[go: up one dir, main page]

Israel

Israel og Juda cirka 860 fvt.

Av /Store norske leksikon ※.

Det gamle Israel er en vanlig betegnelse på hele området som var bebodd av israelitter i bibelsk tid. Det samme området blir også kalt det sørlige Kanaan. Det gamle Israels utstrekning varierte gjennom tidene. Hvilken tidsepoke man inkluderer, varierer også. Det er vanlig å regne fra cirka 1200 fvt. til rundt 300-tallet fvt. Men for å få en sammenheng i israelittenes (jødenes) historie regner man også ofte helt frem til romernes ødeleggelse av tempelet i Jerusalem i år 70 evt. eller til etter Bar Kokhva-oppstanden i årene 132–135 evt.

Navnet Israel kan ha flere betydninger i Det gamle testamentet og Tanakh. Det kan betegne patriarken Jakob, som fikk endret sitt navn til Israel (1. Mosebok 32,28), men siden denne står skildret som stamfar til hele folket, er Israel også brukt om folket (2. Mosebok 1,5 ff, 4. Mosebok 1,1 ff). Begrepet Det gamle Israel omfatter derfor både land, folk og kultur.

Navnet Israel ble imidlertid også brukt om Nordriket (med hovedstaden Samaria), fra cirka 928–722 fvt. og dets befolkning (1. Kongebok 14–16). I jødisk tradisjon brukes betegnelsen Eretz Israel som en geografisk betegnelse på hele det område som i henhold til jødisk (og kristen) tradisjon ble lovet til Abraham og hans etterkommere. I faglitteraturen bruker man vanligvis begrepet israelitter og israelittisk religion om perioden frem til eksilet i Babylon (586–538 fvt.) og jøder og jødedom når vi mener tiden etter.

I jødisk tradisjon omtales også hele det jødiske folk, fra de tidligste tider og frem til i dag, som Am Israel, israelsfolket. Denne bruken er også overtatt i Det nye testamentet (Matteus 15,24 og 31) og er den dominerende i kristen språkbruk.

Kilder til Det gamle Israels historie

Moses med stentavlen
Rembrandts (1606-1669) framstilling av Moses med de ti bud.
Av /Gemäldegalerie Berlin.

Det gamle testamentet og Tanakh

Mosebøkene forteller om tiden fra skapelsen til slutten på israelittenes vandring gjennom Sinaiørkenen. Mosebøkene ble lenge ansett for å være skrevet av Moses selv. Innenfor tradisjonelle og konservative jødiske og kristne kretser er det fremdeles slik. Men allerede under opplysningstiden begynte noen å se på disse tekstene med vitenskapens øyne. Den jødiske filosofen Baruch Spinoza hevdet at Mosebøkene måtte være satt sammen av forskjellige kilder, og stamme fra forskjellige tider. Kristne forskere, som Julius Wellhausen, videreutformet denne teorien. Hans teorier har hatt gjennomslag innenfor moderne bibelforskning helt frem til i dag – i én eller annen form.

Det vi gjerne omtaler som Den hebraiske bibelens historiske bøker (Josva, Dommernes bok, Samuelsbøkene og Kongebøkene) forteller historien om et folk og dets historie, fra innvandringen til Kanaan til eksilet i Babylonia på 500–tallet fvt. Personene og hendelsene som beskrives i alle disse bøkene, danner bakgrunn for både jødedommens religiøse tradisjoner og ritualer, og er også viktige som kristendommens bakgrunn. Mange av hendelsene er også omtalt i Koranen, om enn i en noe annerledes form.

Jødisk tradisjon ble formet i en tid da ingen stilte spørsmål ved Bibelens pålitelighet som historisk kilde. For svært mange troende i dag er vitenskapens oppfatninger om israelittenes tidlige historie ikke relevante. Det dreier seg om hellig historie.

Historie eller tradisjon?

Moderne forsknings syn på hvor mye som kan betraktes som historisk er fremdeles sterkt varierende; fra retninger som mener store deler av fortellingene har en virkelig historisk bakgrunn, til en retning som hevder at nesten hele Det gamle Israels historie er en senere konstruksjon, laget for å skape samhold i tiden etter det babylonske eksil (586–638 fvt.) eller enda senere.

Denne retningen, kalt «minimalistene», eller «revisjonistene» av dens motstandere, har blant annet vært knyttet til universitetene i København og Sheffield, men også en del andre forskere heller i mer eller mindre grad til deres teorier. De akademiske debattene rundt Det gamle Israels fremvekst, religion og kultur har ofte et svært opphetet og ubehagelig preg.

De aller fleste bibelforskere, religionshistorikere og arkeologer er i dag likevel enige om at Bibelens fremstilling av Det gamle Israels tidlige historie og religion ikke kan karakteriseres som historieskriving i ordets moderne betydning. Tekstenes funksjon er teologisk, hensikten er å gi et samlende bilde av et folks opprinnelse og dets forhold til en guddom.

Arkeologien

Helt fra begynnelsen av 1900-tallet og frem til i dag har mange nasjoner vært engasjert i arkeologiske utgravninger i Palestina/Israel. Fra rundt 1920 oppsto en retning som søkte å finne bekreftelse på at det ligger historiske hendelser bak Mosebøkenes beretninger om israelittenes tidlige historie. Metoden kalles gjerne «bibelarkeologi» (Biblical Archaeology). Retningen var ledende helt frem til siste halvdel av 1900–tallet.

En som særlig satte sitt preg på denne metoden, var den amerikanske arkeologen William Foxwell Albright (1891–1971). Han mente at patriarkfortellingene gjenspeiler historiske hendelser, og at de som var omtalt var virkelige personer. Målet hans var derfor å få israelittenes tidlige historie til å stemme overens med det øvrige Midtøstens historie. Man mente for eksempel å ha funnet flere bevis for at erobringen av Kanaan hadde foregått slik den er beskrevet i Josvas bok. Albrights ideer satte sitt preg på flere generasjoner unge arkeologer. Metoden har imidlertid mange fallgruver, og moderne dateringsmetoder har vist at mange av de tidligere tolkningene var feil. Etter seksdagerskrigen i 1967 fikk også israelske arkeologer, som Yigael Yadin (1917–1984), tilgang til høylandet i det gamle Juda og Samaria (i dag kalt Vestbredden). Interessen for utgravninger av steder omtalt i bibeltekstene økte markant, men i dag stilles det også spørsmål ved flere av den tidens dateringer.

Studiet av arkeologiske funn er likevel fremdeles et viktig hjelpemiddel for å kunne rekonstruere Det gamle Israels tidlige historie og kultur. De fleste av nåtidens arkeologer understreker imidlertid at arkeologer må tolke sitt materiale utelukkende ut fra vitenskapelige metoder. Det brukes både antropologiske, sosiologiske, religionshistoriske og filologiske metoder, ved siden av karbon–14 datering, dronefotografi og DNA– undersøkelser av biologisk materiale.

Interessefeltet har også forskjøvet seg noe. Mens man tidligere i stor grad hadde fokusert på befestninger, borger, templer, bymurer og spor etter krig og erobringer, er mange arkeologer nå opptatt av også å studere boligområder og private hjem, for slik å finne spor etter vanlige menneskers liv. Dette har gitt oss ny kunnskap om innbyggernes skikker og religiøse forestillinger. Kjennskap til nabolandenes religion, historie og litteratur er derfor også av stor betydning, ikke minst for lettere å kunne plassere funnene i en større kulturell ramme.

Det gamle Israels historie

Reist  I luxor (Thebes) under farao Mernpthah.

«Israelstelen»

Reist I luxor (Thebes) under farao Mernpthah.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Patriarkene

Nesten helt frem til våre dager har det vært en allment utbredt oppfatning at beretningene om Abraham, som valgte den eneste rette gud og forlot sin hjemby Ur i Kaldea for å slå seg ned i det lovede landet Kanaan, måtte ha en historisk bakgrunn. Å datere denne såkalte «patriarktiden» ut fra bibeltekstenes tidsangivelser har imidlertid vært svært vanskelig. Både jødisk tradisjon og mange kristne teologer og forskere daterer i dag denne perioden til 1700–tallet fvt. Moderne vitenskapelig forskning anser patriarkene som litterære skikkelser og ikke som historiske personer i ordets moderne betydning, og patriarktiden dateres derfor ikke.

Flukten fra Egypt

Også når det gjelder israelittenes opphold i Egypt, utvandringen derfra under ledelse av Moses, og innvandringen til landet Kanaan, er det stor uenighet. Det er ikke funnet ikke-bibelske tekster eller arkeologiske bevis på at det bodde over én million fremmede israelitter i Nilens deltaområde i den aktuelle perioden. Arkeologene har heller ikke kunnet finne spor etter israelittenes lange opphold i Sinaiørkenen. Man er heller ikke enig om hvor det omtalte Sinaifjellet skal ha ligget.

Blant dem som likevel er overbevist om at Mosebøkenes fortellinger gjenspeiler faktiske hendelser, har forskjellige dateringer vært foreslått. Tidligere var det vanlig å hevde at utvandringen fra Egypt må ha funnet sted på 1400-tallet, men dette lar seg dårlig forene med Det gamle Egypts dokumenterbare historie. Dette var en tid da egypterne, under Thutmose 3. (regjerte cirka 1479–1425 fvt.,) hadde god kontroll på hele Kanaan. De som likevel mener det har funnet sted en større og samlet utvandring, daterer denne nå til de siste tiårene av 1200–tallet fvt., under farao Ramses 2. (regjerte cirka 1279–1213 fvt.) eller hans sønn Mernephtah (regjerte cirka 1213–1203 fvt.).

Svært mange forskere mener likevel at beretningene om utvandringen fra Egypt er å betrakte som en hellig historie og nasjonalmyte, konstruert i ettertid for å skape en felles identitet, uten å se helt bort fra at det kan ligge gamle fortellinger og tradisjoner bak. De ser derfor etter andre forklaringer på israelittenes bakgrunn enn en samlet og mirakuløs utvandring fra Egypt.

Innvandring

Avbildning av et slag mellom Ramses 3 og  havfolkene
Avbildning av et slag mellom Ramses 3. og havfolkene

Også bibeltekstene gir et litt uklart bilde. Fortellingene i Josvas bok gir inntrykk av at det fant sted en rask og samlet erobring av landet, mens Dommerboken tegner et bilde av en mer gradvis og fredelig innvandring. Allerede på midten av 1900-tallet ble det fremsatt forskningsteorier om en fredelig innvandring, den såkalte «landnåmsteorien».

Men også senere har flere arkeologer likevel ment å ha funnet spor etter Josvas erobringer i Jordandalen og Galilea. Bedre datering har nå vist at flere av de aktuelle stedene (som Jeriko), etter all sannsynlighet var ødelagt før israelittene dukket opp på den historiske arena. Andre gamle byer i Kanaan, som Megiddo og Lakish, ble ifølge dagens arkeologer ødelagt cirka 1150–1130 fvt., men av hvem eller hvordan er umulig å fastslå med sikkerhet.

Nye bosetninger

Modell av 4–roms hus
Typisk israelittisk hus
Modell av 4–roms hus
Av .
Lisens: CC BY 2.0

De senere tiårs utgravninger har bekreftet at det fant sted en betydelig befolkningsøkning i høylandet på begge sider av Jordanelven fra siste halvdel av 1200-tallet fvt. Antall bosteder økte til det mangedobbelte. Det finnes mange teorier om hvor de nye innbyggerne kom fra. De fleste utelukker ikke at noen av de nye innbyggerne kan ha kommet fra områder eller land utenfor Kanaan, også fra Egypt. En annen teori er at det kan ha dreiet seg om områdets egne småfe-nomader, som så seg nødt til å begynne å bli bofaste på grunn av de endrede forholdene i lavlandet. Utstrakt tørke blir i dag også ansett som en mulig årsak.

Men økningen kan også ha omfattet tidligere byboere som ønsket et nytt bosted. Allerede på 1960-tallet ble det fremsatt teorier om at sammenbruddet av mange av de gamle og mektige bystatene i Kanaan ved slutten av bronsealderen (rundt 1200 fvt.) førte til sosioøkonomiske omveltninger i lavlandet og til en omfordeling av Kanaans befolkning. Ødeleggelsene kan ha flere årsaker, som et sammentreff av tørkeår, epidemier, interne oppgjør, jordskjelv eller at fremmede ikke-semittiske folkegrupper, kalt havfolkene, erobret store områder langs det østre Middelhav på 1100–tallet fvt. Vi vet at ett av disse folkene, filisterne, etter hvert opprettet sine egne bysamfunn i lavlandet i det sydlige Kanaan og ble i henhold til bibeltekstene israelittenes hovedfiende. Disse omveltningene kan også ha gjort det mulig å opprette et nytt samfunn i høylandet.

Det er få utenombibelske kilder fra denne tidligste perioden, da landet skal ha vært ledet av utvalgte «dommere». Den eneste aktuelle skriftlige egyptiske teksten som nevner ordet «Israel» er den såkalte «Israelstelen» (Mernepthas stele) i Luxor i Øvre Egypt. Den ble reist av Merneptah etter et krigstog til Kanaan en gang mellom 1224 og 1202 fvt. På den lot han innrisse ordene «Israel er lagt øde, hans sæd er ikke mer». Teksten spesifiserer ikke hva eller hvem det dreier seg om. Mange mener likevel det viser at det på den tid allerede var grupper som betegnet seg som israelitter, eller et område som ble kalt Israel.

Forskere er ennå ikke enige om denne befolkningens sammensetning og kultur, men flere trekk viser at det begynte å utvikle seg en ny etnisk bevissthet. Blant annet finner man ikke rester etter svin i avfallet etter disse bosetningene. En spesiell type hus, kalt israelittiske fireroms hus, dukker også opp i høylandet på denne tiden. Man antar derfor at innbyggerne var opptatt av å markere en grense mot innbyggerne i lavlandet, og at vi etter hvert kan snakke om israelitter som en egen etnisk gruppe. Enkelte forskere omtaler også disse som proto-israelitter.

Vi vet også lite om religionen. Bibeltekstene gir inntrykk av at israelittene var monoteister helt fra Abrahams tid. Bibeltekstene tyder likevel på at man godtok at andre folk hadde andre guder, men at JHVH (Jahve) skal ha vært israelittenes egen spesielle gud og beskytter (monolatri). Mange bibelske skikkelser fra denne tiden er likevel blitt viktige i jødisk og kristen tradisjon (Rut, Hanna, Samson, Jefta).

Kongetiden

Salomos tempel
Ifølge tradisjonen ble det første tempelet i Jerusalem bygget under Kong Salomo. Det ble rasert i 586 fvt. Tempelets struktur er nøye beskrevet i 1. Kongebok 5–6.
Salomos tempel
Av .
Kong David med harpen.

Synagogegulv i mosaikk fra cirka 500 evt. (Israel Museum, Jerusalem)

Kong David med harpen.
Av .
Lisens: CC BY 2.0
Rekonstruert hus fra 1000–tallet fvt.
Fra Eretz Israel Museum, Tel Aviv.
Rekonstruert hus fra 1000–tallet fvt.
Av .
Lisens: CC BY 2.0
Davidsbyen, Jerusalem
Såkalt Stepped Stone Structure i Davidsbyen.
Davidsbyen, Jerusalem
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Kongetiden (cirka 1020–586 fvt.) mener de fleste forskere at det er sikrere bevis for. Det hersker stor enighet om at det ble opprettet et samlet kongerike under ledelse av de første israelittiske kongene Saul, David og Salomo, og at dette senere ble delt i to riker.

Ifølge bibeltekstene var det folket som ønsket en konge, slik som nabolandene hadde (1. Samuelsbok 8, 4–7). Saul ble den første kongen, men det ble hans etterfølger, David, som ble den store helte- og krigerkongen. Under hans ledelse skal israelittene ha erobret både Moab, Ammon og Edom. Ifølge 2. Samuelsbok inngikk han flere politisk begrunnede ekteskap, både med landets egne kvinner og med utenlandske herskeres døtre (2. Samuelsbok 3, 2–5). Dette var en utbredt skikk blant Midtøstens konger. Å gifte bort sine døtre over landegrensene var også en vanlig praksis.

Moderne forskning mener Bibelens fremstilling av kong Davids makt, og hans mange erobringer, er preget av senere tids forestillinger om landets gloriøse fortid. Utgravninger i Jerusalem viser at på kong Davids tid var bosetningen begrenset til et lite område sør for Tempelhøyden. Arkeologer betegner dette området som Davidsbyen.

Det har ikke lyktes å finne noen byggverk eller spor etter krigerske erobringer som med sikkerhet stammer fra kong Davids tid. De forskjellige retningene innenfor dagens forskning er også uenige om hvorvidt det eksisterte en virkelig statsforvaltning under kong David. For senere tider stod David likevel som idealkongen som hadde bygd opp det samlede Israel, derfor måtte også den kommende hersker, Messias, være av hans ætt.

Også når det gjelder kong Salomos enorme makt og rikdom, kan beskrivelsene være et resultat av senere historieskriveres ønske om å fremstille disse tidlige kongene som omgitt av makt og prakt. De aller fleste aksepterer likevel at kong Salomo lot bygge et tempel for Jahve i Jerusalem. Mens man på 1950-tallet knyttet mange rester etter store byggverk rundt om i landet til kong Salomos tid, er mange i dag mer tilbøyelig til å hevde at det var hans etterfølgere som sto bak større befestninger, murer og palasser. Enkelte forskere, blant andre Israel Finkelstein (1949–), hevder også at mange av beretningene om Salomo, som dronningen av Sabas besøk, passer bedre til forholdene under en av de senere judeiske kongene enn til kong Salomos egen tid.

Israel og Juda

Under Salomos sønn, Rehabeam (cirka 934–917 fvt.) ble riket delt. Nordrikets historie strakte seg over 200 år. Den ble urolig og blodig, med opprør og stadig nye kongeætter på tronen. Riket lå i stadig kamp med arameerne i nordøst, med vekslende hell. Kjente konger fra denne perioden var opprøreren Omri, som grunnla hovedstaden Samaria, og hans sønn Akab (cirka 874–852 fvt.). Det var Omris ætt, de såkalte omridene, som brakte Nordriket til et høydepunkt materielt sett.

Moderne arkeologi viser et sterkt kongedømme, med utenlandske forbindelser, et effektivt militærvesen og mange store byggverk. Omridene ble styrtet av hærføreren Jehu i 842 fvt. Med støtte fra profetkretser ryddet han hardhendt ut mot det profetene mente var fremmed kult, vesentlig Baal og Ashera (2. Kongebok 17, 9–12 og 16–17). Men de kanaaneiske gudene var ikke lette å fjerne (2. Kongebok 13,6). Etter hvert meldte en farligere fiende enn arameerne seg, assyrerne. Det var de som under kong Salmanassar 5. og hans etterfølger Sargon 2. knuste Nordriket i 722 fvt. og deporterte store deler av folket. Andre folkeslag flyttet inn i deres sted.

Juda rike besto, enda det var alvorlig truet av assyrerkongen Sanherib (regjerte cirka 704–681), som herjet rundt i landet og brente byen Lakish etter en lengre beleiring. En stor del av byens befolkning ble bortført til Assyria. Relieffer i Vestpalasset i Ninive bekrefter at disse hendelsene fant sted. Juda ble styrt av konger som alle ble regnet som tilhørende Davidsætten. Unntaket var den kvinnelige regenten Atalja (regjerte cirka 841–835 fvt.), som ikke ble regnet som en legitim hersker, og som til slutt ble myrdet i sitt slott (2. Kongebok 11, 16).

Religionen

Søyefigur fra Juda (700-tallet fvt.)
Terrakottafigur. Reuben & Edith Hecht Museum. University of Haifa.
Søyefigur fra Juda (700-tallet fvt.)
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Det gamle Israels religion var ingen enhetlig størrelse. Tekstene i Det gamle testamentet og Tanakh er vår beste kilde til den offisielle religionen, slik prester og skrivere ønsket å fremstille den. Tempelet i Jerusalem var landets viktigste religiøse sentrum, det var her det ble foretatt felles ofringer på vegne av folket, og her et arvelig presteskap administrerte den offisielle kulten. Nordriket, Israel, fikk aldri et tempel med tilsvarende betydning. Tempelkulten i Jerusalem ble betraktet som landets offisielle felles kult, men lenge var det også mindre templer og altere rundt om i landet. Men ideen om en allmektig guddom som hersket over alle folkeslag, og over alt, var noe som vokste frem over tid.

Bibeltekstene sier lite om hva folk virkelig mente og trodde, og om hva de faktisk praktiserte i sine hjem. Arkeologiske funn viser at den offisielle religionens trosforestillinger og ritualer ble supplert med mer folkelig religion helt frem til eksilet i Babylon på 500–tallet fvt. Innbyggerne både kjente og brukte de omliggende landenes religiøse bilder og symboler. Både Baal, Astarte, og ikke minst gudinnen Ashera, hadde sin kult blant israelitter. (Slik praksis fordømmes også på det sterkeste i bibeltekstene.) Den egyptiske uraeusslangen, solsymboler og såkalte hathorhoder ble også brukt på gjenstander av vanlige israelitter, også sammen med hebraiske navn. Funn av små kvinnefigurer i hjemmene i Juda (rundt 2000 såkalte søylefigurer er funnet til nå), sylindersegl, ringer og amuletter, så vel som innskrifter skrevet av vanlige folk, viser at Det gamle Israel ikke var en kulturell enklave, men en del av Midtøsten.

Konger som Hiskia og Joshia grep aktivt inn med reformtiltak som skulle fjerne det de anså som «fremmed» kult, men tiltakene hadde også delvis en politisk bakgrunn. Mest kjent er Joshias store reform i 622 fvt. da den offisielle kulten ble konsentrert i tempelet i Jerusalem.

Eksil og tilbakevending

Kyros 2 den store (gravmæle)

Gravmælet til Kyros 2. i Pasargadae i dagens Iran

Av /KF-arkiv ※.

Judariket møtte sin undergang da det mektige nybabylonske riket vokste frem. Kong Nebukadnesar 2. rykket inn i landet allerede i 601 fvt. Senere judeiske konger gjorde håpløse forsøk på å rive seg løs fra vasallforholdet, men byene i Juda falt én etter én. I 587 fvt. sto Nebukadnesar foran Jerusalems murer. Kongen Jojakin og hans nærmeste familie samt flere tusen av byens innbyggere ble sendt i eksil til Babylon og hans onkel utnevnt til babylonsk lydkonge.

I 586 fvt. ble byen inntatt, og Jahves tempel lagt i grus. Dette er godt belagt arkeologisk. Store deler av overklassen og en del av folket ble ført i eksil til Babylonia. Antall bortførte er omstridt, bibeltekstene oppgir forskjellige tall. Basert på arkeologenes anslag over Judas samlede befolkning på denne tiden, er det i dag vanlig å anta et antall på maksimum en fjerdedel av en total befolkning på rundt hundre tusen.

I motsetning til assyrerne, som valgte å spre de bortførte israelittene, lot babylonerne de bortførte judeerne beholde sitt etniske særpreg og bo sammen med likesinnede. Jødene ble bosatt utover landet i Babylonia og fikk anledning til å skaffe seg et levebrød, ikke minst som bønder (Jeremia 29,5–7). Ikke-bibelske kilder viser også at jøder etter hvert kunne delta i både handelsvirksomhet og administrasjon.

I 539 fvt. erobret perserkongen Kyros 2. (regjerte cirka 559–530 fvt.) Babylon, og i 538 fvt. ga han jødene lov til å vende tilbake til Juda. Mange var imidlertid blitt fortrolig med livet i Babylonia og valgte derfor å bli. De hjemvendte følte seg som en egen gruppe og søkte å forme livet i det gamle hjemlandet i henhold til sine nye skikker. Dette forårsaket mange sammenstøt med den delen av befolkningen som var blitt værende i Juda, og de mange som var flyttet inn fra det tidligere Nordriket. Motsetningene mellom jøder og samaritanere kan også føres tilbake til denne tiden.

Etter hvert ble eksiltidens religiøse skikker og forestillinger satt opp som et ideal for hele folket. Tempelet ble gjenreist og innviet i 515 fvt., riktignok i beskjeden form. En konsolidering av det jødiske religiøse liv fant sted på 400-tallet fvt. ved Nehemja og Esra, som innskjerpet den religiøse lovens betydning og forbød blandede ekteskap. Krønikebøkene, Esra og Nehemja, som ble til i denne tiden, forsøkte å se historien fra en prestelig synsvinkel. Derfor spilte også prestene en større rolle enn de hadde gjort før. I rundt to hundre år (538–332 fvt.) var Juda (Jehud) en jødisk tempelstat under persisk overherredømme. Det later til å ha vært fredelige tider.

Kampen mot hellenismen

Model av Herodes' tempel

Rekonstruksjon av Herodes’ tempel i Jerusalem. Holyland Hotel, Jerusalem.

Model av Herodes' tempel
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Etter 332 fvt. erobret Aleksander den store hele området. Landet kom etter hans død inn i den hellenistiske interessesfære og ble senere et stridsområde mellom ptolemeerne (i Egypt) og selevkidene (i Syria). Selevkidekongen Antiokhos 4. Epifanes (regjerte 175–164 fvt.) forsøkte med alle midler å hellenisere jødene, blant annet gjennom å reise en statue for guden Zevs i tempelet i Jerusalem og forby jødiske skikker, som omskjæring av guttebarn.

I 167 fvt. startet presten Mattatias og hans fem sønner en jødisk oppstand som skulle vare i flere år. De nedstammet fra en gammel presteslekt kalt hasmoneerne. I 175 fvt. gjenerobret Juda Makkabeeren byen Jerusalem og lot det helleniserte tempelet rense og gjeninnvie i 164. Til minne om dette feires fremdeles tempelinnvielsesfesten, hanukka, den 25. kislev (november/desember). Den siste gjenlevende av brødrene ble av en jødisk forsamling valgt til øversteprest «for evig», noe som stred mot gamle regler om at ypperstepresten skulle tilhøre sadokidenes ætt. Valget av en hasmoneer vakte derfor motstand hos mange.

Mens saddukeerne hadde stått på hellenistenes side, hadde makkabeerne hatt støtte av hasideerne, «de fromme», som imidlertid etter hvert vendte seg fra dem. Fra hasideernes krets kom fariseerne, som var opptatt av å tolke Mosebøkenes lovtekster og utvikle den jødiske religiøse loven, halakha. Det er mulig at også esseerne er kommet fra tilsvarende kretser. Qumran-håndskriftene (Dødehavsrullene) sies å peke i den retning. Mer messiansk preget var selotene, «de ivrige», som kjempet aktivt mot romerne.

Romertid

Toppen av Masada med Herodes' palass i fjellsiden.
.

Relieff på Titusbuen i Roma som viser Titus' triumftog etter herjingen av Jerusalem i år 70 evt. Soldatene bærer krigsbyttet, blant annet den sjuarmede lysestaken fra tempelet.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Romerne inntok Juda i 63 fvt., og i år 37 fvt. ble Herodes den store utnevnt til romersk vasallkonge. Han var av edomittisk herkomst og ble av de fleste jøder derfor ikke ansett som en legitim konge. Ved hans død i år 4 fvt., ble riket delt mellom hans tre sønner Herodes Antipas, Herodes Arkhelaus og Filippus. Judea, som var romernes betegnelse på området, tilfalt Herodes Arkhelaus, men han ble avsatt av keiser Augustus cirka år 6 evt. Den daglige styringen ble overlatt til ulike romerske stattholdere. Den mest kjente av disse var Pontius Pilatus.

Filippos ble etterfulgt av Herodes Agrippa 1. («den store»). I 41 evt. utnevnte keiser Claudius ham til konge over nesten hele landet. Ved hans død i 44 evt. ble Judea en romersk provins. Men hans sønn, Herodes Agrippa 2. fikk likevel tildelt makten til å utnevne yppersteprester i Jerusalem, og ble også utnevnt til hersker over ulike områder utenfor selve Judea.

Den første jødiske krig mot romerne

Det brøt senere ut flere opprør, og det store jødiske opprøret i 66–73 evt. (den jødisk-romerske krig) ble avgjort ved at keiser Titus' tropper i år 70 evt. inntok Jerusalem og lot tempelet gå opp i flammer. Tempelkulten opphørte for alltid, og jødedommen måtte finne en ny form. Den siste motstanden mot romerne ble nedkjempet ved Masada i 73 evt. Den beste kilde til denne tiden er den samtidige jødiske historieskriveren Josefus Flavius.

Jødisk liv i landet var likevel ikke helt borte. Overlevende lærde rabbinere samlet seg i byen Javne sørøst for dagens Tel Aviv, der de videreutviklet både lover og tradisjoner slik at de kunne praktiseres over alt og til alle tider. Slik ble den formen av jødedommen som kalles rabbinsk jødedom til.

Den siste oppstanden

Jødene i landet Israel hadde ikke helt gitt opp sin motstand. En siste jødisk oppstand fant sted under keiser Hadrian i årene 132–135 evt. (Bar-Kokhva-opprøret) og fikk skjebnesvangre følger. Etter at opprøret var slått ned, erstattet Hadrian betegnelsen Provincia Judea med Provincia Syria Palaestina (eller bare Palaestina), og Judea ble en romersk koloni. En stor del av landets jødiske befolkning ble drept, forvist eller solgt som slaver.

Jerusalem ble totalt ødelagt, og en ny romersk by ble reist på stedet. Byen fikk nå tilnavnet Aelia Capitolina til ære for keiser Hadrian, og jødene hadde ikke tilgang til byen. Mange jøder slo seg ned i Galilea der det ble bygd en rekke synagoger og opprettet læresteder, jehivaer. Med dette forskjøv tyngdepunktet for den jødiske kulturen seg, i det som jøder kaller Eretz Israel, fra Judea til Galilea. Babylonia var et annet sted der jødisk lov og tradisjon kunne videreutvikles (innenfor Jødedommen fortsatte man å bruke betegnelsen Babylonia også lenge etter at Det nybabylonske riket falt i 539 fvt.)

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Cline, Eric H. (2021): 1177 B.C. The Year Civilization Collapsed. Princeton University Press. Princeton, Oxford.
  • Dever, William G. (2001): What did the Biblical Writers Know & When did They Know It? Eerdmans Publishing Co. Grand Rapids, Michigan.
  • Dever, William G. (2003): Who Were the Early Israelites and Where Did They Come From? Eerdmans Publishing Co. Grand Rapids, Michigan.
  • Dever, William G. (2017): Beyond the Texts: An Archaeological Portrait of Ancient Israel and Judah. Society of Biblical Literature, Atlanta.
  • Finkelstein, Israel og Silberman, Neil Asher (2001): The Bible Unearthed: Archaeology's New Vision of Ancient Israel and the Origin of its Sacred Texts. New York.
  • Finkelstein, Israel; Mazar, Amihai; Schmidt, Brian B. (ed.) (2007): The Quest for the Historical Israel: Debating Archaeology and the History of Ancient Israel. Society of Biblical Literature, Atlanta.
  • Friedman, Richard Elliot (2017): The Exodus: How It Happened and Why It Matters. Harper One, San Francisco.
  • Josephus: The New Complete Works of Josephus. Oversatt av William Winston (1737). Kommentert av Paul L. Maier (1999/2016): Kernel Publications. Grand Rapids.
  • Josefus Hovedverk: En forkortelse av Den jødiske oldtidshistorie og Den jødiske krig. Redigert av Paul. L. Mayer (1999) Bokklubben.
  • Lemche, Nils Petter (1998): The Israelites in History and Tradition. John Knox Press. Westminster.

Kommentarer (2)

skrev Eivind Skimmeland

Avsnittet om bibeltekstenes beretning om folks praksis av religion er upresist og det ser ut til at forfatteren ikke kjenner bibelen.

Bibeltekstene vitner om et folk som helt fra Josvas død, med noen få unntak, gikk imot Jahves bud. Kongebøkene forteller om trettini konger, nitten i Nordriket, Israel og tjue i Juda. Kun åtte av de trettini (alle Judakonger), gjorde det som "var rett i Herrens øyne" og ledet folket mot å følge hans lov. De resterende trettién kongene ledet folket bort fra den monoteistiske religionen, og inn i variert grad av dyrkelse av særlig Baal og Asjera. Det står også skrevet om offerhauger i Hinnomdalen, utenfor Jerusalem der folket skal ha ofret barn til den kanaaneiske guden Molok, hvilket, var "ondt i Herrens øyne" (2. Kong 23:10, Jer 7:30f). Ifølge profetbøkene Jesaja og Jeremia er eksilet i Babylon direkte konsekvens av at folkets synd mot Jahve og fravær av omvendelse.

Avsnittet får det til å høres ut som at bibelen forteller om et folk som i alt og ett fulgte religionen. Det gjør den altså ikke. De arkeologiske funnene som viste at "den offisielle religionens trosforestillinger og ritualer ble supplert med mer folkelig religion helt frem til eksilet i Babylon på 500–tallet fvt.", støtter heller opp under bibelens beretninger.

svarte Bente Groth

Hei!
Avsnittet om religionen forsøker nettopp å fremstille en religion som tok form over tid. Fortellingene om utvandringen, Josvas erobringer etc. regnes ikke som pålitelig historiefortelling. Moderne forskning mener at israelittene var en blandet gruppe med ulikt opphav. Bibeltekstene er skrevet av prester og skrivere og fordømmer, ganske riktig, det de selv anser som fremmed kult og frafall fra Jahves bud. Men vi vet ikke i hvilken grad disse budene var kjent for vanlige folk.
De kongene som fordømmes ledet derfor neppe folket bort fra en veletablert monoteisme. De fortsatte bare å praktisere gamle religiøse skikker som ennå var utbredt i befolkningen. Artikkelen gir mange eksempler på guder og symboler som var viktige for mange helt frem til eksilet.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg