Forut for krigsutbruddet kom det til flere militære sammenstøt langs grensen mot Jordan (Vestbredden) og Syria. Det kom til trefninger mellom israelske og jordanske styrker, og mellom Israel og Syria, inklusive israelsk luftangrep over Syria.
I november 1966 gikk israelske styrker inn på Vestbredden og angrep flere landsbyer, samt småbyen As Samu'. Den ble ansett som base for palestinske geriljaaksjoner, og Israel ville straffe al-Fatah og statuere et eksempel. Aksjonen førte til sammenstøt med jordanske styrker. Dette førte til økt press – både i Jordan og i den arabiske verden – på kong Hussein om å innta en hardere holdning overfor Israel. Kongen hadde da, men uten at det var offentlig kjent, innledet samtaler med Israel med sikte på fred, og følte seg med aksjonen forrådt av den israelske ledelsen. Angrepet ble fordømt av Sikkerhetsrådet i FN, og USA sendte militær hjelp til Jordan for å støtte kongen. Hendelsen bidro til at Jordan inngikk en forsvarspakt med Egypt og gikk til angrep på Israel da krigen brøt ut.
I april 1967 kom det til en opptrapping av en stadig mer spent situasjon etter et stort antall konfrontasjoner ved den israelsk-syriske grensa. Situasjonen ble forverret da palestinsk gerilja sprengte en pumpestasjon i Kibbutz Misgav Am på grensa til Libanon 1. april. En konfrontasjon ved Genesaretsjøen 7. april førte til bruk av gradvis tyngre skyts. Israel flybombet syriske mål på Golanhøydene; syrisk artilleri ble rettet mot Kibbutz Gadot. Observatører fra UNTSO forsøkte uten hell å få på plass en våpenstillstand. Israelske jagerfly skjøt ned syriske fly, og Israel markerte sin luftstyrke ved å fly over hovedstaden Damaskus. Hendelsen førte til økning av en allerede spent situasjon mellom Israel og Syria, med nye provokasjoner fra begge sider, inklusive fra palestinsk gerilja. Israelske militære ledere snakket om en nært forestående krig med Syria. Syriske ledere mente en invasjon var nær, og henvendte seg til Egypt for å sikre seg militær hjelp. Egypt advarte Syria mot å la al-Fatah provosere Israel. Syria fikk imidlertid Egypt med på en plan om felles luftangrep på Israel ved en krig.
Til tross for tiltagende politisk og militær spenning, regnes det som lite sannsynlig at noen av partene, verken i 1966 eller i 1967, ønsket krig eller at de styrte bevisst mot krig. Militær konfrontasjon var trolig heller ikke hensikten med tre kontroversielle trekk fra den egyptiske president Nasser våren 1967, og som i omverdenen kunne tolkes som forberedelse til krig: Først fant en egyptisk mobilisering sted fra 13. mai, med styrkeoppbygging i Sinai, fulgt av beslutningen om å få fjernet FN-styrken 16. mai. Deretter kom Egypts blokade av Tiranstredet for israelsk skipsfart 22. mai.
Foranledningen til mobiliseringen og den militære oppbygging i Sinai – og av de utløsende årsaker til at det faktisk ble krig – var sovjetisk etterretningsinformasjon gitt til Egypt 13. mai. Den gikk ut på at Israel planla et snarlig angrep, tidfestet til 17. mai, men som viste seg å være feil. Årsaken til den feilaktige sovjetiske informasjonen er uklar. Én teori er at hensikten var å skape press mot Israel som en avskrekking mot et mulig israelsk angrep på Sovjetunionens allierte Syria. Informasjonen bidro til hendelsene som ledet mot krig, med uttrekking av FN-styrken og utplassering av egyptiske styrker i Sinai. Den egyptiske styrkeoppbyggingen der var på 50 000–80 000 soldater; senere økt til godt over 100 000. Dette, sammen med en opptrapping av en aggressiv arabisk propaganda, ble i Israel tolket som forberedelse til angrep. En ny forsvarspakt mellom Egypt, Jordan og Syria 30. mai som også Irak sluttet seg til, bidro til krigsfrykten.
Den spente situasjonen førte til at kong Hussein av Jordan besluttet å alliere seg med president Nasser i Egypt, til tross for sterke personlige og politiske motsetninger. Dette førte blant annet til utplassering av egyptiske styrker i Jordan, og til at de jordanske styrkene ble underlagt egyptisk kommando. Utviklingen førte til at Israel iverksatte total mobilisering 19. mai.
Egypts ledelse visste at landet var Israel militært underlegent, samtidig som om lag halvparten av landets hærstyrker deltok i konflikten i Jemen. Det flerårige engasjementet der innebar også at Egypt i liten grad hadde planlagt eller trent på krig med Israel. USAs etterretning var av samme oppfatning, og delte dette synet med Israels regjering: Selv om de arabiske styrkene var tallmessig overlegne og hadde flere tyngre våpen, ble det vurdert som overveiende sannsynlig at Israel ville vinne en krig.
De israelske styrkene besto av til sammen om lag 264 000 soldater; rundt 800 stridsvogner og 300 kampfly. De arabiske styrkene omfattet cirka 340 000 soldater; 1800 stridsvogner og 660 fly, hvorav rundt 440 tilhørte Egypt. Den arabiske siden ble forsterket av mindre bidrag fra Algerie, Kuwait, Libya, Marokko og Saudi-Arabia, og et noe større fra Irak som stilte en divisjon med rundt 100 stridsvogner. Frivillige piloter fra Pakistan deltok også.
Det synes ikke sannsynlig at Egypt planla å angripe Israel. Jordan hadde iverksatt hemmelige fredssamtaler og planla ikke en krig. Syria var under press fra Sovjetunionen, som ikke ønsket en krig som kunne føre til konfrontasjon med USA og i verste fall en ny verdenskrig. Det har vært historisk uenighet om Israel planla for krig, og om det forelå planer for en erobring av bibelske områder på Vestbredden – som seksdagerskrigen faktisk førte til. Studier av frigitte arkiver tyder på at Israel verken planla angrep på Egypt, invasjon av Vestbredden eller krig med Syria. Selv ikke da krigen med Egypt var et faktum, hadde Israel planer om angrep på Jordan eller Syria.
Den spente situasjonen i forholdet til Egypt førte de første dagene av juni til at krig ble vurdert som nært forestående. I Israels militære og politiske ledelse var det uenighet om hvorvidt man skulle angripe eller vente, vurdert både opp mot militære forhold og internasjonale reaksjoner. De som vant fram, argumenterte med at tapene ville bli større jo lengre man ventet, og fienden fikk forberedt seg. USA skal to ganger i slutten av mai, den siste gangen sammen med Sovjetunionen, ha grepet inn og forhindret et israelsk angrep. Sovjetunionen skal ha lagt press på Egypt. Deretter oppfattet Israel imidlertid at den amerikanske regjering ga stilltiende klarsignal for krig. Den israelske regjeringen tok sin beslutning 4. juni, og angrepet på Egypt startet 5. juni.
Kommentarer (10)
skrev Terje Berentsen
Hvorfor skriver du at det var Israel som startet 6 dagers krigen? Israels statsminister Levy Eschol ga tydelig beskjed om at Egypts stengning av Tiranstredet var et casus belli. Ingen kunne vel heller forvente at Israel skulle sitte passivt å se på Egyptiske troppeforflytninger og bortvisning av FN personell som noe annet enn krigsforberedelser.
svarte Jørgen Jensehaugen
Hei, det du adresserer er et politisk spørsmål - hadde Israel rett til å angripe Egypt? Dette er en interessant debatt og du har helt rett i at Israel anså det slik at Egypt hadde gitt dem en casus belli. Man kommer likevel ikke utenom det faktum at Israel avfyrte det første skuddet ved å angripe Egypt.
svarte Terje Berentsen
Men du skriver også at midtøstenkonflikten oppsto pga FNs delingsplan. Da fritar du araberne for å ha forkastet den og gått til a grep på Israel. Det synes jeg er et politisk valg av deg som gjør din artikkel polarisert. Det burde ikke forkomme i SNL.
svarte Terje Berentsen
Den som gjør krigsforberedelser kan ikke forvente at offeret venter på et dødelig slag, som Nasser mer enn antydet. Når man tydelig løfter en arm for å slå et forhåndsannonserg slag har man startet en prosess som gir rett til selvforsvar. Noen ganger er angrep det beste forsvars alternativet en fiende gir. Dette var utvilsomt tilfelle i seksdagerskrigen.
svarte Terje Berentsen
Den som gjør krigsforberedelser kan ikke forvente at offeret venter på et dødelig slag, som Nasser mer enn antydet. Når man tydelig løfter en arm for å slå et forhåndsannonserg slag har man startet en prosess som gir rett til selvforsvar. Noen ganger er angrep det beste forsvars alternativet en fiende gir. Dette var utvilsomt tilfelle i seksdagerskrigen.
skrev Jørgen Jensehaugen
Hei, det du adresserer er et politisk spørsmål - hadde Israel rett til å angripe Egypt? Dette er en interessant debatt og du har helt rett i at Israel anså det slik at Egypt hadde gitt dem en casus belli. Man kommer likevel ikke utenom det faktum at Israel avfyrte det første skuddet ved å angripe Egypt.
skrev Terje Berentsen
Men hvorfor skrives det at midtøstenkonflikten oppsto pga FNs delingsplan av 1947. Menes det at FN er skyldig i konflikten? Det var jo konflikt mellom innvandringsfiendtlige arabere og jødiske innvandrere lenge før dette.
svarte Jørgen Jensehaugen
Jeg er enig i at konflikten startet før delingsplanen - denne var jo tross alt et forsøk på å løse konflikten. Jeg har derfor slettet den seksjonen som uansett ikke hørte hjemme i denne artikkelen.
skrev Terje Berentsen
Takk for svar og reaksjon.
skrev Terje Berentsen
Artikkelen går inn på folkerett uten å nevne at jøder ifølge Folkeforbundets vedtak har rett til bosetting i området vest for jordanelven. Det hevdes også påstand om Erets Israel som omfatter store deler av Libanon, Syria, Jordan og Irak. Hvorfor djupe inntrykk av at dette er Israels mål?
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.