 evt. kjenner vi navnene på en lang rekke eksilarker. Tittelen var arvelig, og ifølge tradisjonen var eksilarken etterkommer av kong David. Eksilarken var blant annet ansvarlig for å innkreve skatter fra jødene i landet, og kunne dømme i både sivile og kriminelle saker. Hans status var høy, men hans forhold til de lærde var ofte problematisk.

Parternes herredømme over Babylonia tok slutt i 226 evt., og sassanidene overtok styret. De praktiserte en form for zoroastrisme, og innskrenket andre religiøse samfunns rettigheter, også jødenes. I perioder ble jødene også direkte forfulgt. Men de lærde, amoraim, fortsatte arbeidet med å videreutvikle jødisk lov og tradisjon. Dette resulterte i jødedommens største og mest omfattende religiøse skriftsamling, Den babylonske Talmud, som ble ferdig redigert rundt år 600. Talmud omfatter alle aspekter ved det å leve et liv i henhold til jødisk tradisjon og er jødedommens viktigste hellige skriftsamling ved siden av Toraen, Mosebøkene.