gjestebud

I den norrøne litteratur omtales flere slags gjestebud, dels av privat, dels av mer offentlig karakter. Helt privat var det såkalte heimboð, som ble bekostet av en enkelt mann og hvor slektninger og venner møttes. Til sammenskuddslagene (samburðarǫl) brakte hver gjest med seg en viss mengde øl. Endelig har vi omgangslaget (hvirfingsdrykkja), et gjestebud som ble holdt skiftevis hos bøndene i ei bygd. Navnene ǫl og drykkja viser at drikken, især ølet, ble regnet for det viktigste.

På de store gjestebudene ved vinternatt (14. oktober), midtvinter (12. januar) og sommernatt (14. april) ble ølet viet for godt år og fred, og i hedensk tid drakk man minneskåler for gudene. Disse hedenske gildene ble holdt oppe etter at kristendommen var innført, men ble så knyttet til kirkeårets store høytider, som jul og påske, og skålene ble viet jomfru Maria, Hellig-Olav og andre helgener. Også den gamle forpliktelse til å skaffe en viss mengde øl til veie (ǫlgerð) ble holdt oppe. Til gjestebudet hørte gjerne forskjellig slags underholdning, som sagafortelling, kveding, avleggelse av løfter som mannjevning.

Innenfor de middelalderske gilder fortsatte disse gjestebudskikkene, og ned til moderne tid er mange gamle tradisjoner bevart: sammenskuddslag ved juletider, juleveitsler, etter omgang innenfor et bygdelag eller en krets av familier. Ellers holdes gjestebud mest ved de store familiehøytider. Ved barnefødselen feiret man barsel (egentlig barnsøl), ved frieri festerøl eller beleveitsle, bryllupet gav anledning til gjestebud i tre dager, og etter begravelsen ble holdt gravøl og arveøl. Det var ingen tilfeldighet hvem som ble innbudt, idet faste regler gjaldt for hvem som tilhørte belaget. De store gjestebudene kunne vare i flere dager med et stort forbruk av mat og drikke, som for en vesentlig del ble skaffet til veie ved tilskudd fra belaget.

• gilde
• drikkeskikker

• «Gjestebudet» − Norgeshistorie.no