Høyrebølgen er blitt gitt ulike forklaringer. Berge Furre la i sin grunnbok i norsk historie vekt på at økende velstand svekket den brede oppfatningen om at statlige fellesløsninger var nødvendige for å sikre et godt samfunn. Furre hevdet at Høyrebølgen representerte et brudd, der etterkrigstidens sosialdemokratiske orden ble avløst av markedsstyring.
Francis Sejersted har forklart Høyres oppsving med Arbeiderpartiets dreining mot venstre etter EF-avstemningen i 1972. Høyre ble et bedre alternativ for mange. I likhet med Furre vektlegger Sejersted betydningen av Høyres reformer, men han har heller sett dem som reparasjoner og fornyelser av det som fantes, enn som det brå skiftet Furre skriver om.
I Hallvard Notakers bok Høyres historie 1975-2005 deles Høyrebølgen i tre ulike strømninger som hver for seg hjalp partiet. Høyre tok rollen som anfører for dem som videreførte 1968-generasjonens oppgjør med autoritetene og, ofte i rollen som forbrukere, utfordret selve staten som autoritet. Samtidig tok partiet en lederrolle i forsvaret av normer og tradisjoner mange konservative mente at ble svekket av det samme oppbruddet, slik som i skole- og kriminalpolitikken.
Den tredje strømningen, troen på at politiske løsninger heller burde søkes i markedet enn i statsstyring, var viktig i elitemiljøer og for politikkutformingen, men ifølge Notaker mindre viktig for å forstå Høyres vekst.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.