Russlands historie

Det kyivske riket var til å begynne med bare et løst forbund av østslaviske stammer, holdt sammen av fyrstene i Kyiv, Oleg (Helge) til 912 og Igor (Ingvar) i årene 912−945. De var i likhet med størsteparten av hirden (druzjina) av skandinavisk herkomst. Dynastiet skal være grunnlagt av Igors far, Rjurik (Rørek), og ulike linjer av rurikidene hersket i Det kyivske riket, og senere (en sidegren) i Det moskovittiske riket, frem til 1598. Herskerne begynte snart å bruke slaviske navn, i annen halvdel av 900-tallet også sine slaviske undersåtters språk.

Fyrsten og hirden var direkte engasjert i den inntektsbringende utenrikshandelen. Eksportvarer var honning, voks og pelsverk, som delvis ble tatt inn som skatter; inntil midten av 900-tallet dro fyrsten og hans følge om vinteren rundt og inndrev disse ytelsene. De foretok også plyndringstokter til andre land, og for å sikre sine kjøpmenn gunstige betingelser i handelen med Bysants, støtte Kyiv-fyrsten flere ganger frem like til Konstantinopels murer. Fyrst Svjatoslav knuste i 969 khazar-riket, som en del av de østslaviske stammene hadde betalt tributt til på 800-tallet. Gjennom sine plyndringstokter av omkringliggende landområder, sikret Det kyivske riket seg også et jevnt tilsig av krigsfanger. Disse ble i stor utstrekning solgt som slaver og representerte en av Kyivrikets viktigste «eksportvarer». Skandinaviske vikinger var viktige deltagere i slavehandelen nedstrøms til Middelhavet og oppstrøms til Østersjøen.

Først etter at kristendommen var innført, oppgav fyrstene plyndringstoktene og gikk over til å konsolidere staten innad. Allerede fyrstinne Olga/Olha (Helga, død 969), som regjerte for sin mindreårige sønn Svjatoslav, skapte kjernen i en fastere forvaltning. Svjatoslavs sønn Vladimir/Volodymyr den store (978−1015) inngikk en militærallianse med den bysantinske keiser Basileios 2., fikk hans søster som hustru og gikk i gang med å kristne befolkningen med hjelp av bulgarske og greske prester. De hadde med seg den kirkeslaviske liturgi, på et språk som østslaverne forstod.

Vladimirs arbeid med å bygge ut stats- og kirkeforvaltningen ble fortsatt av Jaroslav den vise (1019−1054). Han organiserte kirken under en metropolitt i Kyiv som ble underlagt patriarken i Konstantinopel i 1037. Kirken fikk fra nå av en særstilling i Rus-riket, en helt dominerende posisjon i det kulturelle og intellektuelle liv, og snart også betydelig politisk innflytelse. Jaroslav fremmet i følge krøniken undervisning og litteratur på kirkeslavisk, og reiste de første store byggverk i stein (for eksempel den berømte Sofijakirken i Kiev). Hans dekreter utgjorde den opprinnelige kjernen i den første østslaviske lovbok, Rous'kaja pravda (Rus-loven).

I Jaroslavs tid besøkte hele tre norske konger Rus-riket og oppholdt seg ved hans hoff (Olav den hellige i 1028−1030, Magnus den gode i 1028−1035 og Harald Hardråde, som giftet seg med Jaroslavs datter Ellisiv (Elisabet)).

Jaroslav delte sitt rike mellom sønnene, men gav den eldste forrangen med Kyiv som residensstad. Meningen var å forhindre familiefeider og splittelse av riket, men selv om Kyivs primat i den første tiden i hvert fall teoretisk ble respektert, forhindret ikke dette at etterkommerne stadig førte krig mot hverandre. Dette vanskeliggjorde et effektivt forsvar mot polovetserne, som behersket steppen i sør og hindret handelen med Bysants.

Et fyrstemøte i 1097 delte riket «for evig» mellom fyrstene som arvelig eiendom; Kyiv-fyrsten skulle bare ta seg av felles interesser. «Rus» var nå et fyrsteforbund, og hirdkasten utviklet seg raskt til en adel av storgodseiere (bojarer). Kyivs Vladimir/Volodymyr 2. Monomakh klarte for en kort tid å påtvinge de andre fyrstene sin vilje, men etter hans død kom det igjen snart til feider, selv om en slags enhet fortsatte å være det politiske ideal frem til 1169.

Ivan 4. fortsatte ekspansjonspolitikken til Ivan 3., og i 1552 erobret han Kazan-khanatet. Erobringen av Kazan innledet en ny epoke: tidligere erobringer rettet seg mot østslaviske folkeslag og av landområder innenfor det gamle Rus-riket. Med Kazan ble et ikke-slavisk folkeslag lagt under Moskva, og Ivan 4. innledet et nytt forhold til steppe- og grenseområdene. Erobringen av Kazan regnes av moderne historiografisk forskning som starten på Russland som imperium.

Ivan 4.s harde og vilkårlige styre styrket tsarmakten vis-à-vis andre samfunnskrefter, men svekket landet økonomisk. Ivans sønn Fjodor Ivanovitsj hadde liten interesse for politikk, og var avhengig av rådgivere. Særlig bojaren Boris Godunov viste seg å være en dyktig hersker. I 1598 døde Fjodor Ivanovitsj barnløs, og dermed døde Rjurik-dynastiet ut. Fjodor Ivanovitsjs død ble opptakten til den såkalte urotiden (smuta) i årene 1598−1613, preget av hungersnød (1601–1603), bondeopprør (1601–1603 og 1606–1607), at utenlandske tropper rykket inn i landet (1604) og en rekke falske tronpretendenter. Sentralmakten var i perioder så godt som ikke-eksisterende, og det var flere alvorlige uår.

På bakgrunn av at han hadde vist seg kapabel til å styre Russland på vegne av Fjodor Ivanovitsj som ikke var styringsdyktig, lyktes det Boris Godunov å bli valgt til tsar på et stendermøte i 1598. Han hadde imidlertid tvilsom legitimitet og ble motarbeidet av bojarene, fordi han ikke hadde arverett til tronen. Etter hans død i 1605 fremstod en angivelig sønn av Ivan 4., Dmitrij, som regjerte en kort tid. Etter at han var blitt myrdet, dukket det opp ytterligere «falske Dmitrij'er», som imidlertid ingen hadde tro på. Men de hadde militær støtte fra Polen, og deres russiske tilhengere var aristokrater som blant andre Fjodor (Filaret) Romanov, leder for det sterkeste adelspartiet.

Den store krisen kulminerte med at polakkene okkuperte Moskva i 1610−1612. Dette førte til folkereisning og nasjonal samling ved at det i byen Nizjnyj Novgorod ble reist en frivillig hær, som under ledelse av fyrst Dmitrij Pozjarskij og kjøpmannen Kuzma Minin frigjorde hovedstaden og drev polakkene vekk. Etter at Fjodors sønn Mikhail Romanov var valgt til tsar i 1613, opphørte de politiske kampene i riket. Næringslivet tok seg imidlertid ikke opp før langt senere.

Det moskovittiske imperiet fortsatte å ekspandere også under det nye dynastiet. Etter krig med Polen i 1654−1656 og i 1658−1667 havnet betydelige deler av Ukraina under tsarene. Men på grunn av den nye tyrkerfaren var ikke lenger Polen hovedfienden. Den første russisk-osmanske krig i 1676−1681 var en av en lang rekke (avsluttet i 1878). I 1686 ble det sluttet fred med Polen; denne varte i praksis frem til delingene av Polen i 1772−1795.

Forsøk i 1558−1582 og i 1656−1658 på å lette handelsforbindelsene med Vest-Europa ved erobringer i de baltiske land mislyktes. Likevel var ikke lenger utenrikshandelen fullstendig avhengig av de vestlige naboenes godvilje etter at Richard Chancellor hadde gjenoppdaget den nordlige sjøveien rundt Nordkapp i 1553; fraktutgiftene her var imidlertid svært høye. På den annen side var det moskovittiske imperiets ekspansjon mot øst meget vellykket.

Økonomisk led Moskva fortsatt store tap på grunn av hyppige angrep og røvertokter, særlig fra khanatene i Kazan og på Krim. Ivan 4. hadde erobret Kazan i 1552, men krimtatarene hadde ryggdekning fra osmanerne og naturlig beskyttelse av steppebeltet. To år etter Kazan ble også Astrakhan ved Volgas munning erobret. Dermed kom hele Volgas løp under russisk herredømme, og det ble åpnet for handel med Iran. Det fjerde etterfølger-khanatet i Sibir ble tilintetgjort mellom 1581 og 1598 etter at en kosakkhetman, Jermak Timofejevitsj, etter oppdrag fra kjøpmannsfamilien Stroganov, hadde ledet et felttog mot Sibir-khanatet fra vest.

Ekspansjonen østover gjennom det nordligste Asia førte til at Russland sikret seg et meget stort og tynt befolket område. I 1632 nådde russiske kolonister Lena-elven, i 1637 ble et «Sibir-departement» opprettet i Moskva, i 1645 ble stillehavskysten oppdaget, og i 1697 kom russiske oppdagelsesreisende helt frem til Kamtsjatka. Den russiske ekspansjonen stanset først opp i sør ved den kinesiske grensen (en kinesisk-russisk grensetraktat ble sluttet i Nertsjinsk i 1689).

Mer enn 80 prosent av produksjonen i imperiet falt på landbruket, som hadde meget lav produktivitet på grunn av karrig jord i de områder som da var under Moskva, og dessuten vanskelige klimatiske forhold. Produksjonen sank ytterligere på grunn av de opprinnelig frie bøndenes juridiske stilling: lovboken Sudebnik fra 1497 innførte stavnsbånd; en lov mot rømte bønder ble gitt i 1597, og bestemmelsene ble skjerpet i den store lovboken Ulozjenije av 1649. Mange bønder klarte likevel å rømme og sluttet seg til de frie kosakk-samfunnene i utkanten av riket.

Tsaren hadde uinnskrenket politisk makt. Ved sin side hadde han en rådgivende forsamling, dumaen, som først bare talte medlemmer av høyadelen (bojarene), men som fra Ivan 4.s tid også omfattet utvalgte folk fra tjenesteadelen og embetsmenn. Mellom 1566 og 1653 ble det også av og til sammenkalt en forsamling som kunne minne om de vesteuropeiske stenderdagene (Zemskij sobor), men den fikk ingen politisk profil. På 1600-tallet begynte tsarene mer og mer å regjere ved hjelp av embetsmenn.

En sterk støtte for tsarene var også kirken, hvis overhode fra 1589 hadde tittelen patriark. Under Mikhail Romanov (1613−1645) var faren Filaret patriark i årene 1619−1633, og han fungerte som medregent til sin død. Kirkereformene under patriarken Nikon (1652−1666) var riktignok ikke særlig gjennomgripende, men de førte til at en stor gruppe «gammeltroende» brøt ut, for så å bli utsatt for grusomme forfølgelser. I forbindelse med Nikons patriarkat kom det for øvrig til en konflikt mellom den egenmektige kirkefyrsten og staten, som staten gikk seirende ut av; Nikon ble i 1666 fjernet av et konsil.

Kirken forhindret vestlige impulser fra å gjøre seg gjeldende i russisk åndsliv og avskjermet hele samfunnet mot modernisering. Dermed ble også det tekniske fremskritt sterkt hemmet, noe som allerede fra ca. 1580 virket meget negativt i krigene mot Polen og for en tid satte Russland i en nesten håpløs situasjon i konflikten med den moderne militærmakten Sverige om adgang til Østersjøen. Behovet for teknisk og organisatorisk modernisering ble derfor stadig mer påtrengende i siste halvdel av 1600-tallet, inntil Peter den store (1682−1725) gjennomførte sine gjennomgripende reformer etter århundreskiftet.

I 1710 ble riket inndelt i 8 store provinser, guvernementer (de måtte senere deles og omorganiseres). Senatet, som ble dannet i 1711 med begrensede oppgaver, ble litt etter litt den øverste sentrale myndighet. I stedet for Moskva-statens «kansellier» (prikazer) innførte Peter i 1718 en sentralforvaltning basert på «kollegier» med kollegial ledelse etter svensk mønster. Den nye kirkeordningen av 1721 avskaffet patriarkatet (til det ble gjeninnført i 1917) og erstattet det med en «hellig synode» under en statsdirigert legmannsledelse. Rangordningen av 1722 (gyldig til 1917) innførte tre parallelle rangs- eller karrierestiger med 14 trinn hver, for statsforvaltningen, de væpnede styrker og hoffet. Embeter i staten gav arvelig adelskap over et visst trinn, og også den gamle adelen ble pålagt tjenesteplikt.

Peter forsøkte også å fremme utvikling på det kulturelle område: han opprettet et verdslig skolesystem, startet Russlands første avis, moderniserte det gamle alfabetet, gjennomførte en kalenderreform (i kraft til 1917) og grunnla i 1725 det russiske vitenskapsakademi etter engelsk, tysk og fransk forbilde. Men bøndenes avhengighet av godseierne økte, og deres status ble utjevnet, ikke minst gjennom overgang til en ensartet koppskatt for alle.

Som følge av dette ble todelingen av samfunnet utdypet. På den ene side stod bondestanden, det veldige flertall av folket, som bar nesten alle skattebyrdene og hadde liten rettsbeskyttelse. Bøndene hadde da også reist seg i voldsomme oppstander på 1600-tallet (blant annet under Stenka Razin i 1670−1671), og gjorde det igjen på 1700-tallet (blant annet under Jemeljan Pugatsjov i 1773−1775). På den annen side stod den privilegerte godseieradelen, som Peter 3. i 1762 befridde fra alle tjenesteforpliktelser, og som kom til å leve sitt patriarkalske liv som før i provinsen og ofte førte en sterkt europeisert tilværelse i sine byresidenser.

Allerede i det gamle Moskva-riket hadde man satset på å verve og tiltrekke seg utenlandske fagfolk, en politikk som Peter den store hadde fortsatt i enda større omfang. Dette var lenge nødvendig på grunn av mangelen på muligheter til å skaffe seg høyere utdannelse i Russland. Sitt første universitet fikk Det russiske imperiet så sent som i 1755 (Moskva), og de to neste (i Kazan og Kharkiv) kom først i henholdsvis 1804 og 1805. I det russiske vitenskapsakademiet var det under 25 prosent russere blant medlemmene på 1700-tallet, og av alle de kjente høyere embetsmenn i russisk statstjeneste fra Peter den stores tid til 1917 hadde ca. en tredjedel vesteuropeiske navn. Blant dem var det særlig mange baltiske tyskere, som i utgangspunktet var tsarens undersåtter.

Under Sjuårskrigen besatte russerne Berlin i 1760 og Øst-Preussen i 1757 (evakuert i 1762). Katarina 2. den store (1762−1796), som hadde styrtet sin gemal Peter 3. i 1762 og gått med på at han ble drept, kom til å grunnlegge Russlands hegemoni i europeisk politikk. Russland erobret seg adgang til Svartehavet og fikk diplomatisk intervensjonsrett hos sultanen i Konstantinopel etter den russisk-tyrkiske krig i 1768−1774. Landet annekterte Krim i 1783 og ytterligere en del av svartehavskysten i 1790−1792.

Ved Polens tre delinger 1772−1795 sikret Russland seg den østlige delen av dette landet med ortodoks (ukrainsk og belarusisk) bondebefolkning, samt Litauen og Kurland, som ble slått sammen med Livland og Estland til ett generalguvernement. Aleksander 1 (1801−1825) sikret seg i forståelse med Napoleon Finland i 1809 og dernest Bessarabia i 1812, men i forbindelse med den franske invasjon i Russland og kampene etterpå som førte til Napoleons fall, ble han likevel stående som Europas store «befrier». På Wienkongressen i 1814−1815 ble det opprettet et nytt polsk kongerike («Kongress-Polen»), forent med Russland med Aleksander 1. som konge. Det hadde først egen hær og utstrakt indre selvstyre, men mistet dette igjen etter den store oppstanden i 1830−1831.

Bondefrigjøringen i østersjøprovinsene i 1816−1819 ble ikke utvidet til å omfatte resten av riket, selv om det i de kommende tiår ble innført visse lettelser i de livegnes stilling. Planene om å innføre konstitusjonelt styre lot Aleksander 1. falle etter 1819. Den «hellige allianse», som han hadde tatt initiativet til i 1815, kom Østerrikes fyrst Clemens von Metternich til å håndheve meget konservativt, og fra 1820 understøttet også Aleksander den antiliberale intervensjonspolitikken.

Etter at dekabrist-oppstanden var slått ned i 1825 og opprøret i Polen i 1831, ble Russland under Nikolaj 1. den fremste makt i det konservative Europa, og etter anmodning fra Østerrike undertrykte russiske tropper i 1849 revolusjonen i Ungarn (del av februarrevolusjonen). Under Krimkrigen i 1853−1856 kjempet Russland mot Det osmanske riket, Storbritannia og Frankrike. Landet led sitt første alvorlige militære nederlag på over 150 år og mistet sitt hegemoni i Europa. Ved Parisfreden i 1856 måtte Russland blant annet akseptere at Svartehavet ble nøytralisert og avmilitarisert.

Nikolaj 1.s tid (1825−1855) var preget av skjerpet overvåking av hele samfunnslivet, men også av oppblomstring i det kulturelle liv, særlig i litteraturen, med store navn som Aleksandr Pusjkin, Mikhail Lermontov og ukraineren Nikolaj Gogol. Intelligentsiaen var preget av konflikten mellom «slavofile» og «vestvendte» (zapadniki), men samtidig også av en kritisk opposisjon mot regimet med krav om større frihet i samfunnet.

Fra 1890-årene hadde marxismen trengt inn i revolusjonære kretser i Russland. I 1898 ble det i hemmelighet dannet et sosialdemokratisk arbeiderparti (RSDAP), mens det like hemmelige sosialrevolusjonære parti (SR) ble stiftet i 1902 av folk fra terroristiske narodnik-grupper. RSDAP ble splittet på sin 2. kongress i 1903 mellom «bolsjevikene» ('flertallsmennene') og «mensjevikene» ('mindretallsmennene'). Bolsjevikene anført av Vladimir Lenin gikk inn for et strengt organisert, revolusjonært eliteparti, mens mensjevikene ønsket seg et revolusjonært masseparti.

Navnene og programmene til tross var de to partifraksjonene lenge jevnstore, og begge forsøkte å få kontroll over hele partiet. De samarbeidet under revolusjonen i 1905 og på en partikongress i 1906 ble det valgt en felles sentralkomité, men i 1912 brøt Lenins fraksjon over tvert og organiserte seg som et selvstendig parti. Bolsjevikene var helt og fullt innstilt på konspirativt revolusjonært arbeid, og boikottet valgene til den første duma. Men for å skaffe partiet et effektivt agitasjonsforum gikk Lenin inn for at det skulle delta i valgene til den annen duma. Partiets presseorgan ble dagsavisen Pravda.

Etter at tsarregimet var blitt styrtet i mars 1917, klarte Lenin og andre bolsjeviker med tysk hjelp å ta seg hjem fra sitt eksil i Sveits i april. Etter ankomsten til Petrograd tok Lenin i «apriltesene» et radikalt oppgjør med den provisoriske regjerings politikk. Med slagord som «All makt til sovjetene», «Jorden til bøndene» og «Øyeblikkelig fred», vant han popularitet i den uthungrede og krigstrette befolkningen. Likevel var bolsjevikene fremdeles klart i mindretall i sovjetene, der mensjevikene og de agrarorienterte sosialrevolusjonære dominerte.

I juli ble det holdt regjeringsfiendtlige demonstrasjoner i Petrograd som Kerenskij tolket som et bolsjevikisk kuppforsøk. Flere av partiets ledere ble arrestert og partiets innflytelse sank til et lavmål. Måneden etter fant det imidlertid sted et høyreorientert kuppforsøk, den såkalte Kornilov-affæren, som bolsjevikene bidrog aktivt til å slå ned. Partiet var med ett slag populært igjen og fikk flertall i Petrograd-sovjetet. De aller fleste bolsjevikledere gikk sterkt imot Lenins planer om en snarlig, ny revolusjon, en sosialistisk revolusjon. De mente at Russland ennå ikke var modent for en overgang til et sosialistisk samfunn. Men sammen med lederen for Petrograd-sovjetets militære revolusjonskomité, Lev Trotskij, klarte Lenin til slutt å snu stemningen i partiet.

Kuppet ble gjennomført 7. november (25. oktober etter gammel tidsregning, derav navnet oktoberrevolusjonen), i sovjetenes navn, natten før den 2. allrussiske sovjetkongress skulle tre sammen. Den militære motstand i Petrograd brøt sammen i løpet av et døgn. Stilt overfor kuppets fait accompli, valgte de tilreisende sovjetdelegatene en ny regjering − Folkekommissærenes råd − med Lenin som leder og Trotskij som utenrikskommissær.

Etter maktovertakelsen måtte bolsjevikene utbre og konsolidere sin makt over resten av riket. De møtte betydelig motstand fra tilhengere av det gamle regimet (de hvite), så vel som fra sosial-revolusjonære, uavhengige bondeavdelinger (de grønne), en hær av bondeanarkister i Ukraina, og nasjonale hærer av ikke-russere som ønsket å opprette egne stater. Innen 1920 hadde bolsjevikene klart å skrape sammen en hærstyrke på 4−5 millioner mann, Den røde armé, fra det alle trodde var en fullstendig krigstrett befolkning.

Bolsjevikenes motstandere under den russiske borgerkrigen var spredt over hele det geografiske kartet; de kontrollerte tidvis Sibir og Ural i øst, Ukraina, Don og Kuban i sør, og Arkhangelsk og Murmansk i nord. Bolsjevikene derimot kontrollerte sentrum og hadde langt bedre kommunikasjonsmuligheter samt tilgang til våpenfabrikkene i Petrograd. Flere vestlige land sendte troppestyrker til russiske havner for å støtte hvitegeneralene. Denne støtten utnyttet bolsjevikene til å stemple de hvite som lakeier for fremmede interventer. Da restene av den såkalte Frivilligarmeen ble evakuert fra Krim høsten 1920, var borgerkrigen over.

Valg til den grunnlovgivende forsamling ble holdt få uker etter oktoberrevolusjonen, men bolsjevikene fikk bare 175 av de 707 mandatene og oppløste forsamlingen med makt. Grunnlagt på sovjetsystemet oppstod nå den Russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk (RSFSR), som var tenkt som arvtager til hele tsarrikets territorium. Bolsjevikene, som fra 1918 kalte seg Russlands kommunistiske parti (bolsjevikene), etterlot ingen tvil om at de tok sikte på å herske alene i den nye staten. De ikke-sosialistiske partiene ble forbudt, og også sosialistpartiene mistet snart mulighet til å drive politisk arbeid av noen betydning. Det nye regimet skulle være «proletariatets diktatur», og mange av dets motstandere ble drept under det som offisielt ble kalt «den røde terror». Den skulle være et svar på den kontrarevolusjonære «hvite» terror.

Samtidig med at kommunistene forsøkte å konsolidere sitt herredømme innad i landet, ble den russiske stats territorium i løpet av 1918 stadig mindre. Bolsjevikene hadde grepet makten under slagordet «øyeblikkelig fred» og sluttet i mars 1918 en separatfred med Tyskland i Brest-Litovsk på harde betingelser som skapte dyp misnøye i brede befolkningsgrupper og langt inn i partiets egne rekker. Russland ble presset til å avstå svære landområder i vest med til sammen over en fjerdedel av landets befolkning. Ved Tysklands militære nederlag mot vestmaktene senere samme år ble imidlertid Brest-Litovsk-avtalen et dødt papir.

I de ikke-russiske utkantområdene av det tidligere tsarregimet proklamerte mer eller mindre representative forsamlinger politisk uavhengighet i løpet av 1917−1918. Et mylder av kortvarige statsdannelser så dagens lys, mens enkelte klarte å holde på sin selvstendighet i noen år. En relativt stabil stat eksisterte i Georgia 1918−1921. Flere ukrainske regimer avløste hverandre samtidig som borgerkrigen mellom de hvite og de røde raste på ukrainsk territorium. Bolsjevikene anerkjente de baltiske statene Estland, Latvia og Litauen med fredsavtaler i 1920 i Tartu og Riga. Dessuten klarte Finland og Polen å beholde sin uavhengighet. Etter en bitter krig i 1920 ble grensen mellom Polen og Sovjetrussland trukket langt inn på østslavisk område.

Ved utgangen av 1922 ble RSFSR slått sammen med sovjetrepublikkene Ukraina, Belarus og Den transkaukasiske republikken til Sovjetunionen (USSR).