[go: up one dir, main page]

Leilending
En leilending inngår avtale med en jordeier om å leie jord av ham. Illustrasjon fra Magnus Lagabøters landslov.
Leilending
Av .

Leilending er et eldre ord for en person som leier jord. Betegnelsen går trolig tilbake til vikingtiden. Den gammelnorske formen er leiglendingr, avledet av verbet leiga og substantivet land. En leilending kalles også bygselmann.

Fra 800- og 900-tallet og fram til 1350 økte tallet på leilendinger. Mens et flertall av bøndene i ulike former var selveiende bønder i vikingtiden, var flertallet leilendinger på begynnelsen av 1300-tallet. Samtidig ble det i løpet av denne perioden et skarpere skille mellom politisk makt og eiendomsrett til jord. Leieforholdet ble mer og mer et saklig-økonomisk forhold, og personlige avhengighetsforhold av politisk karakter mellom mektige godseiere og leilendinger og selveiere fikk mindre betydning.

Leilendingssystemet forsvant i løpet av 1800-tallet. En person som leier en landbrukseiendom i dag kalles en forpakter.

Opprinnelse og utvikling

Det rår uenighet mellom forskerne om hvor gammelt og utbredt leilendingsvesenet er. Lenge var det en utbredt oppfatning at det norske leilendingsvesenet for alvor ble etablert i perioden 1100—1300. I nyere tid har flere arkeologer hevdet at det kan ha vært mange leilendinger i Norge allerede på 200- og 300-tallet evt. Også historikere har tatt til orde for forekomsten av leie av jord kan ha vært utbredt i vikingtiden (800–1050). Andre forskere har framhevet at skillet mellom leie og selveie først ble klart i vikingtiden, og at personlige avhengighetsforhold mellom høvdinger og bønder og gjensidige ytelser og plikter var viktigere fram til 1100-tallet enn kontroll over eiendom og leie. Uavhengig av eiendomsrett kunne høvdinger kreve ulike politiske og økonomiske ytelser, slik som å holde gjestebud, levere matvarer, stille i høvdingens hærfølge og støtte ham på tinget. De fleste er enige om at et rettslig leieforhold knyttet til konkrete avgifter for bygsel først ble vanlig etter 1100.

Juridisk og sosial status

På 1200- og 1300-tallet bygslet (leide) en leilending normalt en gård med egen skyldtakst fra én eller flere jordeiere. Alt på 1100- og 1200-tallet var det rettslig sett stor forskjell på en odelsbonde og en leilending, ettersom en odelsbonde hadde rett til dobbelt så store rettsbøter som en leilending. Derimot kom skillet mellom en selveiende bonde og en leilending til å bli jevnet ut, i takt med at leievilkårene ble bedre, og at mange gårdbrukere endte opp med å måtte bygsle.

På 1600- og 1700-tallet skilte leilendingene seg ut fra husmenn ved at de bygslet en matrikulert og skyldsatt gård, som nå også figurerte som en egen skatteenhet. Til sammenligning festet husmennene bare et lite jordstykke som var en del av en gård, og de hadde ofte arbeidsplikt på hovedgården.

På denne tiden var dessuten skillet mellom leilendinger og selveiere mindre enn det man skulle tro, fordi leilendingene hadde så store rettigheter til gården. Mange leilendinger kunne for eksempel sette ned og inngå kontrakter med husmenn på sine gårder, og ellers bestemme suksesjonen eller hvem etterfølgerne skulle være. Hovedskillet sosialt sett på bygdene gikk mellom bønder og husmenn, ikke mellom selveiere og leilendinger i bondestanden.

Lovgivning

Tidlig lovgivning

Betegnelsen leilending opptrer i de norske landskapslovene allerede på 1100- og 1200-tallet. Mens Gulatingsloven opererer med vanlig kontraktstid på ett år, har Frostatingsloven en normaltid på tre år. Men allerede på slutten av 1200-tallet og på 1300-tallet viser hjemmelsbrev at livstidsfeste var i ferd med å innarbeide seg.

Noe annet er at avgiften veitsla, som ble betalt hvert tredje år, vitner om at mange leilendinger lenge måtte få stadfestet sin kontrakt hvert tredje år. Denne avgiften fikk på 1500-tallet navnet tredjeårstake, og var da et minne om middelalderens vanlige kontraktstid på tre år.

I løpet av 1200- og 1300-tallet var praksis blitt at leieforholdet ble stadfestet på nytt hvert tredje år mot gjestebud for eller avgift til jordeieren innenfor en ordning med livslang leilendingsrett.

Derimot forutsatte praksisen med en stor førstebygsel, en innfestingsavgift som ble lovfestet i 1514, at leilendingene fikk sitte livet ut på gården. Både førstebygsel og tredjeårstake ble innarbeidet som nye avgifter – ekstraavgifter – i løpet av siste del av 1400-tallet og begynnelsen av 1500-tallet. På 1100- og 1200-tallet hadde landskylda – den årlige jordleia – vært den eneste lovlige avgiften, men alt på 1200-tallet ble det klaget over at jordeierne krevde ekstraavgifter.

Fra 1500-tallet

På 1500-tallet gjorde kongemakten flere forsøk på å få innført livstidsfeste for leilendinger med både offentlige og private jordeiere. I 1604 innførte Christian 4 livstidsfeste som juridisk bindende når ikke annet var avtalt. På 1500- og 1600-tallet var det også svært utbredt at leilendinger hadde opplatingsrett, det vil si at de kunne bestemme hvem som skulle overta leilendingsretten etter dem mot økonomisk vederlag. I 1699 forutsatte lovgiverne at leilendinger skulle ha forkjøpsrett til gården ved salg, og denne retten ble slått uttrykkelig fast i et reskript i 1710.

Opplatingsrett og forkjøpsrett må sees som utvikling mot arvefeste som tenderte mot permanent feste. I de norske småbyene var det også sterke tendenser mot permanent feste. Huseiere kunne selge hus med festegrunn uten å innhente samtykke fra grunneier.

Derimot kunne kontraktsbrudd føre til at jordeieren sa opp kontrakten og utkastelse av leilendingen. Leilendingen måtte betale landskylda i tide og tredjeårstake hvert tredje år, og holde gårdsbygninger og jordvei ved like, og ikke hogge ut for mye tømmer. Tømmerhogsten for leilendingen begrenset seg til virke som han trengte til bygging og vedlikehold av hus og gjerder, og skulle ikke overstige verdien av halve landskyldtaksten.

I praksis var det vanlig at leilendingene fortsatte å leie, selv når de sto med rest på leieavgiftene. Forordningene som kom i 1684 og 1685, søkte også å trygge leilendingene mot utkastelse om han sto med restanser på førstebygsel og tredjeårstake. Bare restanser på landskyld var oppsigelsesgrunn.

Rettspraksis viser at leilendinger som over lengre tid ikke hadde svart leieavgifter og hadde latt gården forfalle, kunne miste bruksretten og bli kastet ut. Men utfallet i rettssaken kunne like gjerne gå leilendingens vei som jordherrens, og leilendinger hadde ofte sterkt rettsvern, selv i saker der de over tid hadde brutt viktige punkter i kontrakten.

Bondevennlige reformer og avslutning

Fra slutten av 1600-tallet og enda mer utover på 1700-tallet fikk stadig flere gårdbrukere skjøte på gården og ble selveiere. Den største trusselen mot leilendingene kom fra andre bønder som hadde råd til å kjøpe seg en gård. Bønder som ikke hadde en gård å drive selv, men hadde bygslet bort gården, kunne kreve å få overta den. Han lyste seg som husvill, det vil si være uten hus eller gård, og kunne da anvende buslitsretten, det vil si rett til å overta gårder en eide og leide ut når en var husvill. Retten ble gjerne brukt for både egen person og for barn og svigerbarn. En undersøkelse av Høland på 1600-tallet viser at buslitsretten i siste del av hundreåret ble en viktig drivkraft for leilendinger som valgte å kjøpe gårder.

Dernest viste leilendingssystemet seg å bli mindre lukrativt for jordeierne. Alt i 1539 måtte regulering av landskyld på en gård, som både var takst og årlig jordleie, skje ved en bondelagrette. Dette betydde i praksis at landskylda sjelden ble forhøyet. I 1578 ble tredjeårstaka fryst fast på offentlig gods, og i 1604 ble de offentlige takstene gjort gjeldende på privat gods. I 1684 og 1685 kom det også faste og uforanderlige takster for førstebygsel på alle typer gods.

Disse reformene betydde at jordleieinntektene ikke kunne følge prisstigningen, selv om noen jordeiere tok seg til rette og skrudde opp avgiftene ulovlig. Dette gjorde at mange jordeiere på slutten av 1600-tallet og på 1700-tallet, og i Nord-Norge på 1800-tallet, valgte å kjøpe seg ut eller å spekulere i jordegods i tider med høy prisstigning uten å satse på stabilt eierskap. Jordeiere som før hadde søkt å sikre seg gårder med skog og fosser eller gårder med gode fiskeplasser, valgte å selge seg ut og kontrollere ressursene gjennom kontrakter og gjeldsbinding overfor bøndene.

På 1700-tallet og enda mer på 1800-tallet kom ordning med forpaktere inn som et nytt innslag. Forpakterne hadde ofte korte åremålskontrakter, og et vilkår var ofte deling av kornavling mellom jordeier og forpakter. De såkalte helmingskontraktene (helming betyr halvpart) er et minne om denne likedelingen av avlingen. Forpakterne kom til å ligne på husmenn med hensyn til kortvarig leietid og utrygghet, men de disponerte over langt større jordvidde og hadde sjelden arbeidsplikt.

I løpet av 1800-tallet forsvant leilendingssystemet. Det holdt seg best i Nord-Norge og på Sunnmøre. Bestemmelsene om leilendinger falt bort ved lov om forpaktning av 25. juni 1965.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Dørum, Knut: Oppløsningen av skyldeiesystemet. En studie av eiendomsformer og eierinteresser til jord i Norge ca. 1600–1800, hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo 1994.
  • Hovstad, Håkon: Enkelte trekk i norsk jordleielovgivning på 15- og 1600-tallet, hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo 1959.
  • Iversen, Tore: Trelldommen. Norsk slaveri i middelalderen. Oslo 1994.
  • Johannessen, Knut: Eiendomsfordeling og eierinteresser. Trekk av jordeiendomsforholdene i Høland på 1600-tallet, hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo 1971.
  • Skre, Dagfinn, Herredømmet. Bosetning og besittelse på Romerike 200–1350 e.Kr. Oslo 1998.

Kommentarer (2)

skrev Ram Gupta

Til artikkel "Leilending":
Av hensyn til kronologi i fremstillingen, foreslår jeg å bytte om rekkefølgen avsnitt 1 og 2.

Altså: avsnittet som innledes med ""Fra 800- og 900-tallet.." kommer før avsnittet som begynner "På 1200- og 1300-tallet bygslet..."

Noen ord her som antagelig er vanskelige, eks: skyldtakst, rettsbøter, innfestingsavgift, livstidsfeste, skyldsatt, landskyld. Sikkert flere men stopper der :)

svarte Ida Scott

Hei, takk for tilbakemelding. Jeg er enig med deg i at å bytte rekkefølge på de to avsnitta fungerer bedre, og har også forsøkt å legge inn flere lenker etc. for å gjøre det enklere. Mvh Ida Scott, redaksjonen.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg