Arbeiderpartiet (Ap) er et norsk sosialdemokratisk politisk parti. Det ble stiftet i 1887, og har vært det største partiet ved alle stortingsvalg i Norge siden 1927.
Siden 2021 sitter Arbeiderpartiet i regjering sammen med Senterpartiet. Jonas Gahr Støre er Norges statsminister. Støre overtok som Arbeiderpartiets leder i 2014 etter Jens Stoltenberg. Tonje Brenna og Jan Christian Vestre ble valgt som nye nestledere i partiet på landsmøtet i 2023. Kjersti Stenseng er partisekretær siden 2015. I forkant av landsmøtet i 2023 ble tidligere nestleder Helga Pedersen lansert som ny partisekretær, men hun valgte å trekke sitt kandidatur før landsmøtet.
Partiets ungdomsorganisasjon heter Arbeidernes ungdomsfylking (AUF), som siden 2020 ledes av Astrid Willa Eide Hoem.
Det offisielle navnet fra stiftelsen i 1887 var Det Forenede norske Arbeiderparti (DNA), fra 1891 Det norske Arbeiderparti. I 2011 ble navnet offisielt endret til Arbeiderpartiet, som også har vært den daglige betegnelsen på partiet i flere tiår.
- Les mer om regjeringen Støre.
Formål og ideologi
Arbeiderpartiet har i likhet med andre sosialdemokratiske partier sine røtter i en sosialistisk idétradisjon.
Partiets formål er nedfelt i vedtektene, som innledes med at «Arbeiderpartiet vil skape et rettferdig samfunn som sikrer alle menneskers likeverd. Vi bygger på verdiene frihet, likhet og solidaritet. Vi ønsker en verden uten krig og fattigdom, der frie og likestilte mennesker har innflytelse på sine livsvilkår, der menneskene lever i harmoni med naturen, og der kapitalistisk utbytting bekjempes.»
I den økonomiske politikken har Arbeiderpartiet stått for en blandingsøkonomi basert på en balanse mellom tre maktinstanser – arbeidsgivere gjennom deres organisasjoner, arbeidstakere gjennom deres fagforeninger, og det offentlige gjennom statlige reguleringer. Dette gjenspeiles også i formålsparagrafen der det heter at partiet «vil bygge på et samvirke mellom arbeid og kapital».
Hovedsaker og praktisk politikk
Arbeiderpartiet er av tradisjon et såkalt styringsparti som i hele etterkrigstiden er preget av viljen og evnen til å skaffe seg regjeringsmakt. Internasjonalt har partiet i disse årene ført en konsekvent vestvendt utenriks- og sikkerhetspolitikk som fremfor alt er knyttet til medlemskap i NATO. Fra slutten av 1960-årene har Arbeiderpartiet gått aktivt inn for å gjøre Norge til medlem av EU, senest ved folkeavstemningen i 1994. Arbeiderpartiet er også en varm forsvarer av EØS-avtalen.
Kampen for full sysselsetting har hele tiden preget partiets politikk, parallelt med et våkent blikk for å sikre arbeidstakeres faglige og sosiale rettigheter ved oppsigelse, permittering eller sykdom. I dette arbeidet har Arbeiderpartiet et nært og fortrolig samarbeid med LO som blant annet er formalisert gjennom faste møter i samarbeidskomiteen. Etter at arbeidsinnvandringen økte har Ap sammen med LO hatt som prioritert mål å bekjempe sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Partiet mener at viktige statseide bedrifter fortsatt skal ha en sterk statlig forankring.
Arbeiderpartiet vil utvide og styrke velferdsstaten, og er imot at grunnleggende velferdstjenester knyttet til blant annet barnehager og sykehjem skal konkurranseutsettes. Kampen for likestilling mellom kjønnene står sentralt i partiets program. Kvinnens rett til selvbestemt abort står urokkelig.
Partiet har satt seg som forpliktende mål å redusere klimagassutslippene med 55 prosent innen 2030. Dette skal ifølge Arbeiderpartiet oppnås blant annet ved hjelp av gunstige skatteordninger når man investerer i klimavennlige næringer. Partiet har programfestet at elektrifisering av nye og eksisterende olje- og gassfelt skal fortrinnsvis skje ved bruk av havvind eller annen fornybar strøm produsert på sokkelen.
Arbeiderpartiet er de skrittvise reformers parti. På 1980-tallet var det skeptisk til et åpnere samfunn som blant annet innebar lengre åpningstider i butikkene og oppmykning av NRK-monopolet. Partiet er fortsatt negativt stilt til søndagsåpne butikker. Reformviljen var derimot tydelig da tradisjonell statlig virksomhet som Televerket, Postverket og Luftfartsverket ble omorganisert og frigjort fra sterk statlig styring. Mer intern uro i Arbeiderpartiet oppsto da Statoil ble delprivatisert og introdusert på Oslo Børs under den første Stoltenberg-regjeringen.
Regjeringsmakt og oppslutning
Arbeiderpartiet har vært det mest innflytelsesrike partiet i Norge etter andre verdenskrig, og hadde rent flertall på Stortinget fra 1945 til 1961. Flere av de mest fremtredende statsministrene i norsk historie har kommet fra Arbeiderpartiet, deriblant Johan Nygaardsvold, som ledet regjeringen under andre verdenskrig, Einar Gerhardsen, som ledet landet i mange år etter krigen, Gro Harlem Brundtland, som var Norges første kvinnelige statsminister, og Jens Stoltenberg, som var statsminister i til sammen ni år, deriblant under finanskrisen fra 2008 og under terrorangrepet mot Arbeiderpartiet og AUF i 2011.
I 2005 dannet Arbeiderpartiet for første gang (unntatt krigsårene) en koalisjonsregjering med andre partier, den rødgrønne trepartiregjeringen med Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ledet av Jens Stoltenberg.
Ved stortingsvalget i 2021 fikk Arbeiderpartiet 26,3 prosent og 48 representanter på Stortinget. Partiet gikk dermed tilbake 1,1 prosentpoeng og ett mandat fra stortingsvalget i 2017. Dette var Arbeiderpartiets dårligste valgresultat etter andre verdenskrig, men sammen med andre partier som ønsket å bytte ut den Høyre-ledede regjeringen Solberg fikk de flertall på Stortinget, og ble enige med Senterpartiet om å danne en mindretallsregjering. Samtidig satt Arbeiderpartiet med makten i Norges tre største byer Oslo, Bergen og Trondheim.
På tross av manglende flertall og i perioder synkende oppslutning har Arbeiderpartiet vist seg som et styringsdyktig regjeringsparti, i perioder det eneste reelle regjeringsalternativ.
Regjeringsperioder
I perioden fra 1945 til 1965 satt partiet med makten sammenhengende, med unntak av én måned i 1963 (John Lyngs regjering). Senere har det hatt regjeringsmakt i følgende perioder:
- 1971–1972 under Trygve Bratteli
- 1973–1981 (1973–1976 under Trygve Bratteli, 1976–1981 under Odvar Nordli, 1981 under Gro Harlem Brundtland)
- 1986–1989 under Brundtland
- 1990–1997 (1990–1996 under Brundtland, 1996–1997 under Thorbjørn Jagland)
- 2000–2001 under Jens Stoltenberg
- 2005–2013 under Stoltenberg (koalisjonsregjering med Sp og SV).
- 2021– under Jonas Gahr Støre (koalisjonsregjering med Sp).
Historikk
Opphav
Det Forenede norske Arbeiderparti ble stiftet i Skauveien 6 i Barbu utenfor Arendal 21.–22. august 1887 med Anders Andersen som første partileder. I løpet av ett år var imidlertid ledelsen i partiet flyttet til Kristiania, der Den socialdemokratiske Forening var blitt stiftet to år tidligere med Christian Holtermann Knudsen og Carl Jeppesen som førende skikkelser. Arendals-møtet vedtok et partiprogram, om enn ikke direkte sosialistisk, som krevde alminnelig stemmerett, lovfestet normalarbeidsdag, direkte skatt og støtte til «berettigede arbeidsnedleggelser» (streik). Av disse punktene var alminnelig stemmerett (i første omgang for menn) det dominerende politiske kravet. Først i 1889 ble det vedtatt en kort erklæring om at «råstoffene og produksjonsmidlene (bør) etter hvert tilfalle dem der har frembrakt samme», og i 1891 et mer utførlig sosialistisk prinsipprogram.
I politikken om den norske unionen med Sverige hevdet partiet allerede fra 1892 at «broderfolkenes vel krever unionens oppløsning». Gjennom 100 år bygde Arbeiderpartiet i stor utstrekning sin organisasjon på kollektiv tilslutning fra fagforeninger, og fungerte i sine første år som en landssammenslutning for ulike fagforeninger. Da Landsorganisasjonen (LO) i Norge ble dannet i 1899, var det som et resultat av at de fagorganiserte så det som mest hensiktsmessig at fagforbundene samlet seg i en egen felles organisasjon som i politiske saker likevel skulle ha tett samarbeid med Arbeiderpartiet. LO og Arbeiderpartiet har siden den gang samarbeidet nært, og det er tradisjon for at ledende tillitsvalgte i LO velges inn i partiets sentralstyre og at LO er Arbeiderpartiets fremste økonomiske støttespiller.
1900–1945
Ved valget i 1903 fikk Arbeiderpartiet sine første stortingsrepresentanter og gjorde seg fra denne tid også gjeldende i kommunepolitikken. Med utgangspunkt i Fagopposisjonen av 1911 og Arbeiderpartiets ungdomsbevegelse dannet det seg en revolusjonær fløy innenfor partiet under ledelse av Kyrre Grepp og Martin Tranmæl. Skarpere klassemotsetninger under første verdenskrig og inntrykkene fra den russiske revolusjon styrket venstrefløyen og førte til et fullstendig lederskifte på landsmøtet i 1918. Kyrre Grepp ble formann i partiet, Martin Tranmæl ble sekretær.
Året etter meldte Arbeiderpartiet seg inn i den nystiftede tredje kommunistiske internasjonale, også kalt Komintern, og aksepterte dermed tanken om proletariatets diktatur bygd på en rådsforfatning. Under striden om Moskva-tesene brøt en fløy ut av partiet i 1921 og dannet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti. Arbeiderpartiet brøt med Komintern i 1923, og dette førte til dannelsen av Norges Kommunistiske Parti. Arbeiderpartiet betraktet seg imidlertid fortsatt som revolusjonært.
I 1927 ble Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti slått sammen med Arbeiderpartiet igjen, og ved stortingsvalget samme år gikk det gjenforente partiet sterkt frem. I 1928 dannet så Arbeiderpartiet sin første regjering under ledelse av Christopher Hornsrud. Denne ble felt etter bare 18 dager og er fremdeles norgeshistoriens kortest sittende regjering. Preget av valgnederlag i 1930, den økonomiske krisen og fascismens fremvekst la Arbeiderpartiet i første halvdel av 1930-årene om sin politikk for godt fra en revolusjonær til en reformistisk linje. Partiet viste vilje til å bekjempe krisen innenfor rammen av en kapitalistisk samfunnsorden og godta det parlamentariske demokrati.
Etter det såkalte kriseforliket med Bondepartiet i 1935 dannet Arbeiderparti-leder Johan Nygaardsvold en regjering som ble sittende til 1945, fra 1940 riktignok i eksil som en samlingsregjering med enkelte borgerlige representanter.
Etterkrigstiden
Etter andre verdenskrig hadde Arbeiderpartiet absolutt flertall på Stortinget i fire valgperioder mellom 1945 og 1961. Einar Gerhardsen ble i etterkrigstiden den ledende personligheten i partiet, som fikk et hovedansvar for gjenreisningen etter krigen, førte videre utbyggingen av den moderne velferdsstaten og satset etter hvert på en vestvendt sikkerhetspolitikk og opprustning i tilknytning til NATO.
Partiet oppga samtidig ytterligere en del av sitt tradisjonelle sosialistiske tankegods fra før krigen. Fra 1961 møtte Arbeiderpartiet konkurranse på venstresiden gjennom dannelsen av Sosialistisk Folkeparti (SF), og etter valget i 1965 ble det for første gang etter andre verdenskrig etablert en levedyktig borgerlig regjering, ledet av Per Borten fra Senterpartiet.
1970–2000
EF-striden i 1971–1972 viste seg å svekke partiet midlertidig, da SF og senere SV gjorde store innhogg i velgermassen. Fra slutten av 1970-årene tapte imidlertid også partiet en del velgere til høyresiden, selv om den såkalte høyrebølgen gjorde størst innhogg i mellompartienes oppslutning.
Under Gro Harlem Brundtlands ledelse (1981–1992) greide partiet å appellere til nye grupper og dermed beholde sin høye oppslutning, på tross av at den tradisjonelle industriarbeiderklassen utgjorde en stadig mindre andel av befolkningen.
EU-striden i første del av 1990-årene ble også en mindre belastning for partiet enn mange hadde fryktet. Siden 1927 har Arbeiderpartiet vært landets ubestridt største parti, men oppslutningen var dalende i 1990-årene. Nedgangen fortsatte utover på 2000-tallet.
Etter 2000
Stortingsvalget i 2001 var en katastrofe for partiet, som gjorde sitt dårligste valg siden 1924 og mistet sin posisjon som det dominerende parti, selv om det fortsatt var landets største. Dette førte til en nyorientering i partiet, som for første gang resulterte i at Arbeiderpartiet inngikk forpliktende samarbeid med andre partier med tanke på å danne en flertallsregjering.
Et styrket Arbeiderparti dannet etter valget i 2005 regjering sammen med Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Regjeringen fikk fornyet tillit ved valget i 2009, da Arbeiderpartiet noterte seg for en klar fremgang. I perioden 2009–2013 hadde Arbeiderpartiet 12 av 20 statsråder i regjeringen.
22. juli 2011 var Arbeiderpartiet mål for det verste terrorangrepet og massedrapet i norsk historie, da en høyreekstremist detonerte en bilbombe i regjeringskvartalet i Oslo og deretter skjøt og drepte 69 mennesker, de aller fleste ungdommer, på AUFs sommerleir på Utøya. Terrorangrepet førte til at Arbeiderpartiet mistet nesten en hel generasjon ungdomspolitikere og talenter. Mange av de overlevende fortsatte like fullt sitt politiske virke med fornyet kraft og motivasjon; med regjeringen Støre var overlevende fra Utøya for første gang med i regjering.
Ved stortingsvalget i 2013 tapte de tre rødgrønne partiene flertallet. Erna Solberg fra Høyre dannet en borgerlig regjering, og Jens Stoltenberg gikk av som partileder og ble etterfulgt av Jonas Gahr Støre. Støres første valg som statsministerkandidat i 2017 ble et stort nederlag: Til tross for fire år som største opposisjonsparti gikk Arbeiderpartiet tilbake 3,5 prosentpoeng i oppslutning, mistet seks mandater og klarte ikke å danne et alternativt flertall til de borgerlige partiene. I 2021 gikk Arbeiderpartiet nok en gang til valg på å danne en flertallsregjering sammen med Senterpartiet og SV. Til tross for at partiet nok engang gikk tilbake i oppslutning, til 26,3 prosent, fikk de tre partiene til sammen flertall på Stortinget, takket være fremgang for Senterpartiet og SV. Under sonderingene for å danne en trepartiregjering ble det imidlertid raskt klart at det ikke var grunnlag for SV å sitte i regjering med de to andre partiene. Arbeiderpartiet og Senterpartiet ble da enige om å danne en mindretallsregjering med Jonas Gahr Støre som statsminister.
For valgresultater, se Stortingsvalget i 2005, Stortingsvalget i 2009, Stortingsvalget i 2013, Stortingsvalget i 2017 og Stortingsvalget i 2021. Se også tabell over Stortingsvalg.
Statsministre
Arbeiderpartiet har hatt følgende statsministre:
- Christopher Hornsrud (1928)
- Johan Nygaardsvold (1935–1945)
- Einar Gerhardsen (1945, 1945–1951, 1955–1963, 1963–1965)
- Oscar Torp (1951–1955)
- Trygve Bratteli (1971–1972, 1973–1976)
- Odvar Nordli (1976–1981)
- Gro Harlem Brundtland (1981, 1986–1989 og 1990–1996)
- Thorbjørn Jagland (1996–1997)
- Jens Stoltenberg (2000–2001 og 2005–2013)
- Jonas Gahr Støre (2021–)
Partiledere
| Periode | Partileder |
|---|---|
| 1887–1888 | Anders Andersen |
| 1888–1889 | Hans G. Jensen |
| 1889 | Christian Holtermann Knudsen |
| 1890–1892 | Carl Jeppesen |
| 1892–1893 | Ole Georg Gjøsteen |
| 1893–1894 | Gustav A. Olsen-Berg |
| 1894–1897 | Carl Jeppesen |
| 1987–1900 | Ludvig Meyer |
| 1900–1902 | Christian Holtermann Knudsen |
| 1903–1906 | Christopher Hornsrud |
| 1906–1911 | Oscar Egede Nissen |
| 1912–1918 | Christian Holtermann Knudsen |
| 1918–1922 | Kyrre Grepp |
| 1922–1923 | Emil Stang den yngre |
| 1923–1945 | Oscar Torp |
| 1945–1965 | Einar Gerhardsen |
| 1965–1975 | Trygve Bratteli |
| 1975–1981 | Reiulf Steen |
| 1981–1992 | Gro Harlem Brundtland |
| 1992–2002 | Thorbjørn Jagland |
| 2002–2014 | Jens Stoltenberg |
| 2014– | Jonas Gahr Støre |
Parlamentariske ledere
Partisekretærer
| Periode | Partisekretær |
|---|---|
| 1901–1918 | Magnus Nilssen |
| 1918–1921 | Martin Tranmæl |
| Stillingen opphevet i 1921 | |
| 1923–1926 | Einar Gerhardsen |
| Stillingen opphevet i 1926 | |
| 1945 | Trygve Bratteli |
| 1945–1969 | Haakon Lie |
| 1969–1975 | Ronald Bye |
| 1975–1986 | Ivar Leveraas |
| 1986–1992 | Thorbjørn Jagland |
| 1992–1996 | Dag Terje Andersen |
| 1996–2002 | Solveig Torsvik |
| 2002–2009 | Martin Kolberg |
| 2009–2015 | Raymond Johansen |
| 2015– | Kjersti Stenseng |
Les mer i Store norske leksikon
Eksterne lenker
Litteratur
- Brandal, Nikolai; Bratberg, Øivind og Thorsen, Dag Einar (2011). Sosialdemokratiet: Fortid – Nåtid – Framtid. Universitetsforlaget.
- Bull, Edvard (1947). Arbeiderklassen i norsk historie. Tiden Norsk Forlag.
- Bull, Edvard med flere (redaktører) (1985–1990, seks bind). Arbeiderbevegelsens historie i Norge. Tiden Norsk Forlag.
- Koht, Halvdan (redaktør) (1937–1939, to bind). Det norske arbeiderpartis historie 1887–1937. Det Norske Arbeiderpartis Forlag.
- Notaker, Hallvard (2021). Arbeiderpartiet og 22. juli. Aschehoug.