Dwight D. Eisenhower

Ved utbruddet av andre verdenskrig i 1939 var Eisenhower med i krigsplanlegging i Washington D.C. med spesielt ansvar for Filippinene. I juni 1942 ble han sjef for de amerikanske landstridskrefter i Europa. Han ledet samme høst den allierte invasjonen i Nord-Afrika og i 1943 inntok Sicilia og deler av Sør-Italia sammen med britiske styrker. I 1943 ble han utnevnt til sjef for den allierte invasjonsstyrken som 6. juni 1944 landet i Normandie (D-dagen), og han var sjef for de allierte styrker i vest til Nazi-Tysklands sammenbrudd i 1945. Eisenhower var generalstabssjef i Washington D.C. i perioden 1945–1948. I 1950–1952 var han sjef for NATOs militære styrker i Europa.

Eisenhowers styrke som militær sjef var hans diplomatiske evner og hans planleggingsegenskaper. Han klarte å dempe nasjonale motsetninger. Hans krigsinnsats og likefremhet gjorde ham ytterst populær, noe som reflekteres i valgkampslagordet til Eisenhower i 1952, I like Ike! Både det demokratiske og det republikanske parti ønsket seg ham som medlem og kandidat til politiske toppverv. Kort før presidentvalget i 1952 ble hans republikanske sympatier kjent. I juni samme år tok han avskjed fra NATO-stillingen, og samme sommer ble han nominert som republikanernes presidentkandidat med Richard Nixon som visepresident-kandidat.

Eisenhowers politikk var forsiktig innenriks, men han var likevel tilhenger av en mer begrenset føderal stat enn sine demokratiske forgjengere. På noen områder prøvde han å bygge ned statens rolle, for eksempel når det gjaldt jordbrukssubsidier, men uten suksess. Eisenhower var imidlertid villig til å utvide den føderale makta der han synes det var nødvendig.

Det store infrastrukturprosjektet under Eisenhower var et nasjonalvegnett, the Interstate Highway. Prosjektet ble vedtatt i 1956 av en så å si en enstemmig Kongress. Det var stor politisk enighet om prosjektet siden det både ville øke USAs forsvarsberedskap, for eksempel å effektivisere militær transport av raketter, og stimulere handel og bidra til økonomisk vekst. En annen utvidelse av den føderale statens oppgaver som fikk tverrpolitisk politisk oppslutning fulgte i kjølvannet av Sovjetunionens vellykkede oppskyting av verdens første satellitt, Sputnik, i 1957. Det ble et prestisjenederlag for USA, og i 1958 kom det store føderale bevilgninger til både utdanning, spesielt i naturvitenskap og matematikk, i tillegg til etableringen av National Aeronautics and Space Administration (NASA) for å holde tritt med russerne i romfartskappløpet.

I prinsippet støttet Eisenhower større delstatsmakt og ville ikke gå i bresjen for å gjennomføre avsegregering av utdanningsinstitusjonene i Sørstatene. I 1954 erklærte nemlig den amerikanske høyesteretten i dommen Brown mot skolenemda i Topeka (Kansas) segregering for grunnlovsstridig. Dommen skapte forventinger i USA, og også i det internasjonale samfunnet, om oppfølging fra presidenten, den utøvende makta. Rasismen i sør svekket betydelig USA internasjonale renommé, noe som motiverte Eisenhower til å gi en forsiktig støtte til borgerrettsbevegelsen. Han undertegnet de første, relativt svake, borgerrettslovene i 1957 og 1960, og satte en stopper i 1957 for delstatsmyndighetenes motstand mot avsegregering i Arkansas. Etter at guvernøren brukte det lokale heimevernet for å hindre svarte elever fra å komme på skolen i Little Rock i Arkansas, beordret Eisenhower soldater under føderal kontroll til å sørge for at elevene kunne gå på skolen under trygge forhold. Dermed sendte Eisenhower et utvetydig signal til Sørstatene om at den føderale regjeringa ville bidra til slutt på segregering i skolen i tråd med høyesterettsdommen. Eisenhower fikk likevel kritikk fra borgerrettsbevegelsen fordi det han gjorde var for lite og kom for seint.

Som tidligere general og en av arkitektene bak etterkrigssamfunnet var det naturlig at Eisenhower var mest opptatt av USAs forsvar og internasjonal politikk under den kalde krigen. Han var en sterk tilhenger av atomvåpen som avskrekking og ønsket å gjøre USAs forsvar billigere og mer effektivt ved å prioritere atomforsvar framfor konvensjonelt forsvar. Satsingen på atomvåpen fikk navnet New Look, og forsvarsstrategien bygde på massiv gjengjeldelse, kjent som MAD, forkorting for massive assured destruction, gjensidig garantert ødeleggelse. Under Eisenhower eskalerte våpenkappløpet mellom Sovjetunionen og USA, blant annet ved utviklingen av taktiske atomvåpen, og forholdet mellom supermaktene under denne fasen av den kalde krigen ble kjent som terrorbalansen. Eisenhower fulgte likevel i fotsporene til Truman og ville heller demme opp for videre kommunistisk ekspansjon (containment) enn å nedkjempe eksisterende kommunistiske stater (rollback) slik høyrefløya i det republikanske partiet ville. Opprøret mot kommunismen i Øst-Europa, som i Ungarn i 1956, fikk bare retorisk støtte fra Eisenhower til tross for at USA oppmuntret opprørerne.

Eisenhower var ellers ikke passiv når det gjaldt å ivareta USAs strategiske og økonomiske interesser, og han spilte en viktig rolle i å bygge opp et moderne, amerikansk imperium. Eisenhower kunne til og med bryte med de gamle vestlige kolonimaktene som i Suezkrisa, der Eisenhower satte en stopper for et britisk, fransk og israelsk forsøk på å ta kontroll over Suezkanalen i 1956. Men dette var unntaket. Eisenhower fulgte hovedlinjene i Trumans politikk og samarbeidet med vestlige land og deres tidligere kolonier med å opprette nye allianser: i Sørøst-Asia (SEATO), Oseania (ANZUS) og i Midtøsten (Bagdadpakten og CENTO). Dessuten fikk USA mange militære baser i utlandet og forpliktet seg til å forsvare blant annet Sør-Korea, Sør-Vietnam og Taiwan.

CIA ble også et viktig utenrikspolitisk instrument, og Eisenhower brukte spionasjebyrået til å fjerne fra makta venstrepolitiske statsledere i Iran (1953) og Guatemala (1954), og til å støtte opp om drapet på statslederen i Kongo, Patrice Lumumba, i 1961. Eisenhower brukte amerikanske soldater i utenlandske oppdrag bare en gang, nemlig i Libanon i 1958. Eisenhower-doktrinen kom året før og erklærte at USA ville gi støtte til land, i dette tilfellet i Midtøsten, for å svekke sovjetisk innflytelse.

Sjøl om forholdet mellom øst og vest ble skildret som fredelig sameksistens, kom de første forsøkene på å få våpenkappløpet under kontroll etter Cubakrisa (1962), det vil si etter Eisenhowers avgang. Nedskyting i 1960 av et amerikansk spionfly, U-2, på tokt over Sovjetunionen som skulle lande i Bodø etter utført oppdrag, førte til at et toppmøte mellom Eisenhower og statssjefen i Sovjetunionen Nikita Khrusjtsjov ble avlyst. Eisenhower var likevel lite interessert i direkte konfrontasjon med kommunistmaktene og tok til å bruke i større grad økonomiske og kulturelle midler som bistand og stipend og studieplasser for utlendinger, det vil si soft power, heller enn militær makt for å demme opp for venstreradikalismen og etablere gode relasjoner til utviklingslanda i sør.