[go: up one dir, main page]

Tekst fra Jesaja 53.
Tesktutsnitt fra Jesajarullen. Utstilt i Shrine of the Book, Jerusalem.
Tekst fra Jesaja 53.
Av .
Lisens: CC BY 2.0
Utsikt over Qumran og Dødehavet
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Qumran er et arkeologisk utgravningsområde på Vestbredden, ved Dødehavets nordvestbredd, om lag 15 kilometer syd for Jeriko. Qumran ligger på et platå vel 1,5 kilometer fra bredden av Dødehavet. Stedet er mest kjent for sin nærhet til de mange fjellhulene, der Dødehavsrullene ble funnet i årene 1946 til 1956. Ingen av tekstrullene er funnet inne i selve Qumran.

Faktaboks

Uttale
kumrˈan
Også kjent som

arabisk Khirbet Qumran

Arkeologiske utgravninger har vist at det eksisterte en fast bosetning i Qumran fra rundt 150 fvt. til år 68 evt. Denne ble ødelagt av romerne i forbindelse med den første jødiske krigen mot romerne (66–70 evt.). Romerne opprettet deretter en militærgarnison på stedet.

De politiske forholdene i området har helt siden 1948 ført til at tilgangen til stedet og eierskapet til de ulike funnene er, og har vært, omstridt. Qumran er i dag en israelsk styrt nasjonalpark og et viktig utgravnings- og turistområde.

Utgravningene i Qumran

Utgravningsfeltet i Qumran
Utgravningsfeltet i Qumran
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0
Rituelt bad, mikve, i Qumran
Rituelt bad, mikve, i Qumran
Av /PikiWiki Israel.
Lisens: CC BY SA 2.0

Funnet av de første Dødehavsrullene vekket også stor interesse for det nærliggende ruinfeltet Qumran. De første utgravningene ble foretatt i 1950-årene av dominikaneren Roland de Vaux, fra École biblique et archéologique française i Jerusalem. Området var da under jordansk administrasjon, og jordanske myndigheter og Rockefeller-stiftelsen i Øst-Jerusalem hadde gitt ham midler og tillatelse.

Etter Seksdagerskrigen i 1967 kom området under israelsk administrasjon. Utgravningene i Qumran fortsatte, under israelsk ledelse, fra 1990-tallet og helt frem til i dag.

Funnene

De Vaux fant rester etter bosetning langt tilbake i tid, og mente stedet kunne identifiseres som «Ir-Hamelach» (Saltbyen), som nevnes i Josva kapittel 15, vers 61). Andre forskere mener at Sekaka, som er nevnt i samme bibeltekst, er mer passende. De viktigste arkeologiske funnene i Qumran stammer likevel fra første århundre før vår tidsregning og frem til år 68 evt.

De Vaux fremsatte teorien om at Qumran hadde vært et religiøst senter, der medlemmene levde et slags klosterliv, adskilt fra samfunnet ellers, og at boerne av dette samfunnet må ha vært en gruppe esseere. Dette vakte stor interesse, da esseerne av mange ble ansett som en slags forløpere for det tidlige kristne samfunnet. Lenge hersket derfor en oppfatning om at Dødehavsrullene først og fremst var av interesse for studiet av tidlig kristendom og Det nye testamente. Forskningen bar også lenge preg av denne oppfatningen.

Teorien om at det dreide seg om esseere ble også styrket ved at flere av tekstene beskriver et samfunn som stemmer godt med de antikke forfatternes (Filo, Josefus og Plinius) beskrivelser av esseerne. Betegnelsen esseer nevnes imidlertid ikke i noen av tekstene fra Qumran.Selv omtaler de seg som Jachad (som kan oversettes med «sammen» eller «samfunnet»).

Det er gravd frem flere fellesrom, rituelle bad (mikve), staller, cisterner og vannkanaler, pottemakerverksteder, vakttårn og rester etter murer rundt området. Gravplassen i nærheten omfattet rundt 1000 graver. Det er også funnet mer enn tusen keramikkgjenstander og et stort antall sølvmynter.

De Vaux mente også at Dødehavsrullene var skrevet av medlemmer av Qumransamfunnet. Som videre bevis på sin teori utpekte de Vaux et rom med benker og bord til scriptorium (skrivestue) og mente at Dødehavsrullene ble skrevet der. Det faktum at rullene ble funnet i krukker laget av leire fra Qumran styrker også teorien om at tekstene har tilhørt Qumransamfunnet, men ikke nødvendigvis at alle også er forfattet eller kopiert der.

Qumransamfunnet

Cisterne i Qumran
Cisterne i Qumran
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Den meste utbredte teorien er fremdeles at Qumransamfunnet besto av en gruppe esseere eller en undergruppe av disse, men dette er ikke lenger den eneste teorien. Det er bred enighet om at tekstrullene har tilhørt samfunnet i Qumran, og at de ble gjemt da romerne truet området.

Flere av tekstrullene gir et bilde av et samfunn som er opptatt av en streng overholdelse av Toraen, renhet og streng overholdelse av sabbaten. Qumransamfunnets tolkninger av Loven holder seg strengere til bibeltekstenes ordlyd enn hva som var vanlig blant fariseerne.

Tekstene viser også et samfunn som var opptatt av endetiden, noe som ikke var helt uvanlig i denne politisk urolige perioden i det jødiske folkets historie. Gruppen hadde et dualistisk menneskesyn, og mente Gud (JHVH) hadde delt det jødiske folket i «lysets og mørkets barn», der de selv tilhørte den første gruppen og var de eneste som ville bli reddet i de siste dager.

Antallet personer som har bodd i Qumran er også svært omstridt. Roland de Vaux anslo antallet til å ha vært mellom 150 og 200 personer. Flere nyere forskere mener derimot at kun 30–50 personer kan ha bodd der samtidig. De aller fleste av de undersøkte gravene er mannsgraver, bare noen få er kvinnegraver. Det er ikke funnet barnegraver, noe som kan tyde på at det ikke fant sted noe vanlig familieliv i Qumran. Mange mener derfor at Qumran kan ha vært et sted menn bodde i en periode av sitt liv, mens familielivet ble levd andre steder.

Andre teorier

Det blir fremdeles fremsatt andre teorier om tekstenes opphav og bakgrunn. Flere forskere hevder innbyggerne i Qumran kan ha tilhørt en undergruppe av saddukeerne. Denne teorien er basert på likheter mellom enkelte tekster og Mishnas beskrivelse av saddukeerne. Samfunnets medlemmer later også til å ha kalt seg selv «Saddoks sønner».

Det har også vært fremsatt andre teorier, som at Qumran har vært en slags «villa», eller at dette har vært et viktig handelssted. Området har tilgang til en spesielt fin leire, og det er funnet flere pottemakerverksteder i Qumran. Dette kan tyde på at det ble produsert keramikk for salg. Som støtte for denne teorien blir det også pekt på at området ikke var så isolert som man har antatt. Det var båttrafikk på Dødehavet, og oasen Ein Feshka, der det ble drevet landbruk, lå bare noen kilometer lenger syd.

Enda en teori går ut på at Qumran opprinnelig har vært en militær utpost under makkabeerne (hasmoneerne). Motargumentet, at det er funnet flere rituelle renselsesbad, blir avvist med henvisning til at disse konstruksjonene kan ha hatt andre formål, eller at også jødiske soldater kan ha hatt behov for å besøke et mikve ved visse anledninger.

Dødehavsrullene

Inngangen til grotte 4 ved Qumran
Inngangen til grotte 4 ved Qumran
Av .
Lisens: CC BY SA 2.0

De første syv Dødehavsrullene ble funnet av beduiner i en fjellhule i nærheten av Qumran høsten 1946, og ble tilbudt for salg på antikvitetsmarkedet i Betlehem. Men dette var bare begynnelsen; nå var også arkeologene i Jerusalem interessert. I 1952 fant så beduinene en ny hule (hule 4) med et stort antall tekstfragmenter, og også disse ble tilbudt for salg. Deretter fulgte mer systematiske arkeologiske undersøkelser av de mange hulene. Til nå er det funnet flere tusen tekstbiter som stammer fra rundt 900 dokumenter, i ulik tilstand og lengde.

De mange rullene og fragmentene ble spredt mellom antikvitetshandlere, jødiske arkeologer, kristne teologer og geistlige, men de fleste kom etter hvert i staten Israels eiendom. Noen av fragmentene er likevel i Jordans eie, og noen er i Nasjonalmuseet i Paris. De største bokrullen er siden 1965 oppbevart i et eget museumsbygg i Jerusalem, kalt «Shrine of the Book», som er en del av Israel Museum.

Inntil nylig var det oppdaget 11 forskjellige huler i området rundt Qumran. I alle ble det funnet manuskripter eller rester etter slike. I februar 2017 ble det kjent at det var oppdaget enda en hule, men at denne later til å ha vært plyndret i 1950-årene. Det var likevel spor som kunne tyde på at også den har inneholdt manuskripter. Det dukker også fremdeles opp tekstbiter for salg.

Innhold

Dødehavsrullene består av jødiske skrifter av forskjellig karakter, både bibeltekster, hymner, bønner, pseudoepigrafer, apokryfer og sekteriske tekster. Tekstene har sin opprinnelse i vidt forskjellige perioder, men alle ble skrevet før det ble bestemt hva som skulle regnes som kanoniske tekster.

Bibeltekstene omfatter alle tekstene som senere inngikk i Den hebraiske bibelen (unntatt Nehemja og Esters bok). Det dreier seg om bibelmanuskripter som er rundt 1000 år eldre enn de til da kjente manuskriptene. De nyoppdagete tekstene viste seg å ha nesten forbløffende likhet med de tekstene vi kjenner, tross små forskjeller og flere mindre variasjoner. Best bevart er den nesten fullstendig bevarte Jesaja-rullen, som uten problemer kan leses av alle hebraiskkyndige i dag.

De ikke-bibelske tekstene omfatter jødisk religiøs litteratur fra det andre tempelets tid. Noen var kjent fra før, og andre ikke. De er derfor av stor interesse for studiet av jødisk religiøs litteratur og jødiske retninger i de siste århundrene før tempelets fall (i år 70 evt.) og tempelkultens opphør. Enkelte av disse tekstene er også funnet i ørkenfestningen Masada, og kan ha hatt stor utbredelse. Siden disse tekstene er skrevet på både hebraisk, arameisk og gresk, gir de også et godt innblikk hvilke språk som ble benyttet av jøder på denne tiden.

Flere av de sekteriske rullene, som «Samfunnets regler» og «Damaskusdokumentet» (som allerede var kjent), gir detaljerte opplysninger om levesett og regler beregnet på et helt spesielt samfunn, samt om religiøse forestillinger som ikke var en del av det som senere ble rabbinsk jødedom. Andre tekster viser at det kan ha vært visse likheter når det gjelder bønner og ritualer, som bruken av bønneremmer, tefillin.

Dødehavsrullene har gitt forskere et innblikk i ulike religiøse retninger og forestillinger som eksisterte på Jesu tid, og er derfor svært viktige i studiet av tidlig kristendom.

Publiseringen

Opprettelsen av staten Israel i 1948 gjorde at funnet av jødiske skrifter, på et område som nå tilhørte Jordan, ble politisk komplisert. Jordanske myndigheter ga Roland de Vaux retten til å utnevne et internasjonalt team som skulle systematisere og publisere de mange tekstene og tekstfragmentene. Det var ingen jødiske forskere blant disse. Først i 1980-årene fikk jødiske forskere tilgang til hele samlingen.

I rundt 40 år var det møysommelige arbeidet med å åpne, tolke og bevare de mange tekstfragmentene betrodd en liten gruppe på under et dusin forskere fra ulike land. Arbeidet gikk veldig sakte, noe som vakte sterk internasjonal kritikk og mistenksomhet. Konspirasjonsteoriene florerte. Tekster ble angivelig holdt tilbake, publiseringen utsatt, og ting holdt skjult for omverdenen.

I 1991 grep Israels oldsaksmyndigheter inn, og tekstene ble tilgjengelige for alle forskere. Forskergruppen ble utvidet til 60 personer, og disse fikk tilgang til både originalen og fotografiske kopier. Alle tekstene er i dag også tilgjengelig elektronisk.

Myten om Dødehavrullene

Historien om oppdagelsen av et underlig sekterisk religiøst samfunn i Qumran, funnet av bokruller gjemt i huler i ørkenen, kjøp og salg av fragmenter, samt tolkningen og publiseringen av disse gamle tekstene, kan leses som en blanding av en Indiana Jones-film og Dan Browns romaner.

Lenge ble det fremsatt teorier om at en av grunnene til hemmeligholdet og den sene publiseringen kunne skyldes at forskerne fryktet at tekstene kunne omfatte tidlige kristne ideer eller forestillinger som ikke passet med den aksepterte katolske teologien. Dette har vist seg ikke å være tilfelle. Det ble også fremsatt teorier om at tekstene kunne omtale Jesus eller Johannes døperen, men under andre navn. Også dette har vist seg ikke å stemme. Karbon 14-datering har senere vist at alle tekstene stammer fra førkristen tid.

Det finnes i dag et nærmest uoverskuelig antall fagbøker og artikler om både utgravningene i Qumran og Dødehavsrullene. I tillegg finnes en mengde useriøs og spekulativ litteratur av forskjellig art.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Lenker til informasjon om Dødehavsrullene og oversettelser av selve tekstene:

Litteratur

  • De Vaux, Roland: Archaeology and the Dead Sea Scrolls. Oxford. Oxford University Press, 1973. (Engelsk oversettelse translation fra fransk.)
  • Elgvin, Torleif: Nyere bidrag til Qumranforskningen i: Tidsskrift for Teologi og Kirke, 1/997, 49–66.
  • Elgvin, Torleif (red.) Dødehavsrullene. Utvalg og innledende essay. I serien Verdens hellige tekster. Bokklubben 2004.
  • Josephus: New Complete Works of Josephus Flavius. Oversatt av William Winston (1737). Kommentert av Paul L. Maier. Kernel Publications. Grand Rapids. 1999/2016.
  • Magness, Jodi, The Archaeology of Qumran and the Dead Sea Scrolls Grand Rapids: Eerdmans, 2002.
  • Schultz, Brian: Dead Sea Scrolls: Who Lived at Qumran? i: Biblical Archaeology Review 33.5 (2007): 24–36.
  • Schiffman, Lawrence., H.: Qumran and Jerusalem. Studies in the Dead Sea Scrolls and the History of Judaism. William B. Erdmans Publishing.Co. 2010
  • Ullmann-Margalit, E. (2008). Spotlight on Scroll Scholars: Dissecting the Qumran-Essene Hypothesis. Biblical Archaeology Review, 34 (2), 24–36.
  • Vermes Gerz: The Dead Sea Scrolls. Qumran in Perspective., SCM Press. London 2012 (1994).
  • Meyers, Eric. «Khirbet Qumran and its Environs», in The Oxford Handbook of the Dead Sea Scrolls, ed. Timothy H. Lim and John Joseph Collins Oxford : Oxford University Press, 2010.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg