Opplevelsen av at egypterne ble ydmyket av britene formet Gamal Abdel Nasser som nasjonal patriot. Allerede som ung engasjerte han seg i protestene mot det britiske styret. Deltakelsen i krigen i Palestina styrket hans antikoloniale og antiimperialistiske syn, og utviklet hans arabiske, nasjonalistiske – panarabiske – holdning.
Nasser søkte som ung nasjonalist etter et politisk ståsted. Han var innom Misr al-Fatat ("Unge Egypt"), men forlot gruppen da den nærmet seg fascismen. Den fremste politiske kraften i Egypt på den tid var Det muslimske brorskap (al-Ikhwan al-Muslimun), med en paramilitær del, al-Tanzim al-Khass. Nassers forhold til Ikhwan er omstridt, men trolig var han medlem, og tilsluttet al-Tanzim. Etter revolusjonen oppsto en skarp konflikt mellom Nasser og Brorskapet, særlig etter et attentatforsøk mot ham som det sto bak i 1954. Deretter lot han flere tusen medlemmer arrestere, og dets ideologiske leder Sayyid Qutb henrette. Til tross for sin kamp mot Brorskapet, og sin etter hvert sosialistiske politikk, forble Nasser en troende muslim.
Nasser ledet kuppet som avsatte kong Farouk, men var i ikke selv mot kongen, eller kongdømmet. Nasser så i utgangspunktet en styrket konge som en mulig samlende kraft i kampen mot britene. Før revolusjonen, og i de første årene etter, hadde ikke Nasser et tydelig politisk program. Han hadde heller ingen klar ideologisk forankring, men var framfor alt en egyptisk nasjonalist og en politisk pragmatiker.
Radikaliseringen av Nasser er særlig tilskrevet to hendelser: I 1942 ble kongen – og egypterne – ydmyket da britene omringet parlamentet, og dikterte endringer i regjeringen. Dette førte til økt forbitrelse og styrket nasjonalisme. I 1948 kjempet Nasser i Palestina, der egyptiske styrker led nederlag mot en militært underlegen israelsk motstander. Under krigen opplevde de unge offiserene den egyptiske ledelsen som korrupt og ineffektiv, og Nasser så sionismen som en ekspansiv bevegelse. Erfaringene fra krigen bidro til at Nasser så at kampen mot britene ikke var nok; også det egyptiske regimet måtte fjernes. Den nasjonale kampen ble derfor prioritert, også fordi endringer innad i Egypt ble sett som nødvendig for å kunne ta opp kampen mot Israel.
Nasser uttalte ved flere anledninger at han ikke så krig som noen løsning. Som leder i den arabiske verden var Nasser også leder i kampen for et fritt Palestina, og dermed i kampen mot Israel. Like fullt søkte Nasser en politisk løsning, og hadde hemmelig kontakt med israelske ledere på 1950-tallet, påskyndet av USA. Nasser var i utgangspunktet pro-amerikansk, og opprettholdt lenge et godt forhold til USA og amerikanske ledere. Dette sto i kontrast til Nassers forhold til Storbritannia og Frankrike. Konflikten med Storbritannia ble forsterket under statsminister Anthony Eden, og det militære angrepet på Egypt som han iverksatte sammen med Frankrike, og i samarbeid med Israel, i 1956: Den andre arabisk-israelske krigen (Suezkrisen). Angrepet ble iverksatt etter at Nasser, i et av sine mest radikale politiske grep, nasjonaliserte Suezkanalen.
Nasser var ikke anti-vestlig, og sto under den kalde krigen for uavhengighet av de to blokkene. Han var selv med på å stifte Bevegelsen av alliansefrie stater i Bandung i 1955, og sto særlig den jugoslaviske statssjef Josip Broz Tito politisk nær. Nasser avviste press fra Storbritannia og USA om å slutte seg til den såkalte Bagdadpakten; en allianse rettet mot Østblokken. Hans antiimperialistiske politikk medførte støtte blant annet til motstandsbevegelsene i Algerie og Palestina. Han interesserte seg for utviklingen i flere deler av verden, og hadde blant annet kontakt med Ernesto Che Guevara. Nasser var sterk tilhenger av FN, og hadde fortrolig kontakt med generalsekretær Dag Hammarskjöld.
Krigen i Palestina gjorde Nasser klar på at det egyptiske forsvaret måtte styrkes, og han henvendte seg til USA for å kjøpe våpen, uten å få det Egypt trengte. Ved hjelp av Kinas utenriksminister Zhou Enlai fikk han kjøpt våpen fra Tsjekkoslovakia; senere fra Sovjetunionen. Nasser var selv antikommunist, og forfulgte egyptiske kommunister. Likevel etablerte han tette økonomiske og militære forbindelser med Sovjetunionen. Årsaken til orienteringen mot Moskva var dels behovet for våpen, men enda mer at vestlige land, samt Verdensbanken, ikke ville gi Egypt lån til å demme opp Nilen, hvorpå Nasser fikk sovjetisk hjelp til å bygge Aswandemningen.
Egypt etablert på 1950- og 60-tallet et omfattende apparat for å spre budskapet fra den egyptiske revolusjonen, og styrke bildet av Nasser som arabisk leder. Nassers taler ble kringkastet, og den egyptiske lederen inspirerte både politikere og offiserer og de arabiske massene. Dermed utfordret han mer konservative arabiske ledere, ikke minst kong Hussein av Jordan og kong Saud av Saudi-Arabia. Motsetningen til Saudi-Arabia var en hovedårsak til at Nasser engasjerte Egypt i en langvarig krig i Jemen tidlig på 1960-tallet. Deltakelsen der var kostbar for Egypt, og svekket det egyptiske forsvaret inn mot Seksdagerskrigen i 1967. Nasser ønsket ikke krig med Israel, men ble som arabisk leder og som ledende støttespiller for den palestinske frigjøringskampen, langt på vei tvunget av regionale politiske omstendigheter til å gå til krig. Egypt tapte den, og Nasser kunngjorde at han derfor gikk av som statssjef. Etter folkelige protester gikk han tilbake på beslutningen, og fortsatte som president til sin død i 1970.
Med sin panarabiske nasjonalisme svarte Gamal Abdel Nasser på forventningene til de arabiske massene om radikale endringer, etter at kolonimaktene sviktet sin løfter, og definerte Midtøsten i tråd med sine interesser, blant annet med Sykes-Picot-avtalen etter første verdenskrig, og opprettelsen av Israel etter andre verdenskrig, i tråd med den tidligere Balfour-deklarasjonen. Framfor alt spilte Nasser på arabisk identitet, på vestlige lands politiske og kulturelle hovmod, og deres ydmykelse av arabiske verdier og følelser. Nasser bygde sin posisjon på støtten fra de arabiske massene, men hadde ingen sterk politisk base utenfor Egypt. Han inspirerte derimot politisk bevegelser i flere land i Midtøsten, og nasseristiske partier ble dannet flere steder, inklusive i Libanon. Der førte frykt for Nassers radikale politikk til at USA i 1958 intervenerte militært til støtte for regjeringen.
Selv om Nassers ettermæle mest er knyttet til posisjonen som leder i den arabiske verden, sto han bak radikale reformer som endret det egyptiske samfunnet. Særlig viktig var landreformen som ga jord til eiendomsløse småbønder, og utdanningsreformen som ga også høyere utdanning til større deler av befolkningen.
Motstand mot Nassers politikk i Egypt ble nøytralisert gjennom undertrykking, og etter at Naguib var avsatt i 1954 ble makten personifisert rundt Nasser, som innførte ettpartistyre. De siste årene som Egypts lederforsterket han båndene til Sovjetunionen, og førte en mer sosialistisk økonomisk politikk.
Høydepunktet i Gamal Abdel Nassers politiske karrière, nasjonalt og internasjonalt, var i andre halvdel av 1950-tallet, knyttet særlig til nasjonaliseringen av Suezkanalen, som var en stor personlig seier for Nasser så vel som for Egypt.
Fortsatt settes Nasser høyt som nasjonal patriot i Egypt. Under revolusjonen i Egypt i 2011–12 bar demonstranter bilder av ham som motvekt mot islamistenes innflytelse. Det nye egyptiske, militært dominerte, regimet under Abdel Fattah al-Sisi har også trukket på arven etter Nasser for å styrke sin legitimitet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.