[go: up one dir, main page]

Vidkun Quisling og norske frontkjempere
NS-leder Vidkun Qusling får rapport fra norske frontkjempere hos en divisjon til Waffen SS. Polen 1942.
Frontkjempere
Vidkun Quisling inspiserer en avdeling av Germanske SS Norge. Organisasjonen var et kompromiss mellom det tyske SS og Nasjonal Samling.
Frontkjempere
Av /NTB.

Frontkjempere var norske borgere som gikk i tysk krigstjeneste under andre verdenskrig. De fleste nordmennene tjenestegjorde i Waffen-SS, men et fåtall kom også i Wehrmachts tjeneste. Frontkjemperne deltok på tysk side i kampene på Østfronten. De fleste frontkjemperne hadde tilknytning til Nasjonal Samling.

Faktaboks

Også kjent som

østfrontkjempere, frontsoldater

Til sammen rundt 3600 nordmenn var frontkjempere. Mer enn 700 falt, og noen kom ikke til rette. Etter krigen fikk frontkjemperne straff som landssvikere.

Omfang

Fra starten i januar 1941 meldte de første 200–300 frontkjemperne seg, men rekrutteringen skjøt først fart etter det tyske angrepet på Sovjetunionen i juni 1941. Mer enn 12 000 nordmenn meldte seg til tysk krigstjeneste, men mindre enn halvparten ble tatt ut for å tjenestegjøre ved fronten. Tidligere ble det anslått at noe over 5000 personer kom til aktiv fronttjeneste, men nyere beregninger har vist at tallet lå nærmere 3600 nordmenn. Mer enn 700 falt, og noen kom ikke til rette. Blant de som kom hjem, tok mange tjeneste i Statspolitiet. Enkelte hjemvendte frontkjempere var blitt svært brutalisert av fronttjenesten, og gjorde seg skyldige i vold, drap og tortur mot andre nordmenn under polititjenesten fram til freden. Noen overtok dessuten leiligheter og andre eiendeler som hadde tilhørt deporterte jøder.

Etter Frontkjemperkontorets statistikk var det i juni 1944 til sammen 1700 mann ved fronten, og omkring 300 bak fronten. Av disse rundt 2000 frontkjemperne hadde cirka 200 offisersutdannelse, og cirka 350 var sykesøstre, såkalte «frontsøstre». Frontkjemperne fikk straff som landssvikere etter krigen, og ble som regel straffet med fengsel og tap av borgerlige rettigheter. I særlig alvorlige tilfeller ble også tidligere frontkjempere idømt dødsstraff, men da utelukkende for forhold som hadde skjedd i Norge, og ikke under fronttjenesten.

Avdelingene

Edsavleggelse

Edsavleggelse i Norges SS, 22. mai 1941. Foran står politiminister Jonas Lie. Norges SS var en av avdelingene frontkjemperne bidro innenfor. Norges SS gikk senere inn i Den norske legion og Germanske SS Norge.

Av /Riksarkivet.
Lisens: CC BY SA 4.0

Norske frivillige bidro hovedsakelig innen spesielle avdelinger som Regiment Nordland (januar 1941), Norges SS (mai 1941), Germanske SS Norge (juli 1942), SS-skijegerkompani, senere -bataljon (august 1942) og fire politikompanier (1942–1945). Mot slutten av krigen (tidlig i 1943) ble 11. SS-Panzergrenadier-Division «Nordland» opprettet, der tre av de underlagte regimentene hadde navnene «Norge», «Danmark» og «Hermann von Salza». 11. SS-Panzergrenadier-Division «Nordland» var en av de siste tyske avdelingene som deltok i forsvaret av Berlin, der den ble tilintetgjort 1.–2. mai 1945.

Noen av avdelingene de norske frivillige kjempet i, som Regiment Nordland, var rent tyske. Andre, som Den norske legion og SS-skijegerkompani, hadde norsk befal og kommando og ble i propagandaen hevdet å ha blitt opprettet for å støtte Finlands kamp mot Sovjetunionen under vinterkrigen. Det overveiende flertallet av de frivillige hadde likevel tilknytning til Nasjonal Samling, og kjempet for Nazi-Tysklands sak. I likhet med tyske soldater i Wehrmacht og Waffen-SS, sverget også de norske frivillige ed til Adolf Hitler personlig. Samtlige enheter ble satt inn på Østfronten, der kampene var svært harde og der det fant sted en rekke krigsforbrytelser, også i de områdene der avdelinger med nordmenn deltok.

Avdelingene hadde til dels et innviklet innbyrdes forhold, blant annet fordi personell i stor utstrekning ble overført når en ny avdeling ble satt opp. For eksempel gikk Norges SS for en stor del inn i Den norske legion, og restene ble senere overtatt av Germanske SS Norge. Det ble også drevet hardhendt rekruttering, blant annet av personer fra Hirden, men selv om enkelte vervet seg under press, foregikk vervingen stort sett frivillig.

Division Wiking

Regiment Nordland
De første frivillige fra Regiment Nordland under edsavgivelsen 30. januar 1941. På første rekke sitter (fra venstre) Vidkun Quisling, Heinrich Himmler, Josef Terboven, Nikolaus von Falkenhorst, Wilhelm Rediess og Karl Kitzinger.
Regiment Nordland
Av /Riksarkivet.
Frontkjempere
De norske frontkjemperne fra Division Wiking var med i tyskernes felttog mot Sovjetunionen. Svært få av soldatene kom hjem igjen.
Frontkjempere
Av .

I februar/mars 1941 ble de tre regimentene Nordland, Westland med nederlendere og Germania med tyskættede utenfor selve Tyskland samlet ved Heuberg i Württemberg. Her ble det som senere fikk navnet 5. SS-divisjon «Wiking» satt opp i full styrke med 19 375 mann og om lag 1000 kjøretøyer. Ikke alle nordmenn havnet i Nordland, for tyskerne plasserte sine styrker der de hadde behov. Enkelte ergret seg over at man måtte avlegge ed til Adolf Hitler og ikke til Norge. Like etter ble divisjonen flyttet til Wrocław i Polen, nær grensen til Sovjetunionen. Operasjon Barbarossa, angrepet på Sovjetunionen, kom 22. juni 1941. Tre dager senere var Wiking med i angrepet, der de rykket fram sammen med de øvrige tyske avdelingene på de sydlige delene av Østfronten og tok titusenvis av fanger.

I august 1941 trodde mange at felttoget snart ville være over, men russerne kapitulerte ikke. Wiking krysset de store russiske elvene og nådde Rostov ved Svartehavet. Nå var imidlertid kraften i det tyske angrepet borte, og Wiking måtte gå i vinterstilling bak eleven Mius, vest for Rostov. Tapene hadde vært enorme, og russerne hevdet at divisjonen var utslettet. Men soldatene overlevde nye russiske angrep og den beinharde vinterkulden, lus, dårlig forpleining og ikke minst manglende vinterutrustning.

Sommeren 1942 ble den nye tyske sommeroffensiven iverksatt. Mens den tyske 6. armé rykket fram mot Stalingrad, var Wiking med i en annen armégruppe som hadde oljefeltene i Kaukasus som mål. De nådde så langt som til Malgobek, men måtte trekke seg tilbake da russerne erobret Stalingrad og truet knutepunktet Rostov. Wiking var nå sterkt redusert, og det var få nordmenn igjen.

Sommeren 1943 var Wiking med i det store panserslaget ved Kursk, et slag uten en klar vinner. Wiking ble trukket ut, men ble omringet ved Tsjerkassy like ved Poltava. Bare 2000 mann klarte å kjempe seg ut. I 1944 ble Wiking satt opp igjen bak fronten, men uten regiment Nordland som skulle danne stammen i den nye divisjon Nordland. Ved årsskiftet 1944–1945 ble Wiking beordret til Budapest, der de tapte mot seierssikre russere. Restene av divisjonen trakk seg tilbake nordover og kom seg over til de amerikanske linjene i Østerrike. For de norske frontkjemperne i Wiking var krigen over. Knapt noen av de frivillige fra 1941 var igjen.

Den norske legion

Den norske legions vervekontor

Den norske legion var blant avdelingene som vervet norske frontkjempere. Her ses avdelingens vervekontor på hjørnet av Karl Johans gate og Fredriks gate i Oslo.

Av /Norgeshistorie.
Lisens: CC BY NC ND 3.0
Den norske legion
Soldater fra den norske legion et sted i Russland, september 1941.
Av /Das Bundesarchiv.
Lisens: CC BY SA 3.0
Frontkjempere
Den norske legion under kampen om Leningrad.
Frontkjempere
Av /Forsvarsmuseets bildearkiv.

En uke etter det tyske angrepet på Sovjetunionen 22. juni 1941 tok Vidkun Quisling og Josef Terboven et nytt initiativ til å opprette en norsk styrke på østfronten. Dette ble Den norske legion. Planen var å stille 30 000 mann. Etter at Finland den 28. juni gikk med i krigen på tysk side, ble det ved vervingen hevdet at det var Finland man skulle kjempe for, ikke primært Tyskland. Langt fra så mange som 30 000 mann meldte seg, men mot slutten av 1941 var tallet 1900. Den norske legionen skulle være en helnorsk avdeling, ledet av norske offiserer med velvillig tysk bistand, ettersom Norge var et okkupert område. Trening, uniformering og bevæpning skulle skje i Tyskland, men selve krigen skulle ifølge tyskerne utkjempes i Finland.

Den første styrken, Viken bataljon, var på 1000 mann og ble samlet på Bjølsen skole og senere på Gulskogen. Deretter ble de skipet til Kiel og fraktet til rekruttskole på Fallingbostel Heide. Rekruttskolen var hard og kontant som i SS. Men legionen ble aldri noen typisk Waffen-SS-avdeling som 5. SS-divisjon «Wiking». Lenge tolererte man at legionærene gikk med påsydd norsk flagg på ermet under SS-ørnen, og selv ved fronten gikk nordmennene med en stilisert norsk løve i stedet for SS-runene på høyre kragespeil.

Etter rekruttiden i Fallingbostel ble legionen i januar 1942 flyttet til Stettin. Vinteren var svært kald, og det ble sagt at man ventet på skipsleilighet over Østersjøen til Finland. I stedet ble avdelingen flyttet med fly til jernringen tyskerne hadde lagt rundt Leningrad. Her ble legionen liggende i litt over et år. Leningrad-fronten var preget av stillingskrig, men selv om Legionen ikke skulle angripe russerne, bare avvise alle russiske angrep, var den med på å sikre at omringingen av den sovjetiske storbyen fortsatte, med katastrofale resultater for sivilbefolkningen.

Legionens kampevne ble påvirket av striden på toppen av befalskorpset. Major Arthur Quist var legionkommandør. Han etterfulgte Finn Hannibal Kjelstrup, som ble avsatt etter en maktkamp mellom Quisling, tyskerne og den overdimensjonerte legionstaben i Oslo, en gruppe som håpet de ville bli kjernen i en ny norsk hær. Quist var medlem av NS, men ingen beundrer av Quisling.

På nyåret 1943 var det slutt. Heinrich Himmler godtok at legionen skulle bli dimittert, særlig fordi Quist påpekte at legionærene hadde stått i tjeneste mye lenger enn de seks månedene de hadde inngått kontrakt om. Omtrent 180 mann hadde falt, medregnet de som døde på sykehus i Tyskland eller i Norge.

Politikompaniene

Germanske SS Norge
En annen avdeling frontkjemperne bidro innen var Germanske SS Norge, som på bildet marsjerer på slottsplassen i Oslo, 3. juni 1944.
Av /Riksarkivet.
Lisens: CC BY SA 4.0
Frontkjempere
Aftenpostens aftenutgave 17. mai 1944: «2. Politikompani høytidelig mottatt av Ministerpresidenten på Slottsplassen i dag.»
Av /Riksarkivet.

Den norske legionen skulle riktignok leve videre under ledelse av politiminister Jonas Lie, som fikk satt opp flere kompanier av frivillige politifolk. 1. politikompani rykket inn i jernringen rundt Leningrad med 160 mann for å holde en frontlinje på 1700 meter. Politikompaniet vendte tilbake til Oslo, og 2. politikompani sto klar for avreise. Kompaniet ble imidlertid ikke satt inn ved Leningrad, men i Finland. 3. politikompani ble sendt til Tyskland for opplæring i april 1944 og senere fraktet til Finland. Der inngikk de 200 soldatene i den så godt som helnorske skijegerbataljonen.

Skijegerbataljonen var en tysk idé. Sjefen for 6. SS-Gebirgsdivision «Nord», Brigadeführer Matthias Kleinheisterkamp, var imponert over innsatsen til en frivillig gruppe norske skijegere og ville utvide det norske bidraget til en skijegerbataljon. I august 1943 kom oppropet i NS-avisen Fritt Folk: Skijegerbataljon «Norge» skulle bli ledet av norske offiserer og underbefal og ellers ha samme rettigheter og fordeler som den nye SS-avdelingen, pansergrenaderregimentet «Norge».

Befalet kom fra den norske legionen eller Wiking og hadde fått opplæring ved SS Junkerschule i Bad Tölz, Bayern. Mange av de frivillige var veteraner fra de to første avdelingene. Ferske rekrutter ble samlet i Holmestrand for oppsetting og senere sendt til Sennheim i Elsass for rekruttskole før de ble fraktet med skip til Finland. SS-Skijegerbataljon «Norge» besto av rundt 700 mann fordelt på ett stabskompani og tre infanterikompanier. Sjef var Frode Halle, som gikk i permisjon i juni 1944. Da overtok Sophus Kahrs som bataljonssjef.

Vinteren 1943–1944 var bataljonen forlagt ti kilometer nord for byen Kiestinki (russisk: Kestenga). Frontene var ikke sammenhengende, men med store luker, noe som ga rik anledning til aksjon for oppklarings- og stridspatruljer fra begge sider. Kulminasjonen kom om morgenen 25. juni 1944. Med store styrker angrep russerne de norske posisjonene på høydene Kaprolat og Hasselmann i Karelen. Nordmennene ble omringet, og desperate kamper fulgte. 135 nordmenn ble drept i kampene. I tillegg ble 40 tatt til fange. Bortsett fra tapene på panserskipene «Eidsvold» og «Norge» i Narvik 9. april 1940 har aldri så mange nordmenn falt på én dag.

Kampene fortsatte like fullt sommeren 1944. I september måtte Finland kapitulere for russerne og erklære sine tidligere allierte krig. 6. SS-Gebirgsdivision «Nord» ble langsomt trukket vestover mot Skibotn. Der krysset divisjonen grensen til Norge, og fra Narvik ble alle fraktet sørover med skip. Tyskerne dro hastig videre til vestfronten i Tyskland, mens skijegerbataljonen, eller det som var igjen av den, ble oppløst på Mysen ved årsskiftet 1944–1945.

Regiment Norge i Division Nordland

Den siste avdelingen med norske frontkjempere var regiment Norge i SS-division Nordland. Den nye divisjonen ble satt opp i mars 1943 på restene av regiment Nordland i divisjon Wiking, frivillige fra den nå oppløste norske legionen og ferske frivillige fra Norge. Til sammen skulle de danne et nytt regiment Norge, men styrken ble aldri større enn 1000 mann, tilsvarende en bataljon. Tyskerne planla å sette inn den nye divisjonen i Frankrike som del av forsvaret mot en kommende invasjon. Men den tyske kommandanten protesterte – de norske frivillige hadde meldt seg til kamp mot bolsjevismen, ikke mot egne landsmenn, som de ville kunne møte om eller når invasjonen i vest kom.

Det endte med at Nordland ble satt inn i partisanbekjempelse i Kroatia. Der var nordmennene i september 1943. Men andre frontavsnitt var langt mer utsatt, og Nordland ble flyttet nordover til fronten sør for Leningrad. Her ble divisjonen involvert i harde kamper mot tallmessig overlegne russiske styrker. Nordmennene dannet en forsvarslinje ved Narva på grensen mellom Sovjetunionen og Estland, som de holdt fra februar og ut september 1944 tross store tap. Russerne rykket stadig framover og drev Nordland til nye stillinger ved Riga i Latvia og endelig i den tyske «lommen» ved Kurland. De tyske styrkene var nå avskåret fra resten av fronten, men Nordland ble evakuert med skip fra Libau i februar 1945. Nå skulle divisjonen forsvare Tyskland, eller rettere sagt det som var igjen av det stortyske riket.

Nye kamper fulgte – først i tysk Pommern, senere nærmere Berlin og til slutt inne i Berlins bykjerne, i strøket rundt Hitlers rikskanselli. 2. mai 1945 var det slutt, da garnisonen i Berlin kapitulerte.

Avslutningen

Tre faser gjensto: fangenskap, rettsoppgjør og etterkrigstid. De overlevende frontkjemperne ble tatt til fange av enten amerikanere eller russere, som ofte behandlet tilfangetatte SS-soldater strengere enn andre tyske fanger. Norske SS-frivillige ble imidlertid i noen tilfeller bedre behandlet enn tyske SS-soldater. I løpet av 1945 hadde norske myndigheter kontroll med alle hjemvendte frontkjempere og fanger fra Vesten.

Under landssvikoppgjøret ble frontkjemperne dømt for landssvik, og fikk gjerne en straff på 4–6 års tvangsarbeid, samt tap av borgerlige rettigheter. I retten hevdet frontkjemperne ofte at de hadde hatt ideelle motiver for å melde seg til tysk krigstjeneste. Blant forklaringene var redsel for kommunismen, solidaritet med Finland, gjenreising av Norges våpenære, generell eventyrlyst og flukt fra et trangt hjemmemiljø, eller en reaksjon på NS-fiendtlige holdninger fra omgivelsene. De fleste frontkjemperne hadde bakgrunn i NS-miljøer, og noen hadde tysk far eller mor. Særlig for yngre frontkjempere kunne slike miljømessige faktorer telle med i formildende retning ved straffeutmålingen under rettsoppgjøret. Samtidig var det også mange frontkjempere som dro til fronten som følge av genuin politisk overbevisning, noe som på sin side virket straffeskjerpende.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Blindheim, Svein: Nordmenn under Hitlers fane : dei norske frontkjemparane, 1977, isbn 82-522-0362-0
  • Halle, Frode: Fra Finland til Kaukasus : nordmenn på Østfronten 1941–1945 : litt av deres historie fortalt av dem selv, 1972, isbn 82-09-00091-8
  • Sæther, Vegard: «En av oss». Norske frontkjempere i krig og fred, 2010
  • Sørlie, Sigurd: Solkors eller hakekors. Nordmenn i Waffen-SS 1941–1945, 2015
  • Ulateig, Egil: Veien mot undergangen : historien om de norske frontkjemperne, 2002, isbn 82-995299-2-1
  • Veum, Eirik og Brenden, Geir: De som falt : Nordmenn drept i tysk krigstjeneste, 2009
  • Veum, Eirik, i samarbeid med Brenden, Geir og Lindtvedt Dalen, Torgeir: Deres ære var troskap. Nordmenn drept i tysk krigstjeneste, 2017
  • Wegner, Bernd: The Waffen-SS: organization, ideology and function, 1990, isbn 0-631-14073-5

Kommentarer (2)

skrev Tormod Overland

Arkivverket anslår 4500 frontkjempere:
https://www.arkivverket.no/utforsk-arkivene/andre-verdenskrig/nordmenn-i-tysk-tjeneste
Men dere i SNL anslår kun 3500 i denne artikkelen i SNL. Det oppfattes som uheldig at de to velrenomerte kildene SNL og Arkivverket opererer med såpass ulike tall. Arkivverket har muligens det beste tallgrunnlaget, noe som kanskje kan danne grunnlag for en oppjustering av antallet SNL opererer med?

svarte Torgeir Ekerholt Sæveraas

Hei, som det går fram av artikkelen, er tallet 3600 det som er kommet fram i den relativt nylige forskningen som artikkelen baserer seg på. Tallet vil selvfølgelig bli justert hvis det dukker opp nye beregninger, men slik jeg oppfatter det, er Arkivverkets tall kun et anslag, og således er det bedre å forholde seg til den nyeste litteraturen på feltet.
Mvh Torgeir E. Sæveraas

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg