Ur

Urs ruiner, som nå ligger inne i ørkenen, langt fra elven og kysten, ble først undersøkt av J. E. Taylor i 1854, og man ble fort klar over at dette måtte være Bibelens «Ur i Kaldea». Systematiske utgravninger kom likevel først i gang ved britisk-amerikansk samarbeid fra 1922, først under ledelse av H. R. Hall og siden av sir Leonard Woolley. Så sent som i 1980-årene ble det foretatt nye utgravninger i området.

Ur eksisterte som bysamfunn i rundt 4500 år, og er den best undersøkte av de sumeriske byene. Fra den tidligste perioden er det funnet store mengder ødelagt keramikk, men ikke mye som kan fortelle om kulturen. Man vet heller ikke mye om livet i Ur i den tidlige dynastiske perioden (2900–2340 fvt.). Det er funnet rester etter murer, templer og offisielle bygninger, men få spor etter boliger.

Situasjonen er helt annerledes når det gjelder den nysumeriske tiden (den såkalte Ur III-perioden), da Ur var hovedstad i et større rike. Avdekkingen av flere templer, med blant annet Nanna-helligdommens tårn (ziggurat) som ble reist under Ur-Nammu (cirka 2113–2096 fvt.) og ferdigstilt under hans sønn, er det best bevarte i Mesopotamia. Men også ruinene i selve byen har gitt oss mye kunnskap om byen og menneskene på denne tiden.

Fra denne perioden er det også funnet et nærmest uoverskuelig antall leirtavler i de ulike utgravningene i Mesopotamia. Mye er dessverre også gravet frem av ukyndige og solgt til samlere rundt om i verden. Arkeologene møter derfor ofte arkiver som allerede er plyndret.

Titusener slike tavletekster er oversatt og publisert. Det dreier seg hovedsakelig om administrative tekster og arkiver som er skrevet av profesjonelle skrivere, som ofte er navngitt. Man skrev ned kontrakter, lister over navngitte ansatte og deres lønninger, familier og deres medlemmer. Det finnes også kalkulasjoner for fremtidig produksjon, og det ble også innført en ny kalender for hele landet i denne perioden. Årene hadde navn etter viktige hendelser i landet.

De uvanlig rike funnene fra byens gravplasser (de såkalte kongegravene i Ur) gjør den til hovedkilde for vårt kjennskap til sumerisk sivilisasjon. Gravene kan kronologisk deles inn i tre perioder. De eldste kongegravene har ikke vært plyndret i oldtiden og har derfor gitt de rikeste funnene. De inneholdt funn som lot seg identifisere som mennesker av begge kjønn.

Disse gravene er før-dynastiske, det vil si eldre enn de tidligste historiske kildene fra Ur. De viser at det, også her, eksisterte en høyt utviklet sivilisasjon samtidig med de eldste kongedynastiene i de andre sumeriske byene fra denne tiden.

Her er medlemmene av den kongelige familien blitt begravet sammen med en mengde slaver og fått med seg store skatter av våpen og utstyr, til dels av edelt metall. Mens menn ble begravet med økser, kniver og hodeplagg, ble kvinnene begravet med øreringer, halskjeder og kammer av både gull og edle steiner. Gjenstandene kan tyde på at overklassens kvinner hadde høy status og at noen av dem også kan ha hatt politisk makt.

Gravplassen var også i bruk i tidlig dynastisk tid. Gravene gir et godt inntrykk av hvordan kongene og medlemmene av hoffet ble begravet. De mange sylinderseglene viser nå mer naturtro bilder. Fra den siste delen av denne perioden får vi et bilde av et sterkt klassedelt samfunn. Overklassens gravkult ser ut til å ha vært viktig, og det kan ha hersket en oppfatning om at de døde fremdeles kunne gripe inn i de levendes verden. Innskrifter fra denne tiden er på tidlig klassisk sumerisk.

• Religion i Mesopotamia
• Mesopotamia – kunst
• Mesopotamia – forhistorie
• Midtøstens historie
• tell

• Leick, Gvendolyn: Mesopotamia. The Invention of a City. Penguin Books. London 2002.