Palestinas historie før 1948

Etter Muhammeds død i 632 fortsatte de første kalifene (arabisk, «etterfølgerne») å erobre det tidligere Perserriket og de bysantinsk-kontrollerte områdene i Midtøsten, herunder Palestina. Da området var svekket og folk misfornøyde med de fjerne herskerne i Bysants som bare var interessert i skatter og avgifter, skjedde erobringen hurtig. I 633 tok araberne over det sørlige Palestina og deler av Mesopotamia. I 636 vant de en overlegen seier over den bysantinske hæren ved Jarmuk-elven (mellom Syria og Jordan) og kunne sikre seg Palestina og Syria. Jerusalem falt i 638, Caesarea i 640 og Ashkelon i 641.

Viktige endringer i Palestinas politiske, sosiale, kulturelle og religiøse historie fant sted under omayyadene (661–750) som hadde sitt hovedsete i Damaskus. Den økonomiske fremgangen var særlig synlig i Jerusalem som ble administrativt hovedsete og blomstret under kalifatet. Al-Aqsa-moskeen ble bygd, og den imponerende Klippemoskeen oppført i 691–692. Her kommer den gryende islamske kunst, særlig bruken av arabisk kalligrafi, til uttrykk. Senere ble byen Ramla, bygd i årene 712–715, tatt i bruk som hovedstad.

Under abbasidedynastiet (750–1258), det islamske verdensrikets storhetstid, ble tyngdepunktet flyttet østover til Mesopotamia, og en ny hovedstad ble grunnlagt i Bagdad.

Flyttingen av kalifatet fra Damaskus førte til at Syria og Palestina befant seg i utkanten av det islamske riket. Økonomien gikk sterkt tilbake og byggevirksomheten avtok. Et jordskjelv i 747 synes å ha forårsaket store ødeleggelser. Stagnasjonen bekreftes av at det er få arkeologiske rester fra perioden. Spredte, beskjedne funn er blant annet gjort i Abu Ghosh, Ashkelon, Caesarea og Ramla.

Også abbasidene hadde store problemer med å holde riket sammen. Formelt var abbasidedynastiet det herskende i den islamske verden helt frem til 1258, men større og større deler av riket gikk etter hvert i oppløsning. Problemene var mange. De tyrkisk-muslimske seldsjukker fra det indre Asia trengte inn og overtok makten blant annet i Syria og Palestina på slutten av 1000- og begynnelsen av 1100-tallet. Etter hvert ble Syria og Palestina en slagmark i striden om makten mellom de egyptiske fatimidene og herskerne i Bagdad. Alt dette gjorde det mulig for korsfarerne å etablere seg.

Korsfarerne, anført av Gotfred av Bouillon, nådde kysten av Palestina i 1099, og Jerusalem falt samme år. 1. juledag 1100 ble Balduin kronet til konge av Jerusalem. I 1107 trengte han inn i Østjordanlandet, undertvang seg seldsjukkene og lot bygge festninger ved Sjobak og nær Akaba. Etter en blodig og brutal krigføring var hele Palestina under korsfarernes kontroll i 1110. Viktige byer var Kerak, der en stor korsfarerborg ble oppført i 1142, Akko, Caesarea og Nimrod. Palestina ble organisert i fire korsfarerriker etter mønster av europeiske føydalstater: Edessa, Tripoli, Antiokia og kongedømmet Jerusalem.

Korsfarernes reelle makt ble brutt da Saladin erobret Jerusalem i 1187. Likevel holdt flere festninger fortsatt stand – den siste befestede byen, Akko, falt først i 1291.

Etter Saladins død i 1193 ble makten delt mellom hans etterfølgere, og riket ble svekket. Under de egyptiske ayyubidenes styre (1171–1250) fikk det islamske riket igjen kontroll over Palestina. Korsfarerne ble holdt i sjakk, og for å hindre at de skaffet seg nye brohoder ved kysten, foretok ayyubidene systematiske ødeleggelser av byene der.

Ved midten av 1200-tallet utvidet de egyptiske mamlukene sitt område fra Egypt til også å omfatte Palestina og Syria. Gjennom seiere i to avgjørende slag i 1260 og 1303 klarte mamlukene å sette en stopper for mongolinvasjoner fra det indre Asia, som gjennom et par hundreår hadde skapt store ødeleggelser. Det var likeledes mamlukene som fikk korsfarerne i Palestina endelig fjernet.

Under de egyptiske mamlukene opplevde Palestina i det 14. århundre en oppgangstid, særlig i Jerusalem, hvor store utbygginger fant sted. Mamlukene etterlot seg byplanlegging og monumentalbygg over hele Palestina, blant annet i Abu Gosh, Gaza og Jerusalem. Badeanleggene i gamlebyen i Jerusalem stammer fra denne tiden.

Selv om mongolene ikke kom så langt vest, ble også Palestina skadelidende av invasjonen østfra, ikke minst økonomisk.

Da de tyrkiske osmaner i 1453 erobret Konstantinopel (som fikk navnet Istanbul), betydde dette slutten på det 1000 år gamle bysantinske riket. Med den tyrkiske fremmarsjen i Vest-Asia, endte også mamlukenes storhetstid, og etter slaget ved Marj Dabiq i 1516 ble Syria og Palestina innlemmet i det nye osmanske riket – for de neste fire hundre år.

I 1516 ble Syria og Palestina innlemmet i det nye osmanske imperiet. Den osmanske sultan Süleyman gjenoppbygde Jerusalems murer, og en omfattende byggevirksomhet fant sted, for eksempel offentlige bygninger og vannanlegg. Fra denne tiden stammer mye av det muslimske bypreget som er bevart i Jerusalem like til våre dager.

Det langvarige osmanske styret innebar både oppgangstid og nedgangsperioder for Palestina, men en betydelig grad av stabilitet. Som andre deler av Det osmanske riket ble Palestina styrt indirekte gjennom lokale guvernører, og en av dem – Ahmad Pasha al-Jazzar – søkte både osmansk og britisk hjelp for å forsvare Akko mot Napoleons invasjonsforsøk i 1799. Den egyptiske visekongen Muhammad Ali pasja søkte å utvide sin makt på bekostning av Istanbul og okkuperte Palestina og Syria fra 1831 til 1840. Reelt løsrevet fra Det osmanske riket gjennomgikk Palestina, under Muhammad Ali, en administrativ modernisering, og landet ble åpnet for innflytelse utenfra, blant annet for kristne misjonærer.

Sterk sentralisering, høyt skattetrykk og tvungen verneplikt medvirket til en oppstand, og støttet av Storbritannia, Østerrike og Russland tok osmanerne Palestina tilbake. Moderniseringen fortsatte, og frem mot midten av 1880-tallet ble en ny politisk og sosial virkelighet skapt – i en reformprosess kjent som tanzimat. Denne innebar en svekkelse av den osmanske innflytelsen i Palestina, og en fremvekst av europeiske interesser, som etter Krimkrigen fikk større adgang til Midtøsten, blant annet med rett til å kjøpe landeiendom. Derved, og med direkte handel, ble Palestina knyttet nærmere til Europa og til europeisk økonomi, hvilket også bidro til palestinsk identitet, uavhengig av Beirut eller Damaskus.

Som følge av en ny administrativ lov fra 1864, ble Palestina delt i tre: Nablus og Akko ble to av fem distrikter (sanjaq) i provinsen Beirut, mens Jerusalem ble et autonomt distrikt underlagt Istanbul fra 1871. Til distriktet Jerusalem hørte underdistriktene Jaffa, Hebron, Gaza og Beersheba, og selvstyret til sanjaq Jerusalem er ansett som ett mulig startpunkt for det moderne Palestinas historie. Som geografisk avgrenset område var Palestina uklart definert så sent som i det 19. århundre, og først med det britiske mandatet, da de sørlige og nordlige provinser ble slått sammen under ett styre i 1918, og det nordlige Galilea overdratt fra det fransk-kontrollerte Syria i 1919, ble de moderne grensene trukket og Palestina ble institusjonalisert som navn.

Gjennom hundreårene under omansk styre var flertallet av lokalbefolkningen i området som i dag utgjør Israel/Palestina arabisk og muslimsk. Samtidig sameksisterte de mange etniske og religiøse minoritetene i det som var et multietnisk rike. Før nasjonalisme fikk fotfeste i regionen, var ikke identitet eksklusivt knyttet til etnisitet eller religion, men gjerne til tilhørighet lokalt. Minoriteter som jøder, kristne, armenere, assyrere og drusere hadde en grad av selvstyre, særlig når det gjaldt familie og religion. En palestiner fra øvre middelklasse kunne gjerne identifisere seg med Det osmanske riket, religion, arabisme, Palestina, by, landsby, region og familie samtidig, uten at det var en motsetning eller lojalitetskonflikt.

Europeiske diplomater etablerte seg og flere vestlige kolonier ble opprettet, blant annet The American Colony (1881) og flere tyske kolonier, som følge av den osmansk-tyske militære alliansen på 1890-tallet. Denne prosessen ble ytterligere forsterket under det britiske mandatstyret etter første verdenskrig. Samtidig ble tilknytning til Det osmanske riket forsterket ved at utsendinger fra Palestina møtte i parlamentet i Istanbul fra 1877. Dette, og den fortsatte moderniseringsprosessen, påvirket utviklingen av arabisk nasjonalisme, blant annet gjennom en urban elite, hvor særlig noen familier styrket sin innflytelse. Den tiltagende jødiske innvandringen – og begynnende koloniseringen av Palestina mot slutten av 1800-tallet bidro også til økt arabisk-palestinsk selvbevissthet.

Fra slutten av 1800-tallet vokste nasjonalisme fram som en politisk kraft også i Midtøsten, inspirert av politiske bevegelser i Europa og ideen om nasjonalstater, og som et resultat av europeisk involvering. En konsekvens var at ulike grupper krevde løsrivelse fra imperiet, og som en del av denne trenden vokste også en gryende palestinsk nasjonalisme fram. Samtidig økte det ytre presset på riket.

Den demografiske sammensettingen endret seg vesentlig fra andre halvdel av 1800-tallet, og særlig den jødiske innvandringen bidro sterkt til Palestinas historiske utvikling og politiske situasjon i moderne tid. Allerede på 1500- og 1600-tallet bosatte en del jøder, vesentlig fra det sørlige Europa, seg i Palestina. Mange av dem var flyktninger fra den spanske inkvisisjonen. Den moderne organiserte jødiske innvandringen til Palestina startet med den første innvandringsbølgen, den såkalte aliyah, i perioden 1882–1903. Etter den femte aliyah (1929–1939) var den jødiske befolkningen kommet opp i cirka 450 000, mot cirka 85 000 ved utbruddet av første verdenskrig da samlet folketall var cirka 690 000, hvorav rundt 535 000 muslimer og 70 000 kristne.

I skjæringspunktet mellom fremveksten av nasjonalisme og en økende antisemittisme i Europa, vokste sionismen – ideen om en jødisk stat – fram som svaret for mange av Europas jøder. Siionistbevegelsen vedtok i 1904 at Palestina skulle bli det jødiske nasjonalhjem, og innvandringen ble organisert som en avgjørende del for å nå det målet. Den jødiske koloniseringen startet med innvandring av europeiske jøder og jordoppkjøp, hvilket også bidro til å åpne Palestina for europeisk innflytelse, og forsterke tilknytningen til Europa.

Da Det osmanske riket sluttet seg til Østerrike-Ungarn og Tyskland under første verdenskrig i 1914, ble store tyrkiske styrker sendt til Palestina. Deres nærvær krevde store ressurser, som førte til utarming av landet og undertrykking av lokalbefolkningen. De osmanske troppene ble fordrevet da britiske styrker inntok Palestina i 1917–1918, og landet ble okkupert av Storbritannia. Det osmanske riket var på den tapende siden i verdenskrigen, og ved fredsforhandlingene i etterkant ble imperiet delt opp.

Palestina spilte en viktig rolle i de alliertes krigføring under krigen, blant annet som forsyningsbase. Før erobringen hadde de europeiske stormaktene, med sine rivaliserende interesser i Palestina, allerede lagt planer for regionens fremtid, helt uten palestinsk deltakelse i drøftingene. Tre internt motstridene avtaler signert i løpet av første verdenskrig, der særlig én av avtalene fikk avgjørende betydning for Palestinas fremtid.

I 1915-1916 brevvekslet den britiske høykomissæren i Egypt, Henry McMahon, med sharif Hussein ibn Ali, leder av hashemitt-klanen og emir av Mekka. I korrespondansen ble Hussein indirekte lovet arabisk selvstyre i Palestina – som motytelse mot arabisk støtte i krigen mot Det osmanske riket. Som følge av denne forståelsen sto hashemittene, blant annet sammen med Thomas Edward Lawrence – bedre kjent som «Lawrence of Arabia» – bak et arabisk opprør mot osmanske styrker i 1916 og deltok i det britiske felttoget for å erobre Palestina.

Samtidig signerte britene og franskmennene den hemmelige Sykes-Picot-avtalen i 1916. Avtalen handlet om oppdelingen av Det osmanske riket etter krigen og delte regionen i én britisk og én fransk interessesfære. I avtalen var Palestina en del av områdene under britisk kontroll. Avtalen, og de påfølgende mandatene fra Folkeforbundet, la til grunn at de nye statsdannelsene som ble skapt, skulle få selvstendighet.

Etter fredsslutningen i 1920 ble imidlertid bare Hijaz gitt selvstyre, de øvrige arabiske territoriene ble delt mellom Frankrike og Storbritannia. Palestina ble et britisk mandatområde.

Hovedårsaken til dette var at Storbritannia, gjennom en tredje og avgjørende avtale, Balfour-erklæringen av 1917, hadde lovet sionistbevegelsen å støtte deres arbeid for å skape et såkalt «nasjonalhjem» for det jødiske folket i Palestina – såfremt det ikke var i strid med interessene til den lokale befolkningen. Storbritannia beholdt derfor direkte kontroll over Palestina. Dermed falt også hashemittenes bestrebelser på å etablere en arabisk stat i Palestina, innenfor en føderal syrisk stat, sammen. Slik fortsatte også den jødiske koloniseringen av Palestina – og endringen av landets karakter.

Folkeforbundet stadfestet i 1922 Palestina som britisk mandatområde, hvilket formelt trådte i kraft 29. september 1923. Britene gjorde arabisk, hebraisk og engelsk til offisielle språk. Perioden så fremveksten av en palestinsk nasjonal identitet, som ble forsterket i møte med både britisk kolonistyre og den voksende jødiske innvandringen og koloniseringen.

Ved utbruddet av andre verdenskrig var sionistene i konflikt med britene, fordi Storbritannias tidligere løfter var ansett for brutt. Sionistene besluttet likevel å kjempe sammen med britene, selv om ytterliggående grupper fortsatt rettet militære angrep mot britiske representanter i Palestina.

En sionistkonferanse holdt i New York i 1942, krevde ubegrenset innvandring, en jødisk armé og opprettelse av Palestina som et jødisk samvelde.

Amin al-Husseini valgte, på grunn av den britisk-sionistiske alliansen, å oppfordre araberne til å støtte Aksemaktene, men vant liten oppslutning om sin pro-tyske holdning. Tvert imot sluttet cirka 23 000 arabere seg til de britiske styrkene, særlig gjennom Arab Legion – slik cirka 27 000 jøder også gjorde, mange i Jewish Brigade.

Ved krigens slutt økte jødisk innvandring til Palestina, som en konsekvens av jødenes skjebne i Nazi-Tyskland. Storbritannia forsøkte å legge sterke begrensninger på den jødiske innvandringen, som likevel ikke avtok.

Samtidig som den jødiske andelen av befolkningen økte, utviklet sionistene både sivile og militære organisasjoner. Flere av de militante sionistiske gruppene stod bak nye terroraksjoner; både mot arabiske og britiske mål i Palestina som ledd i kampen for en selvstendig jødisk stat.

De arabiske statene tok også mer aktiv stilling til Palestina-spørsmålet, og Den arabiske liga (etablert i 1945) opprettet Arab Higher Committee for å fremme de palestinske arabernes sak. Jødenes skjebne i Europa, med holocaust, bidro til økt press, blant annet fra USA, for større innvandring til Palestina.

Storbritannias hovedanliggende umiddelbart etter krigen var å sikre sine strategiske interesser i Midtøsten og Vest-Asia, hvilket innebar gode relasjoner med arabiske ledere – og motstand mot økt innvandring og opprettelse av en jødisk stat i Palestina. Samtidig som det britiske mandatstyret var utsatt for militær terror fra sionistiske grupper, var Storbritannia hardt økonomisk presset, og hadde behov for å redusere sine kostnader, blant annet til å holde cirka 80 000 soldater i Palestina.

Etter at nazistenes folkemord på jødene og konsentrasjonsleirenes skrekk under holocaust for alvor ble kjent etter krigens slutt i 1945, bidro det til økt internasjonal støtte til en jødisk stat i Palestina.

Mot denne bakgrunn la Storbritannia Palestina-spørsmålet frem for FN i 1947, og gjorde det klart at de ville si seg løst fra sitt mandatansvar den 14. mai 1948. De arabiske statene stilte krav om én arabisk stat i hele Palestina, men det hashemittiske regimet i Transjordan forhandlet i hemmelighet, og med britisk støtte, med Jewish Agency om en deling av mandatområdet mellom kongedømmet og en ny jødisk stat. Etter anbefaling fra sin egen kommisjon, United Nations Special Committee on Palestine (UNSCOP), vedtok FNs hovedforsamling 29. november 1947 en delingsplan der det skulle dannes to stater i Palestina: én arabisk og én jødisk. Et mindretall stemte for én forent, demokratisk stat.

• Palestina-krigen
• Israels historie
• Midtøsten-konflikten