Norges riksvåpen

Riksseglene som ble brukt i Norge på 1200- og 1300-tallet inneholdt kongens navn og tittel med mer, og bilde av kongen og Norges riksvåpen. Fra 1500-tallet har både fellesriksseglene (for riksstyring og lovgivning) og de særnorske (for justisvesenet) bare inneholdt riksvåpenet. Den nåværende utformingen er fastsatt i kongelig resolusjon av 19. mars 1937: «Noregs riksinnsigle skal i stempelen ha riksvåpenet i skjoldform under kongekrone med kongsnamn og kongetitel i omskrift.»

Det norske riksvåpenet fikk sin utforming under kong Eirik Magnusson, og kjennes fra mynter og seglbilder fra 1280-årene, samt i en engelsk våpenrulle fra cirka 1280. Våpenet bygger imidlertid på eldre forelegg innenfor kongeslekten; både faren Magnus 6 Lagabøte, farfaren Håkon Håkonsson og oldefaren hertug Skule Bårdsson førte løvevåpen, og kong Sverre brukte muligens også en oppreist løve som våpenmerke. Tidligere norske konger kan ha benyttet en øks som våpen, sannsynligvis St. Olavs øks.

Ved sin regjeringstiltredelse i 1280 gav Eirik Magnusson løven krone på hodet og øks i forlabbene, for å vise forbindelsen med Olav den hellige. Våpenet ble dermed et uttrykk for ideen om at Norges konge handlet som Olavs, «Norges evige konges», stedfortreder. Da Sverre-ætten døde ut i mannslinjen på 1300-tallet, ble våpenet stående som fast norsk riksvåpen, uansett skiftende dynastier.

Unionen med Sverige og kongehusets krav på Sverige gav seg på 1300-tallet uttrykk i en kvadrering med det svenske løvevåpenet. Under de senere unioner (Kalmarunionen fra 1397) inngikk det norske våpenet i unionskongenes store og sammensatte våpen. Etter 1814 ble det norske våpenet brukt for seg som riksvåpen, mens det sammensatte våpenet, med de svenske våpenmerkene Tre kronor og Folkungeættens løve, samt kongehusets stamvåpen og Vasaættens våpen i hjerteskjoldet, utgjorde kongevåpenet.

Etter 1905 er det norske riksvåpenet også brukt som kongevåpen, men da lagt på den kongelige hermelinskåpe og omgitt av Den Kongelige Norske St. Olavs Ordens ordenskjede. Våpenets innhold har siden 1285 ikke skiftet (krone over skjoldet ble tilføyd i 1699), men formen har variert betydelig (se figuren).

Bruken av riksvåpenet er fastsatt i kongelig resolusjon av 20. mai 1927, som fastslår at våpenet bare kan benyttes av statens myndigheter i utøvelsen av deres offentlige virksomhet. Riksvåpenets innhold (blasonering) er fastsatt ved kongelig resolusjon av 19. mars 1937, som også inneholder regler om bruk av våpenet på statens trykksaker.

Løven er vendt mot venstre (heraldisk høyre), men i henhold til heraldiske høflighetsregler kan den i visse situasjoner (for eksempel på høyre dør av et kjøretøy) være speilvendt, slik at den vender hodet fremover, det vil si i kjøreretningen.

1. Noregs riksvåpen er ei upprett gull-løve på raud grunn med gullkrone på hovudet og gullskjeft sylvøks i framlabbane.
2. Riksvåpnet skal vanleg ha skjoldform. Over skjolden skal vanleg stå ei kongskrone med rikseple og kross.
3. Alle teikningar til riksvåpnet til bruk for offentlege institusjonar må bli godkjende av Utanriksdepartementet, so framt dei ikkje er eller blir fastsett av kongen.
4. Noregs riksinnsigle skal i stempelen ha riksvåpnet i skjoldform under kongskrone med kongsnamn og kongstitel i omskrift.
5. Den kongelege resolusjonen fra 14. desember 1905 om riksvåpnet og riksinnsiglet gjeld ikkje lenger.

• løve – heraldisk symbol
• Norges flagg
• riksvåpen