Arbeidsinnvandring er innvandring som er knyttet til et arbeidsforhold. Arbeidsinnvandring betegner i vid forstand at utlendinger kommer til et land for å jobbe og bo der i kortere eller lengre tid.
arbeidskraftinnvandring eller arbeidsmigrasjon
Det kan skilles mellom arbeidsinnvandring fra ulike typer land, som omfattes av ulike typer regelverk. EU-/EØS-borgere kan fritt komme og arbeide i Norge, mens statsborgere fra andre land trenger tillatelse. Det kan også skilles mellom ufaglært arbeidskraft og spesialister, som tildels omfattes av ulike regelverk (se under).
I tillegg kan det skilles mellom korttidsarbeidere – som for eksempel sesongarbeidere i landbruket – og arbeidsinnvandrere som flytter på mer varig basis til landet de skal arbeide i. Pendlere som arbeider i et annet land enn de bor i, kan også i noen tilfeller regnes som arbeidsinnvandrere. En annen kategori er utstasjonerte eller utsendte arbeidstakere, såkalte 'posted workers', som er sendt av sin arbeidsgiver for å gjøre en jobb i et annet land.
Muligheter for arbeid har vært en viktig forklaring på internasjonal migrasjon, både historisk og i dag. Innvandring av fagfolk og ufaglært arbeidskraft satt sitt preg på det norske samfunnet gjennom mange hundre år, se norsk innvandringshistorie.
Håpet om å finne seg et bedre levebrød var en viktig drivkraft bak den store utvandringen fra Norge på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Den gangen reiste de norske migrantene hovedsakelig til USA (se utvandringa fra Norge til Amerika).
De siste femti årene har Norge i stadig større grad blitt et land som arbeidsinnvandrere reiser til.
Arbeidsinnvandring til Norge fra de nordiske nabolandene er ikke regulert, det vil si at nordiske borgere ikke trenger tillatelse for å bo og arbeide i andre nordiske land. Svensker, dansker og islendere har i lang tid vært store innvandrergrupper i Norge, og norske statsborgere har også flyttet til andre nordiske land for å arbeide. Disse strømmene har vært sterkt påvirket av økonomiske opp- og nedgangstider i de ulike nordiske landene.
Fram til 1975 var det også relativt enkelt for andre statsborgere å få tillatelse til å komme som arbeidsinnvandrere til Norge, og i 1960-årene og begynnelsen av 1970-årene kom det arbeidere fra blant annet Jugoslavia, Tyrkia og Pakistan.
I 1975 ble det vedtatt en stopp for arbeidsinnvandring til Norge. I praksis begrenset stoppen ny rekruttering av ufaglært arbeidskraft. Det ble laget en rekke unntak i regelverket, blant annet for spesialister.
I tiårene som fulgte har begrensningene på arbeidsinnvandring vært endret flere ganger, både for faglært og ufaglært arbeidskraft. Gjennom EØS-avtalen og EFTA-konvensjonen er Norge blitt med i et felles europeisk arbeidsmarked, og EU/EØS-borgere kan fritt komme og arbeide i Norge. Etter EU-utvidelsen østover i 2004 har særlig mange polske og litauiske statsborgere benyttet seg av denne muligheten, og høy innvandring fra østeuropeiske EU-land er en hovedforklaring på den kraftige økningen i innvandringen til Norge i perioden 2004–2010. Siden 2011 har arbeidsinnvandringen til Norge gått noe ned, noe som delvis kan forklares med bedre økonomiske forhold i land som Polen og Litauen.
I tillegg til arbeidsinnvandringen fra nordiske land og resten av EU/EØS-området, og innvandringen av spesialister fra utenfor EU/EØS, kommer det også mange au pairer til Norge. Formelt sett regnes au pair-ordningen som kulturutveksling og ikke som arbeidsinnvandring.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.