Den norske legion

En uke etter det tyske angrepet på Sovjetunionen tok Vidkun Quisling og Josef Terboven et nytt initiativ til å opprette en norsk styrke på østfronten, etter at Regiment Nordland allerede var blitt opprettet i januar 1941. Planen nå var å stille 30 000 mann, som ifølge vervepropagandaen skulle kjempe sammen med Finland mot Sovjetunionen. Videre skulle Den norske legion være en helnorsk avdeling, ledet av norske offiserer med tysk bistand, ettersom Norge var et tysk-okkupert område. Kommandospråket skulle være norsk, men trening, uniformering og bevæpning skulle skje i Tyskland. Etter endt utdanning skulle så legionærene ifølge tyskerne settes inn i kampene ved fronten i Finland.

Langt fra så mange som 30 000 mann meldte seg, men mot slutten av 1941 var tallet 1900. Den første styrken, Viken bataljon, var på 1000 mann og ble samlet på Bjølsen skole, senere på Gulskogen. Deretter ble de skipet til Kiel og fraktet til rekruttskole på Fallingbostel Heide. Rekruttskolen var hard og kontant som ellers i Waffen-SS. Selv om Den norske legion fikk det offisielle tyske navnet SS-Freiwilligen-Legion Norwegen, ble Legionen i mindre grad enn for eksempel Regiment Nordland en typisk Waffen-SS-avdeling. Lenge tolererte tyskerne blant annet at legionærene gikk med påsydd norsk flagg på ermet under SS-ørnen, og ved fronten gikk nordmennene med en stilisert norsk løve i stedet for SS-runene på høyre kragespeil.

Den norske legion var organisert som en infanteribataljon med fire infanterikompanier i tillegg til et panservernkompani. Det ble også opprettet en rekruttskole i Holmestrand for å sørge for erstatning av mannskaper. Ved fronten var Legionen definert som Heerestruppe, det vil si at avdelingen ikke inngikk i en selvstendig divisjonskommando, men ble disponert på armékorpsnivå, og dermed fordelt langs fronten slik de høyere stabene fant det formålstjenlig.

Etter rekruttiden i Fallingbostel ble Legionen i januar 1942 flyttet til Stettin. Vinteren var svært kald, og det ble sagt at man ventet på skipsleilighet over Østersjøen til Finland. I stedet ble avdelingen flyttet med fly til jernringen tyskerne hadde lagt rundt Leningrad. Her ble Legionen liggende i litt over et år. Leningrad-fronten var på dette tidspunktet ikke blant østfrontens viktigste med hensyn til kamphandlinger. Legionen skulle ikke angripe russerne, bare avvise alle russiske angrep, men bidro på den måten aktivt til å forlenge blokaden av den sovjetiske storbyen, som blant annet resulterte i at flere hundre tusen mennesker døde av sult.

I løpet av Legionens eksistensperiode forekom det stridigheter internt blant det øverste befalskorpset. Major Arthur Quist var legionkommandør mens Den norske legion var ved fronten. Han hadde da etterfulgt Legionens første sjef, Finn Hannibal Kjelstrup, som ble avsatt etter en maktkamp mellom Quisling, tyskerne og legionstaben i Oslo, en gruppe som håpet de ville bli kjernen i en ny norsk hær. Quist var medlem av Nasjonal Samling, men skal i likhet med sin forgjenger ha hatt uoverensstemmelser med tyskerne som følge av at Legionen ikke ble sendt til Finland i tråd med de opprinnelige planene.

Delvis av denne grunn ble Den norske legion avviklet i løpet av første halvår 1943. Heinrich Himmler godtok at legionen skulle bli dimittert, særlig fordi Quist påpekte at legionærene hadde stått i tjeneste mye lenger enn de seks månedene de hadde inngått kontrakt om.

Omtrent 180 mann hadde falt, medregnet de som døde på sykehus i Tyskland eller i Norge. Rundt 300 legionærer valgte å fortsette sin krigstjeneste for tyskerne i det nyopprettede 23. SS-Panzergrenadier-Regiment «Norge» i 11. SS-Freiwilligen-Panzergrenadier-Division «Nordland». De som overlevde den tyske krigstjenesten ble straffet under landssvikoppgjøret etter krigen.

• frontkjempere
• Norge under andre verdenskrig
• Østfronten

• Hans Fredrik Dahl et. al. (red.), Norsk krigsleksikon, 1940–1945 (Oslo: Cappelen, 1995)