bønn (jødedom)

De faste bønnene består oftest av flere elementer, som lovprisning, ønske om forlatelse av skyld, bønn om hjelp, og takksigelser. I forbindelse med den ukentlige sabbaten og de forskjellige jødiske helligdagene kommer ulike tillegg. Både i forbindelse med pesachs sedermåltid og som avslutning på forsoningsdagen ønsker man hverandre (å møtes) «neste år i Jerusalem». Dette er en gammel formulering som kan ha ulik betydning for ulike mennesker. Det kan dreie seg om Jerusalem som en himmelsk by, som en fremtidig by som blir gjenreist i den messianske tiden, som et ideal, eller som en konkret by i nåtiden.

Bønnene er samlet i en egen bønnebok, siddur (av seder, 'orden'), og hver type gudstjeneste har sine faste bønner. Det samme har de forskjellige helligdagene. Sefardiske og askenasiske jøder bruker ulike bønnebøker og har ulik uttale av hebraisk. De nyere, ikke-ortodokse, retningene innen dagens jødedom har utarbeidet egne bønnebøker, men de viktigste bønnene er fremdeles felles for alle retningene.

Den mest kjente bønnen er Shema, som blir ofte kalt den jødiske trosbekjennelsen fordi den inneholder essensen av jødenes forhold til Gud: «Hør Israel, Adonai (Herren) er vår Gud, Adonai er én» (5. Mosebok 6, 4–9).

Denne skal bes to ganger om dagen, basert på 5. Mosebok 6, 7. Det har også vært en tradisjon for menn å be Shema før man faller i søvn. Også de bønnene en jøde ber på sitt dødsleie, inneholder bønnen Shema.

Den andre viktige bønnen er Amidah, kalt Attenbønnen, en stille bønn som fremsies stående, og som utgjør kjernen i de fleste jødiske gudstjenester, ved siden av lesing fra Toraen. Ifølge tradisjonen ble denne bønnen utformet allerede av skriveren Esra på 400-tallet fvt. Bønnen inkluderer både lovprisninger, takksigelser og bønner om visdom, tilgivelse og helbredelse. Man ber også om at Messias snart må komme.

I tillegg kommer lovprisningsbønnen Kaddish (Helliggjøring), som er resiteres på arameisk. En spesiell versjon av denne resiteres under begravelser og i 11 måneder etter en nær slektnings død. Tidligere var det kun mannlige familiemedlemmer som resiterte Kaddish, men innenfor både reformjødedommen, konservativ jødedom og rekonstruksjonismen kan nå også kvinner gjøre dette. Også i enkelte ortodokse menigheter, som i Det Mosasiske trossamfund begynner det å bli akseptert at kvinner leser Kaddish for sine nærmeste.

Også i dag ber ortodokse jødiske menn de tre daglige faste bønnene til de fastlagte bønnetidene (morgen, ettermiddag og kveld), enten i hjemmet eller i synagogen. Bønnene fremsies stående og med ansiktet vendt mot Jerusalem. Hodet skal være dekket av en kipa eller hatt.

Under morgengudstjenesten i synagogen, som oftest ledes av en kantor, brukes både bønnesjal (tallit) og bønneremmer (tefillin). Alle bønnene fremsies som en melodisk resitasjon. 'Melodiene' er forskjellige innenfor de forskjellige retningene innen den ortodokse jødedommen, og også mellom askenaser og sefarder. Det ideelle er fremdeles å be i et bønnefellesskap. Ifølge tradisjonen må det være en minyan, ti voksne menn, til stede for at gudstjenesten skifter karakter fra det private til det offentlige.

Mange ortodokse kvinner ønsker i dag å påta seg religiøse plikter de ifølge rabbinsk tradisjon ikke er forpliktet til, men kvinner deltar fremdeles ikke i gjennomføringen av selve synagogegudstjenesten i ortodokse menigheter.

I mange ikke-ortodokse menigheter er det kun gudstjenester på sabbaten og i forbindelse med helligdagene. Det er også mindre vanlig at menn opprettholder skikken med å be tre fastlagte daglige bønner. De tradisjonelle velsignelsene utføres også i mindre grad enn blant ortodokse.

I ikke-ortodokse menigheter ønsker mange kvinner å delta aktivt i gjennomføringen av gudstjenesten. I reformjødiske og rekonstruksjonistiske menigheter kan kvinner nå også bruke kipa, bønnesjal og bønneremmer. Kvinner telles med i en minyan og deltar i bønnene på lik linje med menn. Ritualene kan også være svært forskjellige fra det som praktiseres blant ortodokse. Konservativ jødedom lar det være opp til den enkelte menighet å avgjøre i hvilken grad man skal praktisere de tradisjonelle ritualene, og hvorvidt kvinner kan telle med i en minyan.

I Den hebraiske bibel er bønn først og fremst beskrevet som individets henvendelse til Gud. Et kjent eksempel på en privat bønn er Hannas bønn i 1. Samuelsbok 2, 1–10. Men mer allmenne bønneformularer, som Shema Israel, finnes allerede i 5. Mosebok. Mange av salmene i Salmenes bok er også å betrakte som bønner.

Da tempelet i Jerusalem ble bygd på 900-tallet fvt., ble dette det sentrale stedet for bønn og ofringer for hele folket, og det oppstod et behov for et ordnet liturgisk mønster med tilhørende musikk. Alternative kultsteder fortsatte likevel å eksistere helt frem til 600-tallet fvt. Vi vet ikke mye om kulten som ble utført der.

Da mesteparten av Judarikets befolkning ble ført i eksil til Babylonia i 586 fvt., måtte de bortførte finne måter å bevare sin identitet på, uten tempelkulten. Mange forskere antar at de første synagogene oppsto i Babylonia, men man vet ikke hvordan eventuelle felles gudstjenester fant sted i disse.

Etter at jødene fikk vende tilbake til Juda (fra 538 fvt. og fremover), og tempelkulten ble gjeninnført, utgjorde bønn en stadig større del av den offentlige gudsdyrkelsen. Synagogen, forsamlingshuset, ble etter hvert et viktig sted for bønn og studier av de hellige skriftene.

Ifølge jødisk tradisjon ble flere av de faste bønnene og ritualene utformet så tidlig som i de første århundrene etter hjemkomsten fra Babylonia. Allerede før vår tidsregnings begynnelse fantes faste og standardiserte bønner for de fleste anledninger. Etter hvert utviklet det seg tre faste tider for bønn, morgen, ettermiddag og kveld, som siden har bestått.

Da tempelet ble brent av romerne i år 70 evt., og tempelkulten opphørte, innså rabbinerne at hvis jødedommen ikke skulle bli borte som levende religion, måtte senteret for det hellige livet flyttes fra tempelet til hjemmet og synagogen. Synagogen ble nå stedet der jødiske menn møttes til felles bønn og studier, mens hjemmet overtok rollen som hellig sted. Etterkommere av de gamle presteslektene, kohanim, fikk likevel beholde noen få særrettigheter.

Kvinnen ble hovedansvarlig for å sørge for at de mange reglene og tradisjonene rundt renhet, mat og helligdager ble overholdt. Hun ble derfor fritatt for å be de daglige tidsbestemte bønnene. Kvinnen er imidlertid pålagt både å be, samt å fremsi de mange velsignelsene som er knyttet til matlaging (kosher), lystenning (sabbat) og mange andre hendelser. Tidligere ble det flere steder laget egne bønnebøker for kvinner. Blant ortodokse jøder blir denne gamle fordelingen av religiøse plikter fremdeles opprettholdt, men også her i noe varierende grad.